Stian skriver..

Sagaen om skolegrenser i Drammen er fortsatt i høyeste grad aktuell. Høringsrunden er nå avsluttet og Rådmannen har utarbeidet sitt notat til bystyrekomiteen for oppvekst og utdanning. Notatet, høringssvarene og andre saksdetaljer finner du på kommunens hjemmesider. Saken skulle i utgangspunktet allerede ha vært behandler, men bystyrekomiteen valgte å utsette den og skal nå behandle den i sitt møte 13. april. Deretter blir den sendt videre til bystyret og behandles der 27. april. Utsettelsene har ført til at nye grenser tidligst vil tre i kraft fra skoleåret 2011/2012.

I Rådmannens forslag til forskrift kommer det frem at de fortsatt står på formuleringen jeg har reagert kraftig på i denne bloggen tidligere, nemlig at

“Ingen elever vil bli flyttet fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken vil måtte forholde seg til de nye grensene.”

Litt lenger ned i uttalelsen kan man derimot lese at

“Flere av høringssvarene tar til orde for at de ikke ønsker splitting av søsken, slik at de må forholde seg til to ulike barneskoler. I en overgangsperiode vil skolene, så langt det er mulig, ta hensyn til dette slik at søsken som er relativt nær hverandre i alder skal få gå på samme skole.”

Jeg har problemer med å forstå hvordan begge disse uttalelsene kan stå i samme forskrift – i det ene øyeblikket må søsken forholde seg til nye grenser, mens det i neste øyeblikk skal forsøksvis hensynstas at de skal få gå på samme skole. Mitt forslag er at politikerne når de behandler saken og skal gjøre et vedtak velger å være litt menneskelige og sløyfer den første formuleringen. Deretter kan de legge hodene i bløt og formulere det siste slik at det ikke fremstår som et byråkratisk supperåd.

I fjor var skolene svært lite villige til å ta hensyn til søsken – selv barna i blant andre vår sak var bortimot så nær hverandre i alder som det er mulig å komme uten å være tvillinger. Når det er snakk om ett klassetrinn som skiller skal det ikke være noe spørsmål. Jeg kan strekke meg til å ha et snev av forståelse hvis det er snakk om at det ene barnet har ett eller to år igjen på skolen når den neste i søskenrekka skal begynne, men når aldersforskjellen er mindre enn det vil forskjellige skoler bli en stor belastning for både barna og foreldrene over en lang periode. Jeg håper inderlig at politikerne jeg har gitt min stemme til har fått utdelt nok fornuft og hjerterom til at de setter foten ned og sier klart og utvetydig at barn er viktige, og at de har rett til å gå på samme skole som sine søsken.

Til dere foreldre som nå kjemper for barna deres i denne saken: Lykke til! Jeg vet hvor tung og unødvendig den kampen føles, og jeg håper at dere også får oppleve hvor godt det føles å se at fornuften til slutt seirer i en sak som virker så opplagt.

Som tidligere omtalt ønsker Drammen kommune å skrenke inn inntaksområdet for Danvik skole. Skolebygget slik det står i dag kan ikke bygges ut, og skolen har stor pågang av elever. I går inviterte FAU foreldre og andre interesserte til om høringsnotatet som har blitt sendt ut.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.