Jeg er en av dem som har PCer overalt. Til jobben har jeg en bærbar PC med Windows 7. Hjemme bruker jeg stort sett en Macbook, i tillegg til at jeg har en gammel bærbar PC som kjører Ubuntu. Det står en stasjonær borte i hjørnet, og jaggu tror jeg ikke vi har en laptop til liggende ett eller annet sted – men den er det stort sett samboeren som bruker. Til sist, men ikke minst, har jeg en iPhone som fungerer som mobilt kontor og underholdningssenter – i tillegg til at det går an å ringe med den, selvfølgelig.

Utfordringen med å jobbe på minst fire forskjellige plattformer om hverandre er at jeg som regel tar tak i den som til en hver tid er lettest tilgjengelig når jeg skal løse en oppgave. Jeg produserer et utall dokumenter av varierende viktighetsgrad hver uke, og med tre forskjellige datamaskiner og en smarttelefon i jevnlig bruk kan det etterhvert bli skrekkelig vanskelig å finne ut hva som er lagret hvor. Å maile ting til seg selv for å få det plassert på riktig sted fungerer til en viss grad, men er det noe jeg får nok av fra før så er det mail.

Løsningen er altså Dropbox. Det denne tjenesten gjør er noe så genialt enkelt som å sørge for at alle dokumenter som ligger i Dropbox-mappen er synkronisert på kryss og tvers, uansett hvilken maskin jeg velger å jobbe på. Dermed kan jeg hente fram et dokument fra jobb-PCen på Macen hvis jeg får en telefon med et spørsmål på kveldstid. Sitter jeg på toget og trenger tilgang på et regneark har jeg til en hver tid siste versjon lagret på telefonen. Det er lagret på nettet også, så hvis både telefon og PC er tom for batteri er det bare å logge seg inn på dropbox.com og hente frem dokumentene der.

Det er til og med gratis hvis du klarer deg med en begrensning på 2 Gb data – noe som holder for de fleste, og i alle fall hvis en nøyer seg med å kun legge de viktigste dokumentene i mappen. Trenger du mer kan du betale litt – i underkant av 10 dollar (ca. 60 kroner etter dagens kurs) for 50 Gb eller det dobbelte for 100 Gb. Personlig har jeg valgt å erstatte “Mine dokumenter”-mappene med Dropbox og betaler gladelig 10 dollar i måneden for å slippe å tenke på plassproblematikken. Det holder i bøtter og spann, og jeg har tilgang til alt jeg har av dokumenter – jobb eller privat – uansett hvor jeg måtte befinne meg.

Og nettopp der ligger utfordringen. Alle kan se. Og “alle” inkluderer selvfølgelig fremtidige arbeidsgivere, oppdragsgivere og kunder. Nåværende arbeidsgivere, familie, venner, venner som plutselig ble uvenner. Jeg har tidligere skrevet om å bruke hodet på nett, men dette innlegget forsøker å utforske noe som er hakket mer kynisk – nemlig personlig merkevarebygging.

Å bygge sin personlige merkevare kan unektelig høres litt merkelig ut. Merkevarer er til for å selge, jeg er jo bare meg selv..

Selvfølgelig er du det. Jeg er også bare meg selv. Og det er meg selv jeg har å selge. Borte er de dager da folk ble ved sin lest i hele sitt voksne liv. Jeg har nesten 40 år igjen i arbeidslivet, og kommer etter all sannsynlighet til å skifte arbeidsgiver en rekke ganger i løpet av den tiden. Som aktiv bruker av forskjellige sosiale mediekanaler må jeg innse at en potensiell arbeidsgiver trolig har gjort seg opp et ganske bredt bilde av meg allerede før et eventuelt intervju. En dårlig jobb med merkevarebygging kan føre til at jeg må bruke dyrebar intervjutid på å forsvare og forklare, heller enn på å selge meg selv inn som verdens beste kandidat til stillingen jeg er ute etter. Et dårlig utgangspunkt, med mindre en søker en stilling som består i å forsvare og forklare uheldige hendelser og utspill – som kommunikasjonsansvarlig i NAV, for eksempel.

Personlig merkevarebygging handler først og fremst om å strømlinjeforme kommunikasjonen. Hvis du vil bygge deg selv opp som en ekspert på sosiale medier er det nettopp sosiale medier du må snakke om. Artiklene dy deler, bloggpostene du skriver og videoene du legger opp – hvis du kommuniserer mye og godt rundt et tema vil du over tid skaffe deg selv tyngde.

Samtidig er det jo slik at de fleste av oss bruker sosiale medier først og fremst som privatpersoner, og dermed ønsker å snakke om litt andre ting enn bare fag. Det tror jeg bare er en fordel, så lenge det er en viss balanse mellom privat og fagprat. Det er ikke lenger slik at det går et distinkt skille mellom jobbsfæren og den private sfære. Bestefaren min var jernbinder på jobb og far, bestefar og ektemann når han var hjemme. Jeg får jobbtelefoner klokken elleve på lørdag kveld, og privattelefoner på tirsdag formiddag. Jeg spiser middag med kollegaer, kunder og oppdragsgivere og er sjelden 100 % privat eller 100 % jobb.

Man spiller roller hele tiden, i den forstand at man tilpasser kommunikasjonen til de man snakker med og kommunikasjonen man er i. På vei hjem fra jobb etter å ha hentet to slitne barn på SFO forsøker jeg å være den milde og interesserte pappaen. Når jeg betaler i kassa på Rimi er jeg den litt korky og vimsete mannen som får den slitne kassadamen til å smile. Ute i møte med kunder er jeg den forståelsesfulle, interesserte og kunnskapsrike selgeren. Jeg er alltid meg selv, men jeg bruker aldri alle sidene av meg samtidig. Den store forskjellen på det “virkelige livet” og livet på nettet er at man umiddelbart kan se om mottakeren av budskapet oppfatter det slik det er ment, og dermed kan justere kommunikasjonen selv uten at man har fått en aktiv tilbakemelding. Samtidig vet man til en hver tid hvem som er mottaker av budskapet.

Personlig merkevarebygging er både veldig enkelt og veldig vanskelig. Vanskelig fordi det setter krav til at du er bevisst på hvordan du kommuniserer, men veldig enkelt hvis du først tar deg bryet med å sette deg ned og legge en plan for hvilke sider av deg du ønsker å promotere, og hvilke verktøy du skal ta i bruk for å gjøre det.

Selv er jeg for impulsiv til å opprettholde et polert og gjennomført bilde av meg selv. Jeg mener litt om alt for mye, og skriver gjerne som (bloggtittelen gjenspeiler) før jeg tenker.

Hva gjør du for å bygge din personlige merkevare?

Jeg har jo blitt relativt hektet på Twitter i det siste også, så jeg skal prøve å finne en måte å implementere det på, uten at jeg helt har fått på plass hvordan det skal gjøres.

Tanker og innspill mottas med stor takk. Kanskje noen kan spare meg for å finne opp kruttet for andre, tredje og fjerde gang?

Dermed gikk helga med til å lese – jeg hater å innrømme det, men Håkon Moslet har gjort en god jobb med TRBNGR - biografien om Norges trolig tøffeste band. Boka er velskrevet, enkelt og greit.

Jeg fikk også dratt med meg en utgave av magasinet Aftenposten Innsikt. Ypperlig, for oss som ikke leser papirutgaven av avisen jevnlig. Ypperlig for Aftenposten også, antakeligvis, i og med at de kan trykke opp gamle artikler en gang i måneden og selge dem en gang til. En løsning alle er fornøyde med, vil jeg tro. Så har jeg fått oppdatert meg både på Obamas syn på illegale innvandrere og konflikten i Sør-Thailand i helgen også.

Men jeg må innrømme jeg er litt skuffet når den eneste tekstmeldingen jeg får inn når jeg får ladet opp og skrudd på telefonen igjen er fra en bekjent som vil låne penger.