Stian skriver..

Strømsgodsets trener Ronny Deila har sagt i intervju med nettavisen ABC Nyheter at det vil være en utrolig sterk prestasjon av laget om de redder plassen i Tippeligaen. Å gå ut med en slik uttalelse etter fire spilte serierunder er i beste fall spesielt.

Jeg går ut fra at målet er å fjerne noe av presset fra de unge skuldrene i Strømsgodset-stallen. Drammens-publikummet er kravstort og vil veldig gjerne at laget skal “spille som Brasil” og ta bøttevis med poeng. Vi blir lett grinete når innsatsen synker under pitbull terrier og ikke minimum annet hvert skudd går i krysset. Det er klart at spillerne kan bli påvirket av det. 

I følge Drammens Tidendes sportsjournalist Ole Sivertsens Godset-blogg ønsker Deila at uttalelsene bidra til at frykten for tap blir erstattet av ønsket om seier, et motiv er både edelt og fornuftig. Det er valget av metode jeg er kritisk til. Å si at vi sannsynligvis kommer til å rykke ned kan fort leses som en fullmakt til å ikke en gang prøve å prestere. Det blir feil signal å sende.

Deila har lagt hodet på huggestabben og delt ut økser til alle som vil ha. Om det er et kalkulert eller rett og slett urutinert valg velger jeg å ikke spekulere i.   

Vi så allerede i treningskampene før sesongen at Strømsgodset kunne få problemer med å hevde seg i Tippeligaen. Skader har rett nok gjort vondt verre, men å praktisk talt si at vi har gitt opp før sesongen er kommet ordentlig i gang blir i mine øyne feil. Landslagssjef Drillo har noe å lære bort gjennom at han alltid fokuserer på eget lags styrker og motstanderens svakheter. Ingen kamper MÅ vinnes – alle kamper KAN vinnes.

Si heller at vi innser det kommer til å bli tøft og at det eneste vi kan kreve er at spillerne tar ansvar og jobber til krampa tar dem i hver eneste kamp!

I fotballens verden er det mange eksempler på at David tukter Goliat. For Strømsgodset sin del er det bare å innse at rollen som David blir regelen heller enn unntaket denne sesongen. La oss håpe og tro at innsats og fandenivoldskhet kan kompensere for manglende rutine og evner som fortsatt skal utvikles, og at laget kjemper og sloss seg til en poengpott som blir stor nok til at vi kan se frem til Tippeligakamper i Drammen også når vi skriver 2010.

Første delmål: å prestere best mulig mot Lyn på søndag.

Senest i går meldte jeg at samtlige utkast jeg har skrevet den siste måneden ble ofret på det tabloide alter. I dag leste jeg en (to dager gammel..) kommentar på e24.no som fikk meg til å ombestemme meg. Spaltisten Espen Andersen skriver om hvordan man må ta vare på nettimaget sitt i denne søkbarhetens tidsalder. Han påpeker at det å ikke være på nett kan være like problematisk som det å være der.

La det først være sagt: jeg er ikke noen fan av å problematisere det sosiale nettet. Men det at vi i løpet av de siste årene har deanonymisert vår tilstedeværelse på internett gjør at det er enda viktigere enn før å bruke hodet.

For noen uker tilbake var det to artikler som sier en del om det nye sosiale internett. Kimberley Swann fikk sparken fra sin helt nye jobb fordi hun brukte Facebook til å fortelle verden at hun kjedet seg i arbeidstiden. Samtidig meldte Dagbladet.no at en 21 år gammel nordmann måtte gå på dagen etter å ha omtalt en mellomleder i lite flatterende ordelag på bloggen sin.

Ida Aalen har skrevet en meget informativ bloggpost der hun forklarer Twitter som et middagsselskap. Det er et veldig bra bilde å bruke om det sosiale nettet som sådan. Tilstedeværelse på nett blir som å være i et middagsselskap der alle er invitert. Kjæresten din, sjefen din, mora di, mora til sjefen din, alle dine venner og bekjente, kunder og oppdragsgivere, den fremtidige sjefen din, sjefsredaktøren i lokalavisen. Alle. I et vanlig middagsselskap har du en viss oversikt over hvem som er innenfor hørevidde. Sånn er det ikke i dette selskapet: du har bind for øynene. Kanskje hører ingen etter, kanskje hører alle.

Egentlig er det veldig enkelt – det er bare å sørge for at du kan stå inne for det du skriver. Blir du revet med av en sak og skriver et innlegg til bloggen i harnisk og raseri: lagre det som utkast, ta deg en joggetur eller en god natts søvn før du leser gjennom på nytt og vurderer om det er publisertbart. Hvis du er ung og stor i kjeften (det var i alle fall jeg..): prøv å tenk deg selv 10 år fram i tid og se om du tror du står inne for det da. Synes du sjefen din er en dott: kan du fortelle ham det ansikt til ansikt?

Sosiale medier gir oss fantastiske muligheter! Blant mine følgesvenner på Twitter har jeg blant andre kunnskapsministeren og en rekke glimrende journalister. Folk jeg lite trolig ville møtt utenfor nettet og som har gitt meg muligheten til spennende diskusjoner og tips om artikler og innlegg jeg ikke ville ha funnet fram til på egen hånd. Sosiale medier og blogger gir alle som ønsker det en mulighet for å uttale seg og bidra til samfunnsdebatten. Mulighetene ligger der. Bruk dem! Og bruk dem klokt.

Vigrid har igjen klart å komme i medie-vinden etter at det ble kjent at organisasjonen skulle stille liste til høstens stortingsvalg. Både lokal- og riksmediene kaster seg på og omtaler saken. 1-0 til Vigrid.

Slikt blir det naturligvis haraball av, og blant andre FrP’s Ulf Erik Knudsen tok til orde for å offentliggjøre navnene på de 500 som har skrevet under på listen som sikrer “partiet” muligheten til å stille til valget. Drammens Tidendes redaktør stiller gjerne spaltene til disposisjon for offentliggjøring så lenge det er juridisk holdbart. Resultatet lar ikke vente på seg, og både fylkeskommunen og DT har fått en rekke henvendelser i helgen fra folk som (forståelig nok..) ikke er spesielt ivrige etter å få navnet sitt på trykk under en overskrift som “Her er Vigrid-sympatisørene” . De både angrer og føler seg lurt til å skrive under.  Hvis mange nok av støttespillerne trekker seg og står fast ved at de ble bondefanget vil vel lista bli underkjent og trukket. 1-1. FrP er kvitt en konkurrentlangt der ute på høyresiden.

Uansett hvordan det måtte ende – Vigrid må si seg fornøyd med uavgjort på bortebane mot både Drammens Tidende og et av landets største partier. De fikk navnet sitt opp i mediene igjen, og det har jo vært stille for dem i det siste. Jaggu klarte de å lure til seg bloggomtale hos meg også. Ikke dårlig det, for en liten nisjeorganisasjon.

Nå har jeg vært på Twitter er par måneder og er i ferd med å bli helt overbevist. Mikroblogging er genialt! Jeg må innrømme at jeg var rimelig skeptisk i starten, men all hypen på NRKbeta kombinert med at en venninne av meg (eller: en eks-kjæreste, faktisk) startet å bruke det ga meg et puff til å teste. De første ukene virket det litt tåpelig – jeg hadde tre venner, hvorav en oppdaterte og jeg fulgte et par medier jeg leste daglig uansett. Så oppdaget jeg journalistene, og begynte å følge blant andre Jan Omdahl i Dagbladet og Anders Brenna i Digi.no. Det åpnet dørene inn til en ny verden av linker til blogger og litt bortgjemte artikler og kronikker. Og i dag fant jeg ingen ringere enn Petter Stordalen.

Nå har vel mange litt av hvert de skulle ha sagt om Petter Stordalen, men jeg synes han er en spennende fyr. Han har en drive og en energi som er få forunt og han har utrettet enormt mye på næringsslivssida. Jeg skulle veldig gjerne visst hvordan han kommuniserer med seg selv, for der er det nok mye å lære. Nå som han dukket opp på Twitter oppdaget jeg jo samtidig at han hadde en personlig blogg på Home Invest. Det gjør meg glad å se hvordan enkelte bedriftsledere og andre prominente figurer tar i bruk de mulighetene internett har til å få ut et budskap og knytte seg nærmere kunder/fans og resten av verden generelt.

Barack Obama har også skjønt det, og skal begynne å bruke YouTube ukentlig når han blir president.

Et annet eksempel er jo forfatteren Neil Gaiman. Hans blogg er enormt populær, og han har sørget for at den feedes inn i de store bloggsamfunnene som f. eks. LiveJournal. Jeg har fulgt bloggen i flere år gjennom den feeden. I dag linket han til Last.fm-profilen sin i en Twitter-oppdatering, så mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg sittet og hørt på musikken som ligger i biblioteket hans der.

Det geniale er at gjennom å benytte sosiale medier kan disse kjendisene knytte til seg kunder og fans på en helt annen måte enn de har hatt mulighet for tidligere. Gjennom små drypp hver eneste dag ender det med at vi til slutt føler at vi kjenner dem. At vi er kompiser, på et vis, selv om vi aldri har møtt dem. DA snakker vi om merkevarebygging, da.