Stian skriver..

At Danvik skole har kapasitetproblemer, og at de flytende skolegrensene i Drammen byr på utfordringer fikk vi som familie føle på kroppen i vår og sommer. Etter 106 dager med kamp og anker fikk yngstejenta i familien omsider bekreftet at hun skulle få lov til å gå på samme skole som sin ett år eldre storebror.

I dag leser jeg på dt.no at rådmannen i byen har tatt konsekvensene av presset på Danvik og ønsker å endre skolegrensene og begrense inntaksområdet for skolen. Slik jeg leser det vil det føre til fastere skolegrenser, og fjerne tvilen rundt de som er så uheldige at de bor i grenseområdene. Det er jeg mer enn positiv til, den belastningen vi ble utsatt for unner jeg ingen å oppleve. Rektor Cathrine Wessmann er også fornøyd, og sier til avisen at det er vanskelig å drive god pedagogikk  når det blir for mange elever – noe jeg har all verdens forståelse og respekt for.

Men det avsluttende sitatet fra rådmannen i saken gjør meg inderlig forbannet:

– Ingen elever skal flyttes fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene

Eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene. Det var akkurat dette jeg kjørte saken på i våres. Hadde det ikke vært for at storebroren allerede gikk på Danvik hadde det ikke blitt noen sak i det hele tatt. Det er  grenser for hva man ønsker å utsette seg for – jeg gjorde det ikke for moro skyld!

Søsken er trygghet! Et barn som begynner på skolen får hele livet sitt snudd på hodet. Alt er nytt, alt blir endret. Endring er skremmende, både for barn og voksne. Å ha en søster eller bror å støtte seg til gir barna en enorm styrke i en slik situasjon. Ved å putte søsken på forskjellige skoler blir denne tryggheten revet vekk. Hvem blir taperne? Barna.

Over lang tid bygges forventningene opp til skolestart. I vårt tilfelle går eldstemann ett trinn høyere, så hele det siste året før yngstejenta begynte på skolen snakket de om hvor moro det skulle bli å gå sammen til skolen, leke sammen i friminuttene, være sammen på SFO. Ett lite brev endret hele grunnlaget for gleden og forventningen de følte. Ett lite brev sa at planene og drømmene de to hadde sammen ikke ville bli en realitet allikevel.

Barn fortjener å bli tatt på alvor. De er mennesker, og fortjener å bli behandlet med respekt på lik linje med alle andre. Skolestart er viktig for dem, trygghet er viktig for dem – og samholdet mellom søsken gir trygghet.

Vi fikk beskjed om at det var helt umulig å få plass på Danvik. Det var for mange elever. Enkelt og greit. Nå er første semester snart over, og det har gått veldig fint. Det er plass. Det er trangt, men det er plass. Alt som trengtes var vilje til å tilpasse og tilrettelegge.

Jeg håper rådmannen og skolepolitikerne i denne byen tar til vettet, og bestemmer seg for å bruke sunn fornuft i årene framover. Ja takk til faste skolegrenser, begrenset inntaksområde og trygge rammer. Det er viktig å ikke sprenge kapasiteten på en skole. Men det er enda viktigere at barna får oppleve den tryggheten de har krav på – og å gå på samme skole som sine eldre søsken er veldig ofte en enormt viktig bit av den tryggheten.

Valgkampen nærmer seg slutten med stormskritt, og jeg er fortsatt i villrede om hva jeg skal stemme. Jeg har prøvd å holde meg sånn tålelig oppdatert de siste ukene, med vekslende hell. Tidligere år har jeg vært veldig klar på hva som har vært viktigst for meg, men tidene forandrer seg. Folk forandrer seg, og ikke mist: prioriteringer forandrer seg.

Om det er politikerforakt eller bare generell politisk pessimisme som har slått ut på meg de siste dagene er jeg ikke sikker på, men når jeg ser på partiene har jeg mye lettere for å finne ting jeg ikke er enig i enn ting som kan vippe meg i deres retning. Jeg har sett på saker, på innsats i debatter, på aktivitet i sosiale medier og på kandidater. Alt med resultatet at jeg blir litt gretten og motløs. Jeg finner ingen jeg kan være venner med!

Derfor sitter jeg her og tenker høyt i all offentlighet. Hva er viktigst?

Jeg har to barn i tidlig skolealder, noe som naturlig nok gjør skolepolitikken til en sentral sak for meg. For fire år siden var full barnehagedekning hovedfokus, og det har jo faktisk gått relativt bra. Men tilbake til nå og skole – hvem er best der? La oss titte på partienes hjemmesider:

SV har skole veldig synlig og aller øverst av kjernesakene på hjemmesidene sine. Under slagordet “Barn og unge først!” skriver de at “I dag er de fleste barn på skolefritidsordningen både før og etter skolen. Men tilbudet på SFO er mange steder for dårlig”. Enig, jeg skulle gjerne sett at SFO hadde bedre tilbud. For å gjøre noe med dette vil SV “stille høye kvalitetskrav og innføre makspris i SFO”. Sikkert fint, men jeg skulle gjerne visst hva de kvalitetskravene skal bestå i, annet enn en time leksehjelp?

I selve skoledagen (som tross alt er det som angår samtlige elever) er de opptatt av mer undervisningstimer, flere lærere og tettere oppfølging av enkelteleven. Læreren er den viktigste ressurs i skolen, og trenger høyere status og bedre lønn. OK, dette høres jo bra ut.  Bedre lønnede lærere betyr forhåpentligvis at enda fler kompetente mennesker søker lærerutdannelse. Lærerne i barne- og ungdomsskolen er blant de viktigste ressursene vi har her i landet, og da bør vi legge til rette for at de er mest mulig kompetente og får anstendig betalt for innsatsen de gjør med å forme de kommende generasjoners ressurspersoner.

Her det mye snakk om at skolen skal bli bedre, men lite om hvordan den skal bli bedre. Hva er målet? Hva er visjonene? Hvordan kan forbedringene måles, annet enn på lønnsnivået til lærerne?

La oss hoppe over på borgerlig side og se på et annet parti som tradisjonelt har hatt mye fokus på skole: Høyre. Her kan vi lese at “Høyres mål er at Norge skal ha verdens beste skole”. Ambisiøst! Hvordan? “Det viktigste er en økt satsing på lesing, skriving og regning og å løfte lærernes kompetanse og styrke skoleledelsen”. Dette var jo ganske konkret. Et klart definert hovedmål og tydelige satsningsområder. Her er det kjernekunnskapene som skal satses på – lett målbart og viktig for barna. De skriver også at hver enkelt elev skal stimulerers ut fra individuelle evner og interesser, og at mestringsfølelsen er viktig.

Dette høres jo unektelig veldig bra ut,  og scorer på litt av det jeg etterlyste hos SV. Klare mål og visjoner og målbarhet. Men hvordan skal lærerne bli så mye bedre på de definerte områdene? Bedre lønn er etter min mening det aller viktigste for å skaffe enda mer kompetente søkere til lærerhøyskolene, men det er ikke nevnt hos Høyre i det hele tatt. Kan det være at dette også bare er tomme ord?

En rask titt på skolepolitikken til Arbeiderpartiet får meg til å tenke at den er en litt mer konkretisert versjon av SV sin. Kanskje jeg hadde blitt mer overbevist om jeg hadde lest Ap sin først, men hovedlinjene er de samme.

Venstre er også et parti som tradisjonelt har hatt en viss troverdighet i skolepolitikken. Her er det også flotte ord og det som etter min mening er det viktigste tiltaket for en god skole: “En skole for kunnskap og like muligheter krever faglig sterke lærere. Derfor vil Venstre gi alle lærere tid og ressurser til faglig påfyll gjennom systematisk etter- og videreutdanning”. Videre skriver de at blant annet at skolen legger grunnlag for fremtidens næringsliv. Flotte visjoner, men kanskje den minst konkrete av alle hittil. Noen ganger lurer jeg på om Venstre i det hele tatt har noen politikk eller om de bare er visjonære pratmakere.

Jeg har selvfølgelig sett et par skoledebatter også, som tradisjonen tro har blitt ødelagt av at politikerne angriper hverandres politikk i stedet for å fokusere på sin egen. Venstresiden anklager Høyre for å avspise skolen med “knapper og glansbilder” og dårlige rangeringsordninger som skaper skiller og diskriminering i skolesystemet, mens høyresiden svarer med at venstresiden har fokus på kos og å legge så mye til rette for de svake at de sterke blir dårligere samt at de egentlig bare er redde for alt som lukter privat. Hvorpå venstresiden svarer at det ikke er private de er imot, men profitører. Ingen kapitalist-svensker skal  tjene penger på norsk skole, da er det bedre å gjøre den offentlige superbra.

Smålig kranglig kan ødelegge en hver debatt. Og det gjør den som regel, med resultatet at jeg sitter igjen like forvirret som jeg var før debatten startet.

Jeg hadde et mål for denne bloggposten: å samle inntrykkene mine og bli litt mindre forvirret. Jeg føler egentlig ikke at jeg lyktes spesielt godt med det. Jeg er uenig med mye og enig i litt av det de fleste partiene står for. Det eneste jeg har klart å bestemme meg for er en del partier jeg er så uenig med at de er helt uaktuelle. Kanskje bør jeg starte mitt helt eget parti? Brobyggerpartiet – som står midt mellom de borgerlige og de sosialistiske. Fargen vår kan være lilla, og vi skal være helt konkrete i alt vi foretar oss. Dessuten skal det være forbudt å ironisere over motstanderens politikk. Selv om det kommer til å bli veldig vanskelig..

Registrerer at Arbeidsinstituttet Buskerud får velfortjent oppmerksomhet gjennom besøk av kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell i dag. AI har gjort en viktig jobb for ungdom som har slitt med å tilpasse seg mer tradisjonell undervisning i en årrekke, og har trolig bidratt til å gjøre livet vesentlig mindre bratt for mange opp gjennom årene. Solhjell setter fingeren på noe veldig viktig i sin kommentar til DT:

- Mange ungdommer har gått gjennom ti års skolegang med nederlag og følelsen av å mislykkes. Her får ungdom som ellers kunne havnet utenfor arbeidslivet en ny sjanse.

Å møte disse ungdommene på andre premisser enn den vanlige skolen gjør og gjennom praktisk arbeid skape mestringsfølelse gjør enorme forskjell i et ungt menneskes liv. Å gå fra å være den dårligste i matteklassen til å bli den som er best til å skru motor kan legge et fundament å bygge selvtillit på livet ut. Mennesker trenger følelsen av å lykkes, og det er bevist igjen og igjen at vi lærer på forskjellig vis. Noen av oss er heldige nok til å passe godt inn i læremåten i den tradisjonelle skolen mens andre lærer bedre ved å bruke for eksempel hendene. Og ingen lærer særlig godt gjennom å føle seg mislykket.

Forhåpentligvis klarer Solhjell og hans departement å bruke den inspirasjonen de fikk i dag til å skape grobunn for liknende løsninger andre steder i landet, og på den måten skape en skole som bidrar til å skape fler suksesshistorier.