Stian skriver..

Let children walk with Nature, let them see the beautiful blendings and communions of death and life, their joyous inseparable unity, as taught in woods and meadows, plains and mountains and streams of our blessed star, and they will learn that death is stingless indeed, and as beautiful as life.

- John Muir

På ett eller annet tidspunkt i livet mitt mistet jeg interessen for skogen. Fra tenårene og til jeg fikk mine egne barn satt jeg knapt nok en fot ute i naturen. Det angrer jeg på nå, men heldigvis er det aldri for sent – nå er jeg ute og tråkker rett som det er.

Vi er så heldige at vi bor fem minutters gange fra skogbrynet. Riktignok blir det mye bakker å forsere på vei opp til åskammen, men når målet er å komme seg ut blant trær og ekorn gjør ikke det noen ting – vi har all verdens tid! Ofte går vi ikke mer enn et par-tre kilometer. En kort tur, men når hver meter er fylt med opplevelser får turen ganske mye innhold allikevel. Små turer er definitivt også store!

To see a world in a grain of sand,
And a heaven in a wild flower,
Hold infinity in the palm of your hand,
An eternity in an hour.

- William Blake

Bildet er tilgjengelig med en Creative Commons-lisens på Flickr.

Å få med barna uten å bruke tvang kan tidvis være en liten utfordring. De er glade i skogen, men kosedress og Nintendo har også en sterk apell, særlig når det er vått og kjølig ute. Heldigvis finnes det motivasjonsfaktorer i form av kakao og tursjokolade. Det er viktig for meg at barna lærer seg å bruke og bli glad i naturen som ligger rett utenfor døra vår.

Hverdagen er hektisk, og den stillheten man finner ute i skogen er uvurderlig. Den gir et sårt tiltrengt pusterom i hverdagen, en unnskyldning for å bare sitte stille og være til. Å sitte og se ut over et stille vann mens barna er på oppdagelsesferd ett eller annet sted i nærheten er kanskje det aller beste jeg vet. Skogen gir meg rom til å være bare meg. Samtidig viser den at vi er en del av noe større, noe vakkert. Noe vi må ta vare på. Håpet mitt er at barna får den samme opplevelsen.

I dag opplevde jeg hvordan en mikroskopisk gest kan gjøre stor glede. Jeg tok bussen hjem etter å ha hentet mine to barn på SFO, og som så ofte før startet de en lidenskapelig debatt om hvem som skulle “plinge” når vi nærmet oss riktig busstopp (*). De bestemte seg for å løse det med “Stein, saks, papir“, men hun som gikk tapende ut av duellen (og som forørvrig også var initiativtageren..) følte seg snytt, ble småfurt og prøvde å argumentere for at “Stein, saks, papir” strengt tatt ikke var en god måte å avgjøre det hele på allikevel. Uansett: tapt er tapt, og hun fikk ikke gjennomslag for det nye standpunktet sitt.

Da vi kjørte ut fra neste bussholdeplass lente en ung jente på plassen bak oss seg fram, prikket vår tapende duellant på skulderen og sa “Hei! Vil du plinge for meg?”. Så lite, så enkelt og så effektfullt. Datteren min lyste opp som om det skulle vært selveste julekvelden, og jeg ble nesten like glad som henne. En ørliten gest som førte til stor glede.

Så enkelt kan det være. Dette mennesket så muligheten til å gjøre en liten jente glad, og grep den. En “random act of kindness”. Det kostet henne ingen ting, men jeg er helt sikker på at hun også følte hun fikk noe tilbake for det. Jeg fikk i alle fall mye.

Jeg vet ikke om denne unge damen på 16-bussen er en bloggleser, men hvis hun er det: Takk skal du ha! Vit at du gjorde ettermiddagen lysere for minst to slitne med-trafikanter. Det skal ikke så mye til!

(*: Små barn, små gleder – det er av en eller annen grunn veldig stas å trykke på stopp-knappen, og kanskje særlig når det går på bekostning av den andre. Jeg er helt sikker på at mange andre småbarnsforeldre kjenner seg igjen i situasjonen. Dere andre får bare bære over med det..)

Maren har blogget om hvor provosert hun blir over at folk klager over at de har blitt behandlet som en narkoman. Det debatten bør dreie seg om er hvordan narkomane blir behandlet, hvordan mennesker behandler andre mennesker. Det fikk meg til å tenke på noe vi opplevde da datteren min var liten.

Vi går forbi Spikersuppa i vårsola. Jeg med en tom barnevogn og toåringen svirrende fram og tilbake et par meter foran. Hun utforsker verden, helt på egenhånd, med Pappa trygt i bakgrunnen. Rundt omkring sitter små grupper med mennesker og nyter årstiden. På en benk sitter en ung mann, kanskje i midten av tyveårene. Han har slitte klær med åttitallspreg og sitter lent framover med lut i ryggen og blikket festet ved føttene sine. Mannen sitter alene, og ingen har valgt å sette seg på gressflekken rett ved siden av.

Toåringen legger også merke til mannen. Hun endrer brått retning og går rett mot ham med bestemte skritt. Han legger merke til henne, og jeg ser han begynner å se seg rundt. Han virker usikker, nesten nervøs. Blikket hans treffer meg i det barnet stopper omtrent en meter fra ham. Hun sier “hei!” med klar og tydelig stemme. Den unge mannen ser fortsatt på meg, spørrende nå. Jeg smiler til ham.

Et lite hei fra et lite barn kombinert med et lite smil fra en liten mann kan gjøre mer enn du aner.

Plutselig er usikkerheten i den unge mannen borte.  Han lyser opp i et gedigent smil, og besvarer den lille jentas hei med all verdens hjertelighet. Luten i ryggen forsvinner som dugg for solen, han retter seg opp i benken og snakker med henne. Han tuller litt, og hun ler som bare barn kan. Jeg står et par meter unna og ser på. Dette er deres øyeblikk. Det er hun som er på oppdagelsesferd, og han som opplever å bli sett gjennom et barns udiskriminerende øye.

Etter en liten stund sier jeg til jentungen at vi må gå videre. Igjen møter han blikket mitt, denne gangen med et helt annet lys enn første gang. Vi går, og noen meter lenger ned i gata snur jeg meg og kaster et siste blikk på den unge mannen.

Han sitter fortsatt rett i ryggen.