Stian skriver..

Jeg er redd. Fryktelig redd. Jeg har to barn i tidlig barneskolealder, to barn jeg gjerne vil at skal på sikt bli mer eller mindre selvstendige og tenktende voksne. Derfor lar jeg dem gå på butikken og handle, gå alene hjem fra skolen og spille fotball i ballbingen oppe i åsen her. Samtidig leser jeg om barn som blir voldtatt på SFO og antastet på skoleveien. Selvfølgelig er jeg redd!

Vi foreldre ønsker barna våre en trygg oppvekst, skånet for smerte og grusomheter. Samtidig vet vi at smerte er en del av livet. Frihet, selvstendighet og ansvar er en del av livet. Å brekke armen når du faller ned fra et tre i skolegården er også en del av livet.

Derfor blir vi tvunget til å ta vanskelige valg. Jeg ønsker ikke å la frykten for det fæle som kan skje være det styrende for valgene jeg tar. All min erfaring tilsier at valg basert på frykt ofte blir dårlige valg. Jeg tror at barna vokser på selvstendighet, på å mestre ting.

Så får jeg heller leve med at jeg har hjertet i halsen når de dingler i et tre seks meter over bakken, eller når de ikke er hjemme når jeg forventer det. Noen ganger tar skoleveien 10 minutter lenger enn den trenger, kanskje fordi de har funnet en skatt eller stoppet for å studere et ekorn eller klappe en katt. Som regel har de en opplevelse å fortelle om når de har brukt lenger tid enn de pleier.

Og min frykt blir erstattet med stolthet og glede over at jeg har barn som har evnen til å undre seg over noe vakkert.

Å ikke lenke til de fæle sakene som omtales i dette innlegget er et bevisst valg – jeg har lest nok om dem, og det har sikkert dere også. Les heller denne artikkelen om “Slow parenting”, som tar for seg noen av de samme tankene som jeg har luftet i dette innlegget.

I går skrev jeg om at tre barnehager hadde brent i området i løpet av natten. I natt har det vært ennå to nye barnehagebranner – en ble totalskadet i Solbergelva mens Øren overlevde for andre natt på rad. Begge startet utvendig. Det vil si at det har vært totalt fem branner i løpet av helgen. Minst tre, sannsynligvis fire og kanskje alle fem er påtent. Tydeligvis nådde ikke budskapet mitt i går ut..

I løpet av natten har det brent i ikke mindre enn tre barnehager i Drammensområdet: Fjell barnehage, Øren andelsbarnehage og Berger barnehage i Svelvik. Heldigvis var det bare den første som ble alvorlig skadet og brant ned til grunnen. Det verste er at de to sistnevnte er påsatt.

Hva får folk til å gjøre sånt? Hvordan tenker de? De tre nevnte barnehagene har til sammen 197 barn. Nesten 200 barn betyr vanligvis nesten 400 foreldre. Foreldre som ikke vil få betalt hvis de må ta seg fri fra jobben for å ta seg av barna sine. I tillegg må vi regne med at det er minst 50 ansatte til sammen. Mer enn 600 mennesker er avhengige av disse tre barnehagene. For ikke å si glade i dem.

Barn får sterke følelser for barnehagen, og en sterk identitetsfølese med den. Jeg tror min egen datter ville vært utrøstelig hvis barnehagen hennes hadde brent ned. I fjor vinter ble juletrelysene på treet deres stjålet, jeg husker godt hvor opprørte barna var bare for det. Hvordan de ville reagert på en brann tør jeg nesten ikke tenke på en gang.

På Øren og i Svelvik har altså noen mennesker bestemt at det kunne være festlig å dynke veggene med bensin og lage årets største bål av barnehagene. Til alt hell mislyktes de begge steder. Jeg håper de som gjorde det blir oppsporet og tatt. Jeg håper de blir straffet knallhardt. Kriminalitet er en uting. Kriminalitet som rammer barn er direkte lavmål.

På Fjell står nå rundt 60 barn og ansatte uten noe sted å gå på mandag. Det sto i artikkelen at kommunen prøver å omplassere dem. Jeg håper de får det til. Uansett er det skikkelig trist.