Tamiler i Norge og Drammen har mistet mange av sine venner og familiemedlemmer. 

- Dette har vært en vanskelig konflikt som har rammet mange sivile. I denne situasjonen er det viktig å vise respekt, å vise at vi bryr oss om hverandre, sa ordfører Tore O. Hansen i sitt innlegg til dialogmøtet.

Mer enn 100 mennesker samlet seg til Dialogmøte på Union Scene i Drammen

I Drammen har vi innbyggere fra 150 av verdens 200 nasjoner. Mange har opplevd krig og lidelse og kan kjenne seg igjen i situasjonen tamilene opplever nå. Ana Maria Harper fra Drammen Minoritetsråd tok til orde for å danne samtalegrupper på tvers av etnisk bakgrunn. 

- I slike situasjoner er det viktig å være til stede for hverandre. Vi er kanskje maktesløse i møte med Sri Lankas regjering, men vi er ikke maktesløse ovenfor hverandre. Vi kan i felleskap skape glede, og sørge for at ingen er alene i sorgen. Sammen kan vi inspirere hverandre og ta avstand fra all vold. Sammen kan vi skape trygghet og toleranse her i Drammen, sa Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Et dialogmøte på Union Scene Pinseaften samlet mer enn 100 mennesker med forskjellig bakgrunn. Blant mange interesserte drammensere var representanter fra en rekke tamilske organisasjoner, sammen med Den norske Kirke, Drammen og Omegn Tro- og Livssynsforum (DOTL), flere politiske partier og andre innvandrerorganisasjoner.

En representant fra TYO (Tamil Youth Organization) ga de oppmøtte et innblikk i hvordan situasjonen er på Sri Lanka i dag. Han kunne fortelle om en vanskelig tid for tamilene. Selv de som hele tiden har bodd og oppholdt seg utenfor krigssonen sliter daglig med trakassering og overvåking. 

Tamilene står igjen uten territorier og uten en anerkjent leder. Å gjenoppbygge området er en stor jobb: etter det intense bombardementet i mai er det meste ødelagt. Sykehus og andre samlingssteder ble systematisk bombet. Det siste oppegående sykehuset i de tamilske områdene valgte å stenge fordi de anså sikkerhetsrisikoen for pasienter og ansatte som for stor til at det var ansvarlig å holde sykehuset i drift.

80.000 tamilske barn er avskåret fra skolegang. Alle sliter med mangel på mat og tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitære forhold. Situasjonen er kritisk, og faren for hungersnød og epidemier er overhengende. Hvor store utfordringene er har ingen full oversikt over fordi det er vanskelig å få rapporter ut fra området.

Tamilske barn hadde et dramastykke om situasjonen på Sri Lanka

- Den okkuperende myndighet har ansvar for å ta vare på de sivile nå som krigen er over. Når media og organisasjoner blir holdt utenfor tyder det på at noe ikke er som det skal, sa Bård Strand som har tilbrakt et år på Sri Lanka i sitt arbeid for Røde Kors. 

Internasjonalt press har vist seg effektivt i tilsvarende situasjoner tidligere. Men per i dag har ikke tamilene noen ”sponsor” – ingen nasjoner har valgt å prioritere området etter at Norge ble spilt ut over sidelinjen tidligere i år. Her har grasrota et ansvar. Som individer har vi liten påvirkningskraft, men sammen kan vi bidra til å sette søkelys på området. Med et felles krav om rettferdighet kan vi bidra til at myndighetene på Sri Lanka blir tvunget til å åpne leirene og slippe hjelpemannskaper og media til.

Hvis vårt krav skal være at partene på Sri Lanka skal snakke sammen og tilgi hverandre må vi begynne her hos oss. La oss møtes her i Drammen, i fred og respekt for hverandre. Å rive ned er enkelt. Vi vil jobbe sammen for å bygge opp. 

La Drammen bli kjent som Fredsbyen, der mennesker søker sammen på tvers av bakgrunn, politisk og religiøst ståsted og kjemper mot uskyldige siviles lidelser – både på Sri Lanka og andre steder i verden.

Dialogmøtet ble arrangert av Buskerud Innvandrerråd, Tamilsk Kvinneforening i Drammen, Drammen Tamilsk Vennskapsforening og Anni Poopathi Tamilsk Kultursenter Drammen. Dette innlegget er skrevet på vegne av dem som en kronikk til Drammens Tidende og ble publisert i papirutgaven 03/06/2009.

Jeg skrev samtidig en versjon i artikkelform som er publisert i den flerkulturelle avisen Utrop.

Tamilene arrangerte et møte som ble holdt i Åssiden kirke i april. Den gangen fikk de frammøtte informasjon om blant annet bakgrunnen for konflikten og hvordan situasjonen i Sri Lanka påvirket hverdagen til Tamilene i Norge i dag. Mye har hendt på kort tid, og situasjonen er fortsatt meget alvorlig for de sivile i de nord-østlige områdene på øya.

Den regulære krigen ser ut til å være over i denne omgang, men lidelsene fortsetter. Det er fare for hungersnød og sykdom i leirene, og hjelpeorganisasjonene sliter fortsatt tungt med å slippe gjennom til de som trenger hjelp.

Målet for møtet er å dele informasjon og legge til rette for dialog forteller arrangørene i en pressemelding.

- Vi ønsker å informere alle interesserte i Drammen om den vanskelige situasjonen som er i Sri Lanka og derfor arrangerer vi en dialogsmøte, sier Kobal Visvalingam.  

- Buskerud Innvandrerråd er med og arrangerer denne fredlige minnemarkeringen som har hovedbudskap at det er gjennom dialog vi kan oppnå fred, sier Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Møtet vil blant annet inneholde innlegg fra Bijan Gharakhani og Ivar Flaten, og avsluttes med en paneldebatt med forskjellige deltakere. 

Jeg håper flest mulig prioriterer en tur til Union Scene denne lørdagen, både for å lære mer om Sri Lanka og ikke minst vise sin støtte til de uskyldige ofrene av krigføringen.

“De siste 111 dagene er fler enn 6000 drept og 11000 såret i ikke-stridssonen på Sri Lanka.”

På onsdag deltok jeg på et dialogmøte arrangert av Tamilsk Kulturforening og Tamilsk Kvinneforening i Åssiden kirke. Det var en av innlederne som ga oss tallet. 6000 drept. 11000 såret. Siden nyttår. I sonene der det skal være våpenhvile. 

Hver dag blir vi foret med historier om krig, terror og lidelse. Vi leser om kamper i Kongo, opptøyer i Thailand, angrep i Gaza. Vi vet at verden rundt blir uskyldige mennesker utsatt for overgrep og vold. Hver eneste dag er det barn som blir drept fordi voksne ikke klarer å holde fred med hverandre. Mennesker lider skjebner som er ufattelige for oss som er født og oppvokst i trygge, rike Norge. For meg er det for mye, for fjernt. Jeg klarer ikke se mennesker i artiklene i norske aviser. Jeg ser bare ingresser.

Kampene mellom den Tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE (De Tamilske Tigrene) og den Sri Lankesiske regjeringshæren har pågått i en årrekke. Våpenhviler har blitt inngått og brutt. Norge har vært sterkt engasjert i fredsprosessene, og for noen år siden kunne det virke som om det meste lå til rette for å få til en permanent løsning. Grenser ble definert og våpnene ble lagt ned. Dessverre blusset konflikten opp igjen, kampene ble mer omfattende og lidelsene ble større. Nå ser det igjen ut som om det nærmer seg en slags slutt. Tamilene er trengt sammen i et lite område i nord og regjeringshæren kjører en tung offensiv. Et folkemord er på trappene, og verdenssamfunnet blir nektet tilgang til områdene. FN-observatører og media blir holdt utenfor.

I Norge har vi rundt 13.000 Tamiler. En gruppe som, etter norske standarder, er spesiell: 70 prosent er i arbeid, de aller aller færreste mottar sosialhjelp. De har vært Norges drømmeinnvandrere. Nå samles de i gatene i Oslo. Først i lange, fredelige demonstrasjoner. Etterhvert som frustrasjonen øker og ingen ting skjer ble virkemidlene sterkere: trikkelinjer ble sperret og til slutt lot en liten gruppe aggresjonen gå ut over den Srilankesiske ambassaden. Uakseptable virkemidler, men forståelige motiv – demonstrantene føler de ikke blir hørt. Nyheter hjemmefra forteller om venner, familie som blir drept og et verdenssamfunn som ikke reagerer. 

“Mange har levd i borgerkrigen, og selv når de er her, kretser tankene deres om krigen. Så kom tsunamikatastrofen i 2004, og nå er krigen  intensivert. Tamilene er et folk som ikke lider, de prøver alltid å mestre situasjonen. Det er likevel en grense for mestring. Nå frykter jeg at det blir vanskelig. Også andre generasjons tamiler har problemer. Barna påvirkes av at mor gråter mens hun venter på nyheter fra hjemlandet.”

Sitatet er hentet fra et intervju Morgenbladet hadde med Yogaraja Balasingham fra Tamilsk ressurssenter nylig. Han jobber i psykiatrien og ser hvordan konflikten tærer på tamiler i Norge. Frustrasjonen og sorgen er stor. Og den er midt i blant oss. Dette er et eksempel på hvordan globaliseringen fungerer på godt og vondt. Konflikten på Sri Lanka er ikke bare på Sri Lanka. Den er her.

I følge det tamilske nyhetsnettstedet tamilnet.com er det gjennomført 31 luftangrep i sikkerhetssonen det siste døgnet. Etter angrepet på den Sri Lankesiske ambassaden i Oslo har Norges stemme blitt møtt med døve ører i Sri Lankas regjeringsbygg. Det er ingen hindring for å si hva vi mener. Vi må kreve at blodbadet stoppes. Vi må kreve at hjelpeorganisasjoner slipper til. Vi må kreve at verdenssamfunnet får ta del i en prosess som bidrar til fred på Sri Lanka. Vi må kreve dialog.

Les mer om tamilenes situasjon på www.norsktamil.no og www.uavhengighet.com.

Oppdatert kl 1554: LTTE har erklært ensidig våpenhvile, men blir avfeid av regjeringen som krever betingelsesløs kapitulasjon. Dialog er uaktuelt. Jeg sier igjen: her må verdenssamfunnet ta ansvar.