Stian skriver..

Det er mye snakk om at det skal bli en verdig valgkamp, og den ene politikeren etter den andre har kunngjort at de planlegger å være mer forsiktige i ordbruken i ukene fremover. Det er noe jeg setter pris på. Jeg tror at språkbruken, anklagene og angrepene valgkampene ofte er preget av er skadelig og bidrar mer til politikerforakt enn til engasjement. Ord har makt, og kan brukes minst like effektivt til å bryte ned som til å bygge opp.

For noen dager siden tvitret jeg et svært dårlig formulert ønske. “..Kandidatene til partiet jeg ønsker å stemme på må overbevise meg om at de ikke er udugelige”. Det tok ikke mange sekunder før jeg ble arrestert for ordvalget.

Udugelig. Et premieeksempel på et ord som kun egner seg til å bryte ned. Det finnes ikke ett eneste eksempel på positiv bruk av det. Ikke i mine villeste fantasier ville jeg funnet på å bruke det om noen av barna mine, og hadde jeg hørt noen andre bruke det om dem ville jeg blitt rasende. Et destruktivt ord.

Bare smak på det. Hvilke følelser vekker det i deg? Hvis noen kaller deg udugelig, hva føler du da?

Jeg måtte omformulere meg. Politikerne i partiet jeg vurderer å stemme på må slett ikke overbevise meg om at de ikke er udugelige. De må overbevise meg om at de har gjennomslagskraft og integritet nok til å omsette ålreite tanker til praktisk politikk. Ansvaret for en verdig valgkamp ligger ikke bare på politikerne. Det ligger på alle som velger å åpne munnen for å snakke om temaet.

Internett og sosiale medier er ikke lett. Dialog- og formidlingsglade mennesker kan velte seg i kanaler å uttrykke seg i. Facebook, Twitter, blogger, LinkedIn, Flickr, YouTube, Last.fm for å nevne noen. Uttrykk deg med ord (enten det er 140 tegn lange tweets eller lange avhandlinger på fagbloggen), bilder, musikk – verden ligger åpen, og alle kan se.

Og nettopp der ligger utfordringen. Alle kan se. Og “alle” inkluderer selvfølgelig fremtidige arbeidsgivere, oppdragsgivere og kunder. Nåværende arbeidsgivere, familie, venner, venner som plutselig ble uvenner. Jeg har tidligere skrevet om å bruke hodet på nett, men dette innlegget forsøker å utforske noe som er hakket mer kynisk – nemlig personlig merkevarebygging.

Å bygge sin personlige merkevare kan unektelig høres litt merkelig ut. Merkevarer er til for å selge, jeg er jo bare meg selv..

Selvfølgelig er du det. Jeg er også bare meg selv. Og det er meg selv jeg har å selge. Borte er de dager da folk ble ved sin lest i hele sitt voksne liv. Jeg har nesten 40 år igjen i arbeidslivet, og kommer etter all sannsynlighet til å skifte arbeidsgiver en rekke ganger i løpet av den tiden. Som aktiv bruker av forskjellige sosiale mediekanaler må jeg innse at en potensiell arbeidsgiver trolig har gjort seg opp et ganske bredt bilde av meg allerede før et eventuelt intervju. En dårlig jobb med merkevarebygging kan føre til at jeg må bruke dyrebar intervjutid på å forsvare og forklare, heller enn på å selge meg selv inn som verdens beste kandidat til stillingen jeg er ute etter. Et dårlig utgangspunkt, med mindre en søker en stilling som består i å forsvare og forklare uheldige hendelser og utspill – som kommunikasjonsansvarlig i NAV, for eksempel.

Personlig merkevarebygging handler først og fremst om å strømlinjeforme kommunikasjonen. Hvis du vil bygge deg selv opp som en ekspert på sosiale medier er det nettopp sosiale medier du må snakke om. Artiklene dy deler, bloggpostene du skriver og videoene du legger opp – hvis du kommuniserer mye og godt rundt et tema vil du over tid skaffe deg selv tyngde.

Samtidig er det jo slik at de fleste av oss bruker sosiale medier først og fremst som privatpersoner, og dermed ønsker å snakke om litt andre ting enn bare fag. Det tror jeg bare er en fordel, så lenge det er en viss balanse mellom privat og fagprat. Det er ikke lenger slik at det går et distinkt skille mellom jobbsfæren og den private sfære. Bestefaren min var jernbinder på jobb og far, bestefar og ektemann når han var hjemme. Jeg får jobbtelefoner klokken elleve på lørdag kveld, og privattelefoner på tirsdag formiddag. Jeg spiser middag med kollegaer, kunder og oppdragsgivere og er sjelden 100 % privat eller 100 % jobb.

Man spiller roller hele tiden, i den forstand at man tilpasser kommunikasjonen til de man snakker med og kommunikasjonen man er i. På vei hjem fra jobb etter å ha hentet to slitne barn på SFO forsøker jeg å være den milde og interesserte pappaen. Når jeg betaler i kassa på Rimi er jeg den litt korky og vimsete mannen som får den slitne kassadamen til å smile. Ute i møte med kunder er jeg den forståelsesfulle, interesserte og kunnskapsrike selgeren. Jeg er alltid meg selv, men jeg bruker aldri alle sidene av meg samtidig. Den store forskjellen på det “virkelige livet” og livet på nettet er at man umiddelbart kan se om mottakeren av budskapet oppfatter det slik det er ment, og dermed kan justere kommunikasjonen selv uten at man har fått en aktiv tilbakemelding. Samtidig vet man til en hver tid hvem som er mottaker av budskapet.

Personlig merkevarebygging er både veldig enkelt og veldig vanskelig. Vanskelig fordi det setter krav til at du er bevisst på hvordan du kommuniserer, men veldig enkelt hvis du først tar deg bryet med å sette deg ned og legge en plan for hvilke sider av deg du ønsker å promotere, og hvilke verktøy du skal ta i bruk for å gjøre det.

Selv er jeg for impulsiv til å opprettholde et polert og gjennomført bilde av meg selv. Jeg mener litt om alt for mye, og skriver gjerne som (bloggtittelen gjenspeiler) før jeg tenker.

Hva gjør du for å bygge din personlige merkevare?

Stortingsvalget nærmer seg. 14. september skal vi nordmenn valfarte til valgurnene og fortelle hvem vi ønsker skal styre landet de nærmeste fire årene. Jeg tenkte jeg skulle bruke ferien på å finne ut hvem som best kan representere meg. Begeistret som jeg er for blogging og sosiale medier har jeg prøvd å lage en oversikt over Buskerud-politikerne som er til stede i de mediene jeg bruker mest.

For fire år siden var det de rød-grønne som stakk av med seieren og dannet Stoltenberg II-regjeringen. Derfor begynner jeg like gjerne med dem:

Av Arbeiderpartiet sine fem toppkandidater i Buskerud finner jeg to som har dristet seg ut på det sosiale internett. 3. kandidat Torgeir Michaelsen deler sine tanker og meninger både gjennom blogg og Twitter. Neste dame på listen, 4. kandidat Laila Gustavsen tvitrer også aktivt, og blogger på mittarbeiderparti.no. Profilerte Martin Kolberg og tidligere Drammensordfører Lise Christoffersen er derimot ikke å finne på nettet.

Regjeringskollega Sosialistisk Venstreparti har fått en del skryt for sin tilstedeværelse på nett. Blant annet er kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell en veldig aktiv blogger og tvitrer. Kristin Halvorsen var i sin tid den første partileder med egen blogg, men det prosjektet ble skrinlagt, og nå er hun ironisk nok en av de ganske få partilederne som ikke blogger. I Buskerud er det litt tynt, men etter litt leting fant jeg fram til både bloggen og twitter-kontoen til 2. kandidat Lena Reitan.

Siste parti i den sittende regjeringen, Senterpartiet, ser ut til å satse alt på ett kort i år. Første (og tilsynelatende eneste..) kandidat heter Per Olaf Lundteigen og blogger på Origo.

Så til opposisjonen. Buskerud Høyre er åpenbart begeistret for Twitter: både 1. kandidat Trond Helleland, 2. kandidat Anders B. Werp og 4. kandidat Nicolay Kirkeng er representert der. Sistnevnte blogger i tillegg.

Fremskrittspartiet får krass kritikk for det meste, tilstedeværelse på nettet er intet unntak. 1. kandidat Ulf Erik Knudsen skriver voldsomt mye i avisene og velger å holde seg til det foreløpig. 2. kandidat Jørund Rytman, derimot, er på både Twitter og har en blogg på skattebetaleren.no. Han har for øvrig fått pepper både for å være for dårlig på toveikommunikasjon og for å melde at bilen hans hadde blitt ”påkjørt av en innvandrer”. Innlegget ble senere slettet, noe som førte til enda mer kjeft. Det skal ikke være lett..

Sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har begge sine førstekandidater representert. Venstres Ulla Nordgarden tvitrer og blogger på partiets egne sider. KrFs Eva Høyli (@KrFEva) har også sin egen blogg, og i tillegg finner vi partiets unge 3. kandidat Kristian Ask Hammervik på Twitter.

For å gjøre det litt mer oversiktlig:

Gi lyd i kommentarfeltet hvis dere finner feil eller mangler!

Mennesker går i flokk. Det har vi gjort siden tidenes morgen. Det er “oss” mot “dem”. Når vi er en del av en gruppe er det alltid lettere å gå litt lenger enn vi ellers ville gjort. “Jeg gjorde jo bare det samme som de andre”. Rykter sprer seg, sinne sprer seg, hevntanker sprer seg. Vi ser det blant fjortissene, vi ser det på tribunene på fotballarenaer og vi ser det ikke minst på internett.

Den mye omtalte #Warnerfail / #Drittunge-saken er ett eksempel. Warner-ansatte Terje Pedersen slang ut en usaklighet av dimensjoner da han ba twitter-brukeren @evensr laste ned den nye Dave Matthews band-skiva ulovlig og “skryte av det på drittungebloggen etterpå”. Blogg- og twittersfæren reagerte umiddelbart med mer eller mindre rettmessig harme. Utallige “retweets” og blogginnlegg senere hadde saken på rekordtid spredd seg verden over. Terje Pedersen ble sykmeldt og kan risikere å miste jobben. Hvorfor? Fordi han var grovt ubetenksom i det offentlige rom. Han brukte et sosialt media for å komme med et utsagn som kan komme høyt opp på listen over Årets Dummeste Uttalelser. Slikt gjør man ikke ustraffet i denne sfæren. Pedersen offentliggjorde raskt en unnskyldning der han innrømte at han hadde vært dum og skrev litt om sitt syn på fildeling. I tillegg skrev han at skaden dessverre allerede hadde skjedd. Noe han hadde veldig rett i.

Et annet eksempel er #Amazonfail: en dag var plutselig alle bøker som på den ene eller andre måten dreide seg om homofili borte fra salgslistene til det den store bokhandelen amazon.com. Også her blåste det opp til orkan i blant bloggere og twitrere, og det ble blant annet meldt storstilte boikott-aksjoner mens homofobi-anklagene haglet. Feilen ble rettet etter relativt kort tid, og søkeresultatene normaliserte seg. Om det var en teknisk, menneskelig eller moralsk svikt som lå bak skal ikke jeg spekulere i, men forklaringen i ettertid sier det var en teknisk feil mens antakelsen som lå til grunn for stormen av rasende nettbrukere var at det var en endring i policy som var grunnen.

Amazon.com tapte sikkert noen kroner på det, men de klarer seg alltids videre. En mindre bokhandel, derimot, kunne fort kommet i store problemer som følge av nett-aksjonene. Hva hvis det faktisk var en teknisk feil, og butikken hadde gått over ende?

Warner-Pedersen gjorde noe dumt, åpent på Twitter så alle kunne se. Amazon.com gjorde kanskje noe dumt. “The 1:24 girl” satt i en sal sammen med 3000 andre mennesker og himlet med øynene når en tilsynelatende litt stusselig og overambisiøs middelaldrende dame fortalte om ambisjonene sine på Britain’s Got Talent. Dessverre for denne jenta viste det seg at damen hadde en alt annet enn stusselig stemme og videoen som beviser det har blitt en favoritt verden over på YouTube. 1 minutt og 24 sekunder ut i klippet, mens Susan Boyle svarer ambisiøst på dommer Simon Cowells syrlige spørsmål om hvor hun vil med stemmen sin velger produseren å zoome inn på den 17 år gamle jenta som i likhet med mange andre i salen viste med all tydelighet at hun ikke hadde særlig tro på det kommende nummeret.  For all del: det er ikke pent å himle med øynene over mennesker, ei heller å dømme dem etter utseende. Men når kommentarfeltet til YouTube-videoen inneholder utspill som “Er det flere enn meg som kunne tenke seg å slå henne i ansiktet?” blinker varsellampene for meg. 

I vår kommunikasjonshverdag sprer ting seg ekstremt raskt. Et budskap kan spre seg fra meg til millioner av mennesker på bare noen få timer. Det er et fantastisk verktøy som gir oss enorme muligheter, men med rask og overdrevet respons basert på manglende informasjon kan det også være direkte farlig. Noe som egentlig er en storm i vannglass kan føre til en personlig tsunami. En samlet flokk som reagerer raskt og følelsesladd kan i ytterste konsekvens føre til menneskelige tragedier.

Det er så lett å hive seg på ting som opprører. #Drittunge er et premie-eksempel, det var fair å bli forbanna på Evens vegne. En stor og sterk plateselskap-mann skal ikke slenge dritt til en 18-åring som egentlig bare vil kjøpe en skive. Hvis dette hadde skjedd i et lukket selskap hadde sannsynligvis reaksjonene blitt like sterke. Konsekvensene, derimot, hadde blitt mer i tråd med “forbrytelsen”.

Jeg synes det er litt skummelt å blogge, jeg. Hva hvis jeg tar feil, og folk antar at jeg har rett?

En eller annen på Twitter tipset meg om en ny utvidelse til Firefox: en briljant liten sak som har fått navnet Ubiquity. Den er fortsatt i alfa – hvilket betyr at den ikke er i nærheten av å være klar for å bli bredt lansert og man må regne med en del småfeil og mangler, men den er en Guds (eller i alle fall programmerenes..) Gave til mennesker som meg: altså de som foretrekker å bruke tastaturet heller enn musa.

Konseptet er at du kan bruke nettleseren til nesten hva som helst, bare ved å trykke ctrl+space og skrive en kommando. For eksempel kan man twitre ved å skrive tw og det du måtte ha på hjertet. Hvis du er inne på en side du tror for eksempel undertegnede har interesse av bruker du kommandoen email to stian, så ordner Ubiquity resten. Forutsatt at du har meg i adresseboka di og bruker Gmail, riktignok (vi snakker som sagt om en alfa-versjon her..). Lurer du på hvor i all verden dette lunsjstedet alle (eller i alle fall jeg..) skryter så fælt av ligger bruker du kommandoen map z bar drammen og får opp et kart til – ja nettopp! Z Cafe & Bar.

Det er selvfølgelig en haug med andre funksjoner og kommandoer også. Er du nysgjerrig finner du en liten tutorial her. Det eneste som virkelig irriterer meg er at navnet er så håpløst kronglete å skrive. U B I Q U I T Y, liksom.. Kunne de ikke kalt det Commando eller noe?

Nå har jeg vært på Twitter er par måneder og er i ferd med å bli helt overbevist. Mikroblogging er genialt! Jeg må innrømme at jeg var rimelig skeptisk i starten, men all hypen på NRKbeta kombinert med at en venninne av meg (eller: en eks-kjæreste, faktisk) startet å bruke det ga meg et puff til å teste. De første ukene virket det litt tåpelig – jeg hadde tre venner, hvorav en oppdaterte og jeg fulgte et par medier jeg leste daglig uansett. Så oppdaget jeg journalistene, og begynte å følge blant andre Jan Omdahl i Dagbladet og Anders Brenna i Digi.no. Det åpnet dørene inn til en ny verden av linker til blogger og litt bortgjemte artikler og kronikker. Og i dag fant jeg ingen ringere enn Petter Stordalen.

Nå har vel mange litt av hvert de skulle ha sagt om Petter Stordalen, men jeg synes han er en spennende fyr. Han har en drive og en energi som er få forunt og han har utrettet enormt mye på næringsslivssida. Jeg skulle veldig gjerne visst hvordan han kommuniserer med seg selv, for der er det nok mye å lære. Nå som han dukket opp på Twitter oppdaget jeg jo samtidig at han hadde en personlig blogg på Home Invest. Det gjør meg glad å se hvordan enkelte bedriftsledere og andre prominente figurer tar i bruk de mulighetene internett har til å få ut et budskap og knytte seg nærmere kunder/fans og resten av verden generelt.

Barack Obama har også skjønt det, og skal begynne å bruke YouTube ukentlig når han blir president.

Et annet eksempel er jo forfatteren Neil Gaiman. Hans blogg er enormt populær, og han har sørget for at den feedes inn i de store bloggsamfunnene som f. eks. LiveJournal. Jeg har fulgt bloggen i flere år gjennom den feeden. I dag linket han til Last.fm-profilen sin i en Twitter-oppdatering, så mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg sittet og hørt på musikken som ligger i biblioteket hans der.

Det geniale er at gjennom å benytte sosiale medier kan disse kjendisene knytte til seg kunder og fans på en helt annen måte enn de har hatt mulighet for tidligere. Gjennom små drypp hver eneste dag ender det med at vi til slutt føler at vi kjenner dem. At vi er kompiser, på et vis, selv om vi aldri har møtt dem. DA snakker vi om merkevarebygging, da.