Stian skriver..

- hvor vanskelig kan det være?

For oss som er litt glad i etikette er det er mange småting å irritere seg over i hverdagen. “Stå til høyre, gå til venstre”-regelen i rulletrapper er et godt eksempel: vi som vet hvordan det skal være irriterer oss grønne over alle som ikke har fått det med seg – eller ikke bryr seg, hva vet jeg.  Nylig var det en halvhjertet Twitter-aksjon for å fremme bruk av skillepinne i butikken.

Min kampsak er korrekt bruk av sykkel- og gangveier. Drammen vil være en sykkelby, og man kommer seg ganske langt på rosa sykkelstier i området. Flott for meg, som ikke har bil og i tillegg bor litt oppe i åsen. Med sykkel blir veien til jobb tilbakelagt på “no time” (selv om det er tungt hjemover – Austadveien er seig!). Jeg har sykkelsti helt fra rett utenfor døren hjemme og stort sett hele veien til byen. I området rundt Marienlyst og Drammensbadet slipper vi til og med bilveiene og syklistenes rosa asfalt er skilt fra fotgjengernes mer ordinære gråfargede med en liten halvmeter grønt gress, sirlig beplantet med brostein rundt kantene. Både syklister og fotgjengere har god bred vei å boltre seg på. Alt ligger til rette for både fryd og gammen, men nei..

Folk klarer nemlig ikke å se forskjell. På sykkelstiene vandrer det små og store grupper med fotgjengere. Noen er skoleungdommer, noen går tur med hunden og noen er pensjonister som er ute og lufter rullatoren. Her er alle representert. Unge som gamle, folk i dress og folk i joggebukser, folk med alle tenkelige etniske bakgrunner – den manglende evnen til å holde seg på “sin” side av veien diskriminerer ikke. Jeg må støtt og stadig legge meg langt ut på gressplenen i forsøk på å komme meg forbi uten å verken skade eller skremme livet av noen. Ikke har jeg en ringeklokke som fungerer, og jeg synes det blir ubehagelig å rope for å få folk til å skygge banen. Ikke det at det hadde hjulpet noe særlig nå i våre dager hvor de fleste ser ut til å være utstyrt med mp3-spillere og ørepropper. Dermed må jeg bare ta til takke med å svinge ut på gressplenen, eller enda morsommere: krysse midtrabatten og ta meg forbi i fotgjengerfeltet (der er det nemlig tomt!).

Syklister er forøvrig like ille de, støtt og stadig observerer jeg også dem i “feil fil”. Dere gjør det vanskelig å oppdra barn, folkens! Når jeg gir mine beskjed om å komme seg over på riktig side har jeg gjentatte ganger fått til svar at “ja, men hva med dem, da? Når de går på det rosa kan vel jeg gjøre det også?”.

Rosa asfalt = Sykkelvei.
Grå asfalt = Gangvei. 
Fotgjengere på gangvei + syklister på sykkelvei = færre nestenulykker og lavere blodtrykk.

Kom igjen, kjære medmennesker! Dette er ikke vanskelig! Hvis vi bare legger sjela vår i det er jeg helt sikker på at vi kommer til å få det til! 

(Har forøvrig tatt i bruk Bloggurat, og siden de krever at jeg lenker til dem i et innlegg for å bevise at det er min blogg så gjør jeg det.)