Stian skriver..

Aftenposten skrev i helgen om iGenerasjonen og “the App Gap”. Forskjellen mellom mulighetene barna vokser opp med i dag kontra vår oppvekst for 20-30 år siden er ekstrem. Det meste er tilgjengelig med fire tastetrykk. Hvordan skal barna lære seg at de ikke kan få alt, nå med en gang?

Som musikkinteressert har jeg alltid vært opptatt av at barna skal bli glad i musikk. Jeg kjøpte CD-spillere til barnerommene så snart de var gamle nok til å forstå hvor play-tasten var (vel, før de var gamle nok, egentlig..). Da de var små brant jeg mix-CD’er til dem, og etterhvert fikk de lov til å låne fra CD-samlingen min. Taktikken fungerte, å låne CDer var stor stas og musikkinteressen begynte å vekkes.

Så kom Spotify. Nå vil de ikke låne CD’er lenger, de vil bare låne iPhonen. Spotify begrenser dem ikke til (det far anser som) god musikk. De kan lage sine egne spillelister med Justin Bieber og Baby Oh. Hele verden er tilgjengelig.

Når kvelden kommer er det lesetid. Det er ganske mange hyllemeter med bøker og tegneserier i huset, men for tiden er det iPaden som frister mest på sengekanten. Nok en gang er verden to tastetrykk unna, enten det er bøker eller tegneserier. Vi trenger ikke gå i bokhandelen eller biblioteket – vi har jo iBooks! Eller vente til tirsdag på neste utgave av Donald, det finnes en app for sånt!

Mulighetene er nærmest uendelige! For oss foreldre gjelder det å finne balansegangen mellom å tilby muligheter og grensesetting. Muligheter er bra, men ubegrensede muligheter kan gi barna forventninger til livet som ikke  kan oppfylles på sikt. I voksenlivet får du ikke alt servert i fanget. Selv om du kan passordet til Apple-kontoen.

Der er ferien slutt. Ubønnhørlig. I morgen er det på med nystrøket skjorte og pensko, og stille frisk og blid på kontoret klokken 08.00. Den siste helga i ferien ble tilbragt på hytta, borte fra kommunikasjonssamfunnet – mobilen gikk tom for batteri allerede fredag ettermiddag og PC’en fikk lov å bli hjemme – herlig.

Dermed gikk helga med til å lese – jeg hater å innrømme det, men Håkon Moslet har gjort en god jobb med TRBNGR - biografien om Norges trolig tøffeste band. Boka er velskrevet, enkelt og greit.

Jeg fikk også dratt med meg en utgave av magasinet Aftenposten Innsikt. Ypperlig, for oss som ikke leser papirutgaven av avisen jevnlig. Ypperlig for Aftenposten også, antakeligvis, i og med at de kan trykke opp gamle artikler en gang i måneden og selge dem en gang til. En løsning alle er fornøyde med, vil jeg tro. Så har jeg fått oppdatert meg både på Obamas syn på illegale innvandrere og konflikten i Sør-Thailand i helgen også.

Men jeg må innrømme jeg er litt skuffet når den eneste tekstmeldingen jeg får inn når jeg får ladet opp og skrudd på telefonen igjen er fra en bekjent som vil låne penger.