Den ideelle verden der barna har alltid har overskudd og lyst til å gjøre leksene finnes ikke, i alle fall ikke her hos oss. Barna blir slitne av lange dager med skole, trening og korpsøvelser og det hender titt og ofte at PC og Playstation har større appell enn mattelekser. Som pappa er det min jobb å finne frem strengestemmen og formidle at pliktene må gjennomføres før spill og moro.

- Men det er så vanskelig! Jeg skjønner det ikke!

Når barna er slitne og umotiverte kan ellers overkommelige oppgaver fremstå som helt umulige. Regnestykker blir verre å knekke enn alle Mordors tropper og engelskgloser blir vanskeligere enn gresk og kinesisk til sammen. Løftene om spilletid så snart leksene er gjennomført blir verdiløse fordi alle skjønner at dette kommer til å ta hele kvelden! Antakelig rekker vi ikke leggetid en gang, og da blir hele morgendagen ødelagt også. Verden er ond og urettferdig, sånn er det bare.

Eller er det det?

Det du fokuserer på vokser. Når du forteller deg selv at en oppgave er umulig å løse blir den raskt mye vanskeligere. Dette er like sant for barn som for voksne. Allikevel er det et budskap som kan være utfordrende å nå inn med til et frustrert barn. Heldigvis er de ofte lette å distrahere.

Gloseøving eller bare en lek?

- OK, hvis du er for sliten til å konsentrere deg om engelskglosene akkurat nå, la oss heller spille et spill en liten stund.. Vi kan spille fem-på-rad! Men jeg vil ha med en spesial-regel: For hver gang du skal legge på en brikke må du gi meg en liten lapp med et engelsk ord på. Avtale?

Denne “leken” fungerer hver eneste gang, og er supereffektiv. Junior får skrevet glosene langt flere ganger enn hvis han hadde satt seg ned med vanlig leksejobbing og resultatene viser seg på fredagstesten. Repetisjon er kjedelig, men det fungerer. Her slipper vi følelsen av repetisjon fordi vi egentlig ikke gjør lekser – vi spiller et spill sammen.

100:4=?

- Deling er umulig! Det er teit, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal lære det. Jeg får aldri bruk for dette her!

Side opp og side ned med multiplikasjon, divisjon, subtraksjon og en haug med andre sjoner. Tall og tegn på rekke og rad.

- Hvor mye er 100 delt på 4?

- Jeg vet ikke! Jeg skjønner ikke sånt, det er vanskelig!

- OK.. Men si at Lars og Kristoffer kommer besøk til deg på lørdag. Så får dere du en 200-lapp av meg, og jeg ber deg ta med gutta og søsteren din ned på kiosken, så kan dere dele pengene likt og kjøpe dere godis for dem. Hvor mye blir det til hver av dere da?

Barn som voksne bruker matematikk hele tiden. Det er ikke særlig vanskelig å dele en pengesum likt, og de har kontroll over hvor mye penger de har igjen når de er i kiosken og handler. Hver krone skal utnyttes – har de fått 25 kroner til godteri er det en nedtur om sluttsummen ender på 24,50. Å stadig bevisstgjøre dem om at “det du gjorde nå – det var matematikk!” betaler seg når frustrasjonen over matteleksene tar overhånd. Matte i seg selv er ikke vanskelig, du gjør det hele tiden! Ved å overføre de tørre, kjedelige stykkene til situasjoner i den virkelige verden går de plutselig fra kryptiske kombinasjoner av tall og tegn til helt overkommelige, håndgripelige oppgaver.

Å flytte fokus fungerer! Hva er dine tips når du skal hjelpe barna med å gjøre leksene til en god opplevelse?

Essensen i opplegget er at de 10 % flinkeste ungdomsskoleelevene skal få undervisning på videregående skoler i nærheten, mens tilsvarende prosentandel av de flinkeste videregåendeelevene skal få undervisning på universitetet. Et tiltak som gir de beste ekstra utfordringer, men samtidig bryter med “alle skal med”-mentaliteten det norske skoleverket preges av.

Recreational Reading, av Andrew Wertheimer, tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0

Etter min erfaring får de beste for dårlig oppfølging på skolen. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, noe som på mange måter er naturlig. De klarer seg jo fint, og det er på mange måter viktigere å få med seg de som ikke klarer seg like bra. Jeg tror lærerne prøver så godt de kan og at de virkelig ønsker å gi også de faglig sterkeste elevene god oppfølging og riktige utfordringer, men at de mangler både tiden og ressursene som skal til. Eliteklasser er kanskje unorsk, men det kan også være et godt svar på dette problemet.

Elever som ikke får nok utfordringer i skolehverdagen begynner å kjede seg og risikerer å legge seg til dårlige vaner i forhold til skolearbeidet. De færreste av oss jobber systematisk for å bli gode i noe vi allerede er gode i. Vi trenger incentiver for å gjøre en innsats, og muligheten for å få undervisning på et høyrere nivå kan fungere som et slikt incentiv. De fleste av oss husker fra skoletiden at det å være skoleflink ikke i seg selv gir høyere status, snarere tvert i mot. “Skolelysene” trenger å få noe tilbake.

Jeg tror bestemt at Osloskolen er inne på noe. Tilpasset undervisning i enkeltfag for de beste høres for meg ut som en god ide, som kan passe glimrende inn i Drammens visjon om å skape Norges Beste Skole.

I Rådmannens forslag til forskrift kommer det frem at de fortsatt står på formuleringen jeg har reagert kraftig på i denne bloggen tidligere, nemlig at

“Ingen elever vil bli flyttet fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken vil måtte forholde seg til de nye grensene.”

Litt lenger ned i uttalelsen kan man derimot lese at

“Flere av høringssvarene tar til orde for at de ikke ønsker splitting av søsken, slik at de må forholde seg til to ulike barneskoler. I en overgangsperiode vil skolene, så langt det er mulig, ta hensyn til dette slik at søsken som er relativt nær hverandre i alder skal få gå på samme skole.”

Jeg har problemer med å forstå hvordan begge disse uttalelsene kan stå i samme forskrift – i det ene øyeblikket må søsken forholde seg til nye grenser, mens det i neste øyeblikk skal forsøksvis hensynstas at de skal få gå på samme skole. Mitt forslag er at politikerne når de behandler saken og skal gjøre et vedtak velger å være litt menneskelige og sløyfer den første formuleringen. Deretter kan de legge hodene i bløt og formulere det siste slik at det ikke fremstår som et byråkratisk supperåd.

I fjor var skolene svært lite villige til å ta hensyn til søsken – selv barna i blant andre vår sak var bortimot så nær hverandre i alder som det er mulig å komme uten å være tvillinger. Når det er snakk om ett klassetrinn som skiller skal det ikke være noe spørsmål. Jeg kan strekke meg til å ha et snev av forståelse hvis det er snakk om at det ene barnet har ett eller to år igjen på skolen når den neste i søskenrekka skal begynne, men når aldersforskjellen er mindre enn det vil forskjellige skoler bli en stor belastning for både barna og foreldrene over en lang periode. Jeg håper inderlig at politikerne jeg har gitt min stemme til har fått utdelt nok fornuft og hjerterom til at de setter foten ned og sier klart og utvetydig at barn er viktige, og at de har rett til å gå på samme skole som sine søsken.

Til dere foreldre som nå kjemper for barna deres i denne saken: Lykke til! Jeg vet hvor tung og unødvendig den kampen føles, og jeg håper at dere også får oppleve hvor godt det føles å se at fornuften til slutt seirer i en sak som virker så opplagt.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

I dag leser jeg på dt.no at rådmannen i byen har tatt konsekvensene av presset på Danvik og ønsker å endre skolegrensene og begrense inntaksområdet for skolen. Slik jeg leser det vil det føre til fastere skolegrenser, og fjerne tvilen rundt de som er så uheldige at de bor i grenseområdene. Det er jeg mer enn positiv til, den belastningen vi ble utsatt for unner jeg ingen å oppleve. Rektor Cathrine Wessmann er også fornøyd, og sier til avisen at det er vanskelig å drive god pedagogikk  når det blir for mange elever – noe jeg har all verdens forståelse og respekt for.

Men det avsluttende sitatet fra rådmannen i saken gjør meg inderlig forbannet:

– Ingen elever skal flyttes fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene

Eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene. Det var akkurat dette jeg kjørte saken på i våres. Hadde det ikke vært for at storebroren allerede gikk på Danvik hadde det ikke blitt noen sak i det hele tatt. Det er  grenser for hva man ønsker å utsette seg for – jeg gjorde det ikke for moro skyld!

Søsken er trygghet! Et barn som begynner på skolen får hele livet sitt snudd på hodet. Alt er nytt, alt blir endret. Endring er skremmende, både for barn og voksne. Å ha en søster eller bror å støtte seg til gir barna en enorm styrke i en slik situasjon. Ved å putte søsken på forskjellige skoler blir denne tryggheten revet vekk. Hvem blir taperne? Barna.

Over lang tid bygges forventningene opp til skolestart. I vårt tilfelle går eldstemann ett trinn høyere, så hele det siste året før yngstejenta begynte på skolen snakket de om hvor moro det skulle bli å gå sammen til skolen, leke sammen i friminuttene, være sammen på SFO. Ett lite brev endret hele grunnlaget for gleden og forventningen de følte. Ett lite brev sa at planene og drømmene de to hadde sammen ikke ville bli en realitet allikevel.

Barn fortjener å bli tatt på alvor. De er mennesker, og fortjener å bli behandlet med respekt på lik linje med alle andre. Skolestart er viktig for dem, trygghet er viktig for dem – og samholdet mellom søsken gir trygghet.

Vi fikk beskjed om at det var helt umulig å få plass på Danvik. Det var for mange elever. Enkelt og greit. Nå er første semester snart over, og det har gått veldig fint. Det er plass. Det er trangt, men det er plass. Alt som trengtes var vilje til å tilpasse og tilrettelegge.

Jeg håper rådmannen og skolepolitikerne i denne byen tar til vettet, og bestemmer seg for å bruke sunn fornuft i årene framover. Ja takk til faste skolegrenser, begrenset inntaksområde og trygge rammer. Det er viktig å ikke sprenge kapasiteten på en skole. Men det er enda viktigere at barna får oppleve den tryggheten de har krav på – og å gå på samme skole som sine eldre søsken er veldig ofte en enormt viktig bit av den tryggheten.

Gratis kjernetid skal gjelde for barn som ikke ellers benytter seg av SFO. Hvis endringen ikke innebærer lavere betaling betyr det at vi som allerede har barn i ordningen er med på et spleiselag for at flere barn skal få et tilbud. Det synes jeg er helt greit – forutsatt at tilbudet primært blir faglig.

Jeg er over hodet ikke innstilt på å være med å finansiere barnepass. Gratis kjernetid må innebære et faglig tilbud til elevene, ellers er det etter mitt syn i det store og hele bortkastede penger. Ikke fordi barnepass ikke er nødvendig, selv er jeg helt avhengig av det – det er hovedgrunnen til at jeg har barna der, men jeg forutsetter at de som har det behovet allerede har barna i SFO i dag. Hvis noen fortsatt har behov for barnepass men ikke benytter SFO fordi de ikke har råd må de få hjelp til å finansiere det gjennom andre løsninger. En time vil uansett ikke gjøre noen stor forskjell.

Barna må få tilbud om leksehjelp i kjernetiden. Det må være skikkelig organisert og ha høy tetthet av kvalifisert personale. Det trenger ikke nødvendigvis være lærere (de fleste av oss foreldre som hjelper til med leksene mangler pedagogisk bakgrunn..), men de skal være kurset i hvordan man gir leksehjelp på en best mulig måte. Hvert barn må få den oppfølgingen de trenger, og oppfølgingen må være individuell. Mennesker lærer på forskjellige måter, og det må leksehjelpen ta hensyn til i enda større grad enn klasseromsundervisningen.

Barna er fremtiden. La oss benytte muligheten til å ta vare på dem. Alle sammen, også de som har foreldre med andre ressurser enn de skolefaglige. Det er de som trenger gratis kjernetid i SFO aller mest. Gi dem det tilbudet de fortjener.

Om det er politikerforakt eller bare generell politisk pessimisme som har slått ut på meg de siste dagene er jeg ikke sikker på, men når jeg ser på partiene har jeg mye lettere for å finne ting jeg ikke er enig i enn ting som kan vippe meg i deres retning. Jeg har sett på saker, på innsats i debatter, på aktivitet i sosiale medier og på kandidater. Alt med resultatet at jeg blir litt gretten og motløs. Jeg finner ingen jeg kan være venner med!

Derfor sitter jeg her og tenker høyt i all offentlighet. Hva er viktigst?

Jeg har to barn i tidlig skolealder, noe som naturlig nok gjør skolepolitikken til en sentral sak for meg. For fire år siden var full barnehagedekning hovedfokus, og det har jo faktisk gått relativt bra. Men tilbake til nå og skole – hvem er best der? La oss titte på partienes hjemmesider:

SV har skole veldig synlig og aller øverst av kjernesakene på hjemmesidene sine. Under slagordet “Barn og unge først!” skriver de at “I dag er de fleste barn på skolefritidsordningen både før og etter skolen. Men tilbudet på SFO er mange steder for dårlig”. Enig, jeg skulle gjerne sett at SFO hadde bedre tilbud. For å gjøre noe med dette vil SV “stille høye kvalitetskrav og innføre makspris i SFO”. Sikkert fint, men jeg skulle gjerne visst hva de kvalitetskravene skal bestå i, annet enn en time leksehjelp?

I selve skoledagen (som tross alt er det som angår samtlige elever) er de opptatt av mer undervisningstimer, flere lærere og tettere oppfølging av enkelteleven. Læreren er den viktigste ressurs i skolen, og trenger høyere status og bedre lønn. OK, dette høres jo bra ut.  Bedre lønnede lærere betyr forhåpentligvis at enda fler kompetente mennesker søker lærerutdannelse. Lærerne i barne- og ungdomsskolen er blant de viktigste ressursene vi har her i landet, og da bør vi legge til rette for at de er mest mulig kompetente og får anstendig betalt for innsatsen de gjør med å forme de kommende generasjoners ressurspersoner.

Her det mye snakk om at skolen skal bli bedre, men lite om hvordan den skal bli bedre. Hva er målet? Hva er visjonene? Hvordan kan forbedringene måles, annet enn på lønnsnivået til lærerne?

La oss hoppe over på borgerlig side og se på et annet parti som tradisjonelt har hatt mye fokus på skole: Høyre. Her kan vi lese at “Høyres mål er at Norge skal ha verdens beste skole”. Ambisiøst! Hvordan? “Det viktigste er en økt satsing på lesing, skriving og regning og å løfte lærernes kompetanse og styrke skoleledelsen”. Dette var jo ganske konkret. Et klart definert hovedmål og tydelige satsningsområder. Her er det kjernekunnskapene som skal satses på – lett målbart og viktig for barna. De skriver også at hver enkelt elev skal stimulerers ut fra individuelle evner og interesser, og at mestringsfølelsen er viktig.

Dette høres jo unektelig veldig bra ut,  og scorer på litt av det jeg etterlyste hos SV. Klare mål og visjoner og målbarhet. Men hvordan skal lærerne bli så mye bedre på de definerte områdene? Bedre lønn er etter min mening det aller viktigste for å skaffe enda mer kompetente søkere til lærerhøyskolene, men det er ikke nevnt hos Høyre i det hele tatt. Kan det være at dette også bare er tomme ord?

En rask titt på skolepolitikken til Arbeiderpartiet får meg til å tenke at den er en litt mer konkretisert versjon av SV sin. Kanskje jeg hadde blitt mer overbevist om jeg hadde lest Ap sin først, men hovedlinjene er de samme.

Venstre er også et parti som tradisjonelt har hatt en viss troverdighet i skolepolitikken. Her er det også flotte ord og det som etter min mening er det viktigste tiltaket for en god skole: “En skole for kunnskap og like muligheter krever faglig sterke lærere. Derfor vil Venstre gi alle lærere tid og ressurser til faglig påfyll gjennom systematisk etter- og videreutdanning”. Videre skriver de at blant annet at skolen legger grunnlag for fremtidens næringsliv. Flotte visjoner, men kanskje den minst konkrete av alle hittil. Noen ganger lurer jeg på om Venstre i det hele tatt har noen politikk eller om de bare er visjonære pratmakere.

Jeg har selvfølgelig sett et par skoledebatter også, som tradisjonen tro har blitt ødelagt av at politikerne angriper hverandres politikk i stedet for å fokusere på sin egen. Venstresiden anklager Høyre for å avspise skolen med “knapper og glansbilder” og dårlige rangeringsordninger som skaper skiller og diskriminering i skolesystemet, mens høyresiden svarer med at venstresiden har fokus på kos og å legge så mye til rette for de svake at de sterke blir dårligere samt at de egentlig bare er redde for alt som lukter privat. Hvorpå venstresiden svarer at det ikke er private de er imot, men profitører. Ingen kapitalist-svensker skal  tjene penger på norsk skole, da er det bedre å gjøre den offentlige superbra.

Smålig kranglig kan ødelegge en hver debatt. Og det gjør den som regel, med resultatet at jeg sitter igjen like forvirret som jeg var før debatten startet.

Jeg hadde et mål for denne bloggposten: å samle inntrykkene mine og bli litt mindre forvirret. Jeg føler egentlig ikke at jeg lyktes spesielt godt med det. Jeg er uenig med mye og enig i litt av det de fleste partiene står for. Det eneste jeg har klart å bestemme meg for er en del partier jeg er så uenig med at de er helt uaktuelle. Kanskje bør jeg starte mitt helt eget parti? Brobyggerpartiet – som står midt mellom de borgerlige og de sosialistiske. Fargen vår kan være lilla, og vi skal være helt konkrete i alt vi foretar oss. Dessuten skal det være forbudt å ironisere over motstanderens politikk. Selv om det kommer til å bli veldig vanskelig..

Da hadde det gått nøyaktig 106 dager siden vi sendte den første anken. 106 dager som egentlig skulle blitt tilbragt i glede og forventning. 106 dager som skulle vært brukt til å forberede en femåring på en helt ny hverdag som skolejente. I stedet ble det 106 dager fyllt av brev, anker, utallige telefonsamtaler og en frustrasjon som etterhvert ble ubeskrivelig stor.

Når storebroren fikk sitt “skolebrev” for ett år siden var det en stor opplevelse for hele familien. Vi gikk sammen og handlet ny ransel, pennal og alt som skulle til. Brevet ble hengt opp på kjøleskapet, og vi leste det gjentatte ganger for begge barna: “Kan du ikke lese hva som står en gang til, da? Vær så snill?”

Skolebrevet var et foreløpig høydepunkt i guttens til da fem år lange liv. Skolestart skal være et høydepunkt! Det skal forberedes og bygges oppunder. Barna ser frem til skolestarten med glede og forventning, med magen full av ivrige sommerfugler. Hele våren og forsommeren, helt fra Skolebrevet kommer skal være en forberedelse til det store som skal skje. Hele denne perioden ble datteren min blitt fratatt. På grunn av “flytende” skolegrenser, på grunn av byråkrati og flisespikkeri. Det er en skam.

Hva som er grunnen til at prosessen trakk så langt ut i tid kan jeg bare spekulere i. At de menneskelige hensynene ikke sto i sentrum er i alle fall helt sikkert. Tradisjon ble heller ikke tatt hensyn til – alle barna som har bor i blindveien her vi holder hus har gått eller går på den skolen vi ønsket oss til – og selvfølgelig: storebroren hennes begynte der så sent som i fjor. Flytende skolegrenser er stort sett positivt, men man avhenger at de som tildeler skoleplassene utviser skjønn og klarer å forholde seg til retningslinjene de har å forholde seg til. At “søsken skal prioriteres” har jeg fått bekreftet fra alle jeg har snakket med i den saken. Allikevel tok det mer enn hundre dager og en rekke avslag å få gjennomslag.

Foto av Pink Sherbet Photography, distribuert under en Creative Commons-lisens.

Heldigvis har jeg en sterk datter. Hun har vist en tålmodighet langt større enn noen skal kunne forvente av en femåring. Når de andre barna i barnehagen har spurt hvor hun skal gå på skole har hun rakrygget svart at hun ikke vet ennå. Hun har forberedt seg på to forskjellige skolehverdager, og til tross for at hun har syntes det har vært trist å ikke vite har hun vært beundringsverdig positiv gjennom hele prosessen. Gang på gang har hun sport meg når jeg tror skolebrevet kommer. Gang på gang har hun fått samme svar: “Jeg vet ikke, jenta mi. Jeg håper det kommer snart, men jeg vet ikke.”

Hun har gått glipp av bli-kjent-dagen. Hun har gått glipp av alle “når vi begynner på skolen kan vi gå sammen”-samtalene. Hun har gått glipp av så mye som kunne bidratt til å bygge henne opp og gjøre henne klar for skolestart. Jeg er så takknemlig for at hun er en tøff jente. Heldigvis er hun “skoleklar” og har vært det lenge. Hvis hun hadde vært usikker på seg selv og i utgangspunktet hadde følt at overgangen fra barnehage til skole var litt skummel kunne konsekvensene av denne prosessen blitt store.

Min datter er en helt. En 5 år gammel helt. Det er jeg stolt over. Men det skuffer meg stort at hun ble tvunget til å bevise det på denne måten.

- Mange ungdommer har gått gjennom ti års skolegang med nederlag og følelsen av å mislykkes. Her får ungdom som ellers kunne havnet utenfor arbeidslivet en ny sjanse.

Å møte disse ungdommene på andre premisser enn den vanlige skolen gjør og gjennom praktisk arbeid skape mestringsfølelse gjør enorme forskjell i et ungt menneskes liv. Å gå fra å være den dårligste i matteklassen til å bli den som er best til å skru motor kan legge et fundament å bygge selvtillit på livet ut. Mennesker trenger følelsen av å lykkes, og det er bevist igjen og igjen at vi lærer på forskjellig vis. Noen av oss er heldige nok til å passe godt inn i læremåten i den tradisjonelle skolen mens andre lærer bedre ved å bruke for eksempel hendene. Og ingen lærer særlig godt gjennom å føle seg mislykket.

Forhåpentligvis klarer Solhjell og hans departement å bruke den inspirasjonen de fikk i dag til å skape grobunn for liknende løsninger andre steder i landet, og på den måten skape en skole som bidrar til å skape fler suksesshistorier.