Som så mange andre ble jeg grepet av å lese hennes historie gjennom boken Ulovlig Norsk. Maria ble et ansikt for de ansiktsløse, og gjennom det ble hun også en politisk ubehagelighet. Det er sterkt å lese hvordan hun har opplevd å leve i årevis som papirløs og ulovlig i Norge. Hun har bodd i Norge i en årrekke – og omtaler seg selv som norsk. Hun snakker og skriver norsk som en nordmann, hun har tatt en norsk utdannelse og jobbet med norsk kulturliv. Men hun har gjort mesteparten av det ulovlig.

Ulovlig, ikke som resultat av hennes egne valg, men som resultat av avgjørelser som ble tatt på vegne av henne – før hun ble myndig. Alle asylsaker skal behandles individuelt. Hvordan utlendingsmyndighetene har kommet til sine konklusjoner vet jeg ingenting om, men jeg skulle gjerne hatt innsyn i saksbehandlingen. Inntrykket jeg sitter igjen med nå er av et håpløst system, et system uten fornuft og logikk – et system basert på tilfeldigheter. Et system som satser på å arrestere ubehagelige elementer etter at folk har lagt seg om kvelden i et forsøk på å unngå kritiske blikk. Et system som opererer i mørket. Et system jeg ikke vil skal representere meg og mitt land.

Maria Amelie er en ressurs. Ressurser bør vi benytte oss av og foredle. Ikke sende ut av landet.

Alle disse menneskene hadde samlet seg på Union Scene for å drive dialogarbeid – et svært viktig arbeid som i det daglige er omtalt som å snakke sammen eller å bli kjent med hverandre. Gjestebudet på Union er blitt en årlig tradisjon som i går samlet rundt 150 mennesker fra vidt forskjellige bakgrunner til et godt måltid og en god prat.

Faktisk var samtalene så mange og så spennende at jeg ikke en gang rakk å hilse på tidligere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk – årets hedergjest. Han var invitert til Gjestebud i kraft av sin stilling som OSSE’s høykommisær for nasjonale minoriteter, og holdt en tale rundt temaet ”Å se med hjertet”.

Kanskje må vi bli flinkere til det – å se med hjertet, fremfor å bruke øynene som alt for ofte blir opphengt i hudfarge, skjegg eller klesdrakt. Å se menneskene, heller enn å se innpakningen.

Men man blir ikke kjent med hverandre bare ved å se, selv om man ser aldri så nøye etter. For å bli kjent må man snakke sammen. Og for å snakke sammen må man gjerne møtes.

Derfor er Gjestebud så viktig. Det er en møteplass. Uten store krav. Uten særlig formelle rammer. Bare god mat, mennesker og gode samtaler.

Mange mennesker i Drammen har sterk tilknytning til Pakistan, og Buskerud Innvandrerråd, Røde Kors og en rekke lokale organisasjoner har gått sammen for å arrangere en støttekonsert for flomofrene på Union Scene i morgen, søndag 5. september, kl 16.00.

På scenen står blant andre Jonas Fjeld og Drums United. Inngangen er gratis, og det vil samles inn penger underveis i arrangementet. Vis din støtte til Pakistans flomofre og møt opp!

I påsken får man tid til å sette seg ned og tenke litt. Høytidene er fine sånn. Budsjetter, dekningsbidrag og motivasjonelle utfordringer skal få lov til å vike plass for familie, kultur og Verden.

I dag går tankene mine til de som lider. I Kongo, på Sri Lanka, alle steder mennesker blir utsatt for vold og overgrep. Tankene mine går til mennesker som mangler mat og tak over hodet, her hjemme i Norge og andre steder i verden. I dag går tankene mine til de som sloss mot undertrykkelse og korrupsjon – i Moldova, i Kina.

Måtte menneskeheten innse at verden vi lever i er en Mulighetenes Verden. Måtte vi en dag oppleve at vi jobber sammen og drar i samme retning, med samme mål: en verden med minst mulig lidelse, urettferdighet og vold. Måtte vi hver eneste dag hjelpe hverandre til å ta mulighetene som kommer og skape nye, for hverandre og for oss selv.