Tamilene arrangerte et møte som ble holdt i Åssiden kirke i april. Den gangen fikk de frammøtte informasjon om blant annet bakgrunnen for konflikten og hvordan situasjonen i Sri Lanka påvirket hverdagen til Tamilene i Norge i dag. Mye har hendt på kort tid, og situasjonen er fortsatt meget alvorlig for de sivile i de nord-østlige områdene på øya.

Den regulære krigen ser ut til å være over i denne omgang, men lidelsene fortsetter. Det er fare for hungersnød og sykdom i leirene, og hjelpeorganisasjonene sliter fortsatt tungt med å slippe gjennom til de som trenger hjelp.

Målet for møtet er å dele informasjon og legge til rette for dialog forteller arrangørene i en pressemelding.

- Vi ønsker å informere alle interesserte i Drammen om den vanskelige situasjonen som er i Sri Lanka og derfor arrangerer vi en dialogsmøte, sier Kobal Visvalingam.  

- Buskerud Innvandrerråd er med og arrangerer denne fredlige minnemarkeringen som har hovedbudskap at det er gjennom dialog vi kan oppnå fred, sier Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Møtet vil blant annet inneholde innlegg fra Bijan Gharakhani og Ivar Flaten, og avsluttes med en paneldebatt med forskjellige deltakere. 

Jeg håper flest mulig prioriterer en tur til Union Scene denne lørdagen, både for å lære mer om Sri Lanka og ikke minst vise sin støtte til de uskyldige ofrene av krigføringen.

“De siste 111 dagene er fler enn 6000 drept og 11000 såret i ikke-stridssonen på Sri Lanka.”

På onsdag deltok jeg på et dialogmøte arrangert av Tamilsk Kulturforening og Tamilsk Kvinneforening i Åssiden kirke. Det var en av innlederne som ga oss tallet. 6000 drept. 11000 såret. Siden nyttår. I sonene der det skal være våpenhvile. 

Hver dag blir vi foret med historier om krig, terror og lidelse. Vi leser om kamper i Kongo, opptøyer i Thailand, angrep i Gaza. Vi vet at verden rundt blir uskyldige mennesker utsatt for overgrep og vold. Hver eneste dag er det barn som blir drept fordi voksne ikke klarer å holde fred med hverandre. Mennesker lider skjebner som er ufattelige for oss som er født og oppvokst i trygge, rike Norge. For meg er det for mye, for fjernt. Jeg klarer ikke se mennesker i artiklene i norske aviser. Jeg ser bare ingresser.

Kampene mellom den Tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE (De Tamilske Tigrene) og den Sri Lankesiske regjeringshæren har pågått i en årrekke. Våpenhviler har blitt inngått og brutt. Norge har vært sterkt engasjert i fredsprosessene, og for noen år siden kunne det virke som om det meste lå til rette for å få til en permanent løsning. Grenser ble definert og våpnene ble lagt ned. Dessverre blusset konflikten opp igjen, kampene ble mer omfattende og lidelsene ble større. Nå ser det igjen ut som om det nærmer seg en slags slutt. Tamilene er trengt sammen i et lite område i nord og regjeringshæren kjører en tung offensiv. Et folkemord er på trappene, og verdenssamfunnet blir nektet tilgang til områdene. FN-observatører og media blir holdt utenfor.

I Norge har vi rundt 13.000 Tamiler. En gruppe som, etter norske standarder, er spesiell: 70 prosent er i arbeid, de aller aller færreste mottar sosialhjelp. De har vært Norges drømmeinnvandrere. Nå samles de i gatene i Oslo. Først i lange, fredelige demonstrasjoner. Etterhvert som frustrasjonen øker og ingen ting skjer ble virkemidlene sterkere: trikkelinjer ble sperret og til slutt lot en liten gruppe aggresjonen gå ut over den Srilankesiske ambassaden. Uakseptable virkemidler, men forståelige motiv – demonstrantene føler de ikke blir hørt. Nyheter hjemmefra forteller om venner, familie som blir drept og et verdenssamfunn som ikke reagerer. 

“Mange har levd i borgerkrigen, og selv når de er her, kretser tankene deres om krigen. Så kom tsunamikatastrofen i 2004, og nå er krigen  intensivert. Tamilene er et folk som ikke lider, de prøver alltid å mestre situasjonen. Det er likevel en grense for mestring. Nå frykter jeg at det blir vanskelig. Også andre generasjons tamiler har problemer. Barna påvirkes av at mor gråter mens hun venter på nyheter fra hjemlandet.”

Sitatet er hentet fra et intervju Morgenbladet hadde med Yogaraja Balasingham fra Tamilsk ressurssenter nylig. Han jobber i psykiatrien og ser hvordan konflikten tærer på tamiler i Norge. Frustrasjonen og sorgen er stor. Og den er midt i blant oss. Dette er et eksempel på hvordan globaliseringen fungerer på godt og vondt. Konflikten på Sri Lanka er ikke bare på Sri Lanka. Den er her.

I følge det tamilske nyhetsnettstedet tamilnet.com er det gjennomført 31 luftangrep i sikkerhetssonen det siste døgnet. Etter angrepet på den Sri Lankesiske ambassaden i Oslo har Norges stemme blitt møtt med døve ører i Sri Lankas regjeringsbygg. Det er ingen hindring for å si hva vi mener. Vi må kreve at blodbadet stoppes. Vi må kreve at hjelpeorganisasjoner slipper til. Vi må kreve at verdenssamfunnet får ta del i en prosess som bidrar til fred på Sri Lanka. Vi må kreve dialog.

Les mer om tamilenes situasjon på www.norsktamil.no og www.uavhengighet.com.

Oppdatert kl 1554: LTTE har erklært ensidig våpenhvile, men blir avfeid av regjeringen som krever betingelsesløs kapitulasjon. Dialog er uaktuelt. Jeg sier igjen: her må verdenssamfunnet ta ansvar.