Stian skriver..

Maren har blogget om hvor provosert hun blir over at folk klager over at de har blitt behandlet som en narkoman. Det debatten bør dreie seg om er hvordan narkomane blir behandlet, hvordan mennesker behandler andre mennesker. Det fikk meg til å tenke på noe vi opplevde da datteren min var liten.

Vi går forbi Spikersuppa i vårsola. Jeg med en tom barnevogn og toåringen svirrende fram og tilbake et par meter foran. Hun utforsker verden, helt på egenhånd, med Pappa trygt i bakgrunnen. Rundt omkring sitter små grupper med mennesker og nyter årstiden. På en benk sitter en ung mann, kanskje i midten av tyveårene. Han har slitte klær med åttitallspreg og sitter lent framover med lut i ryggen og blikket festet ved føttene sine. Mannen sitter alene, og ingen har valgt å sette seg på gressflekken rett ved siden av.

Toåringen legger også merke til mannen. Hun endrer brått retning og går rett mot ham med bestemte skritt. Han legger merke til henne, og jeg ser han begynner å se seg rundt. Han virker usikker, nesten nervøs. Blikket hans treffer meg i det barnet stopper omtrent en meter fra ham. Hun sier “hei!” med klar og tydelig stemme. Den unge mannen ser fortsatt på meg, spørrende nå. Jeg smiler til ham.

Et lite hei fra et lite barn kombinert med et lite smil fra en liten mann kan gjøre mer enn du aner.

Plutselig er usikkerheten i den unge mannen borte.  Han lyser opp i et gedigent smil, og besvarer den lille jentas hei med all verdens hjertelighet. Luten i ryggen forsvinner som dugg for solen, han retter seg opp i benken og snakker med henne. Han tuller litt, og hun ler som bare barn kan. Jeg står et par meter unna og ser på. Dette er deres øyeblikk. Det er hun som er på oppdagelsesferd, og han som opplever å bli sett gjennom et barns udiskriminerende øye.

Etter en liten stund sier jeg til jentungen at vi må gå videre. Igjen møter han blikket mitt, denne gangen med et helt annet lys enn første gang. Vi går, og noen meter lenger ned i gata snur jeg meg og kaster et siste blikk på den unge mannen.

Han sitter fortsatt rett i ryggen.

Politiet i Oslo har mange utfordringer som de opp gjennom årene har forsøkt å løse med vekslende hell. Svært så ofte har det vært lett å være uenig i prioriteringene deres, særlig når det gjelder aksjoner rettet mot de gatenarkomane. De har forsøkt å rydde Plata i en årrekke uten spesielt mye hell. På mandag gjør de et nytt forsøk og denne gangen har de i følge NRK Østlandssendingen (som igjen siterer en artikkel i Dagsavisen..) døpt aksjonen “Ute av syne, ute av sinn”.

Hvorfor blogge om det? Dette har vi jo hørt hundre ganger før?

Cluet er hvor de ønsker å flytte miljøet. Å spre det rundt har ikke fungert spesielt godt tidligere, nye samlingssteder har raskt manifestert seg. Denne gangen har politiet bestemt seg på forhånd. De narkomanes nye tilholdssted skal være Eidsvolls Plass, med andre ord på trappa til Stortinget.

Så er spørsmålet: er det politiets oppgave å arrangere denne typen politiske markeringer? Er det riktig å “tvinge” gatenarkomane til å stå på utstilling midt i Oslo sentrum? Ikke det at Plata eller Skippergata er så bortgjemt det heller, men Eidsvolls Plass er tross alt rimelig traffikert..

To ting er i alle fall sikkert: jeg liker denne aksjonen mange hakk bedre enn det mye omtalte “politiviruset“. Og en del politikere vil helt sikkert få seg en vekker når de får en gjeng med narkomane plassert på Stortingstrappa.