Essensen i opplegget er at de 10 % flinkeste ungdomsskoleelevene skal få undervisning på videregående skoler i nærheten, mens tilsvarende prosentandel av de flinkeste videregåendeelevene skal få undervisning på universitetet. Et tiltak som gir de beste ekstra utfordringer, men samtidig bryter med “alle skal med”-mentaliteten det norske skoleverket preges av.

Recreational Reading, av Andrew Wertheimer, tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0

Etter min erfaring får de beste for dårlig oppfølging på skolen. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, noe som på mange måter er naturlig. De klarer seg jo fint, og det er på mange måter viktigere å få med seg de som ikke klarer seg like bra. Jeg tror lærerne prøver så godt de kan og at de virkelig ønsker å gi også de faglig sterkeste elevene god oppfølging og riktige utfordringer, men at de mangler både tiden og ressursene som skal til. Eliteklasser er kanskje unorsk, men det kan også være et godt svar på dette problemet.

Elever som ikke får nok utfordringer i skolehverdagen begynner å kjede seg og risikerer å legge seg til dårlige vaner i forhold til skolearbeidet. De færreste av oss jobber systematisk for å bli gode i noe vi allerede er gode i. Vi trenger incentiver for å gjøre en innsats, og muligheten for å få undervisning på et høyrere nivå kan fungere som et slikt incentiv. De fleste av oss husker fra skoletiden at det å være skoleflink ikke i seg selv gir høyere status, snarere tvert i mot. “Skolelysene” trenger å få noe tilbake.

Jeg tror bestemt at Osloskolen er inne på noe. Tilpasset undervisning i enkeltfag for de beste høres for meg ut som en god ide, som kan passe glimrende inn i Drammens visjon om å skape Norges Beste Skole.

Som pappa til to barn på 7 og 8 år omgir jeg meg med en mengde regler og retningslinjer. Mange av dem kan vurderes opp mot situasjon  og en del kan tas opp til diskusjon med ujevne mellomrom, men to er absolutte: Vi slår ikke og vi sier ikke “jeg hater”.

“Jeg hater kjøttkaker”, “jeg hater å ha på meg ullgenser”, “jeg hater deg” er alle strengt forbudt under mitt tak. “Jeg hater” er ugyldig som grad av “jeg misliker”. Ord og begreper har makt, og hat er et av de sterkeste begrepene jeg kjenner.

“Hatred paralyzes life; love releases it. Hatred confuses life; love harmonizes it. Hatred darkens life; love illumines it.”

-Martin Luther King Jr.

Barn forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Jeg forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Men jeg forstår nok til å vite at det tilsynelatende er grenseløst. “Hate leads to suffering,” sier Yoda i et klassisk sitat. Akkurat det er det liten tvil om.

“Jeg tror at hat kan læres og kan avlæres.”

Dette sier den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eikernes i et intervju i VG i dag, der han snakker om likhetene mellom terroristen som angrep Oslo og Utøya og seg selv. Det tror jeg også. Men jeg håper mine barn skal slippe å lære å hate. Jeg håper de får nok innspill av kjærlighetens ord og budskap til at de kan møte hatet og riste det av seg uten at det fester seg. Jeg ønsker så inderlig at kjærligheten skal vinne.

Derfor er hat-retorikk forbudt under mitt tak. Selv om det “bare” dreier seg om kjøttkaker.

Jeg er nemlig redd for hva folk kommer til å svare.

Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for meningene og holdningene mine, langt i fra. Jeg er ikke en gang spesielt redd for å ta feil. Riktignok er det ubehagelig å ta feil, men ved å bli korrigert og nyansert blir jeg litt klokere. Det er poenget med dialog – å bli litt klokere hele tiden. Problemet med debatt er at den så alt for ofte er fordummende. Jeg er redd for skittkastingen, aggresjonen, lukketheten. Jeg orker ikke krangle. Boksehanskene mine har jeg kvittet meg med for lengst.

Foto: Polina Sergeeva, CC-lisens, Flickr.

Debattklimaet er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt ikke har meldt meg inn i et politisk parti. Det blir for mye oss og dem. De fæle sosialistene. De egoistiske borgerlige. De andre, de som ikke er som oss, de som tar feil.. Allikevel, skal jeg bare lære en ting av terrorhandlingene på Utøya og i Oslo så må det være dette: aldri igjen skal jeg lukke munnen og riste oppgitt på hodet når jeg blir konfrontert med grumsete holdninger og hatske budskap. Aldri igjen.

Etter terrorhandlingen på Utøya og i Oslo har vi begynt å se en sårt tiltrengt debatt om debatten. Kunnskapsministeren har tatt til orde for å bli kvitt anonyme innlegg i aviser og debattforum. Jeg tror ikke det er riktig. Anonymitet kan være viktig og riktig, selv i vårt åpne demokrati. Det jeg savner er større anstendighet – og det er først og fremst et personlig ansvar.

Statsministeren sa at vårt svar skulle være mer åpenhet, mer demokrati. For meg betyr det at svaret også innebærer mer dialog og mindre polarisering. Det skal i alle fall jeg forsøke å bidra med. Hva med deg?

EDIT 30/07/11: Var inne og rettet en skrivefeil, og benytter samtidig anledningen til å lenke til et blogginnlegg av Jon Wessel-Aas angående behovet for å kunne ytre seg anonymt: Anonymitet på nett – kort og enkelt.

Alle som var til stede, både på og foran scenen kunne nikke i enighet når Syse snakket om hvordan hvert enkelt barn er uendelig mye verdt, og hvor vanskelig det ofte kan være å prioritere det som er uendelig mye verdt høyt nok i en hektisk hverdag – når man jakter på forlagte matbokser og savnede sitteunderlag til barnehagens turdag når man samtidig vet at bussen går om tre minutter. Selv kan jeg lett glemme å se mine egne barn i de situasjonene – hvordan skal jeg da kunne se andres?

Flere snakket om det sivile barnevern. Som foreldre, som voksne, som medmennesker har vi ikke bare et ansvar for barna i vår egen familie og omgangskrets, men for alle barna i lokalsamfunnet. Alle er enige om at barn fortjener en god og trygg oppvekst, en god opplevelse av verden. For de barna som ikke alltid har den tryggheten er det ofte ikke mer som skal til enn at noen ser dem – et lite smil, et lite hei kan være nok til å gi håp i et lite barns hverdag.

Marco Elsafadi fra organisasjonen Newpage fortalte en flott historie om en postmann han husket fra Berlin. Guttene i nabolaget pleide å spille fotball i gata, og hver gang denne postmannen kom med ettermiddagsposten stoppet han og spilte fotball med dem i fem minutter. En vanligere reaksjon ville kanskje være å jage dem bort fra gata, slik at han kunne kjøre ruta si og gjøre jobben sin raskest mulig, men denne mannen valgte altså å gi fem små minutter av sin tid. Hver eneste gang. Han ga barna anerkjennelse og tips til hvordan de kunne bli enda bedre. Han gjorde noe så enkelt som å se dem.

Tiden vår og oppmerksomheten vår er noe av det viktigste vi har. Gjennom å dele den med barna gjør vi en forskjell i livene deres. Det handler om å se – og vise at du ser. Anerkjennelse gjør noe med selvbildet, både for oss voksne og ikke minst for barna. Et godt selvbilde, en tro på at du vil kunne lykkes med noe, en tro på at verden er et godt sted tross alt.. Kanskje er det ikke mer enn et smil som skal til for å sette i gang alt?

Les mer om prosjektet på www.denene.no. Vi kan alle være den Ene!

Og nettopp der ligger utfordringen. Alle kan se. Og “alle” inkluderer selvfølgelig fremtidige arbeidsgivere, oppdragsgivere og kunder. Nåværende arbeidsgivere, familie, venner, venner som plutselig ble uvenner. Jeg har tidligere skrevet om å bruke hodet på nett, men dette innlegget forsøker å utforske noe som er hakket mer kynisk – nemlig personlig merkevarebygging.

Å bygge sin personlige merkevare kan unektelig høres litt merkelig ut. Merkevarer er til for å selge, jeg er jo bare meg selv..

Selvfølgelig er du det. Jeg er også bare meg selv. Og det er meg selv jeg har å selge. Borte er de dager da folk ble ved sin lest i hele sitt voksne liv. Jeg har nesten 40 år igjen i arbeidslivet, og kommer etter all sannsynlighet til å skifte arbeidsgiver en rekke ganger i løpet av den tiden. Som aktiv bruker av forskjellige sosiale mediekanaler må jeg innse at en potensiell arbeidsgiver trolig har gjort seg opp et ganske bredt bilde av meg allerede før et eventuelt intervju. En dårlig jobb med merkevarebygging kan føre til at jeg må bruke dyrebar intervjutid på å forsvare og forklare, heller enn på å selge meg selv inn som verdens beste kandidat til stillingen jeg er ute etter. Et dårlig utgangspunkt, med mindre en søker en stilling som består i å forsvare og forklare uheldige hendelser og utspill – som kommunikasjonsansvarlig i NAV, for eksempel.

Personlig merkevarebygging handler først og fremst om å strømlinjeforme kommunikasjonen. Hvis du vil bygge deg selv opp som en ekspert på sosiale medier er det nettopp sosiale medier du må snakke om. Artiklene dy deler, bloggpostene du skriver og videoene du legger opp – hvis du kommuniserer mye og godt rundt et tema vil du over tid skaffe deg selv tyngde.

Samtidig er det jo slik at de fleste av oss bruker sosiale medier først og fremst som privatpersoner, og dermed ønsker å snakke om litt andre ting enn bare fag. Det tror jeg bare er en fordel, så lenge det er en viss balanse mellom privat og fagprat. Det er ikke lenger slik at det går et distinkt skille mellom jobbsfæren og den private sfære. Bestefaren min var jernbinder på jobb og far, bestefar og ektemann når han var hjemme. Jeg får jobbtelefoner klokken elleve på lørdag kveld, og privattelefoner på tirsdag formiddag. Jeg spiser middag med kollegaer, kunder og oppdragsgivere og er sjelden 100 % privat eller 100 % jobb.

Man spiller roller hele tiden, i den forstand at man tilpasser kommunikasjonen til de man snakker med og kommunikasjonen man er i. På vei hjem fra jobb etter å ha hentet to slitne barn på SFO forsøker jeg å være den milde og interesserte pappaen. Når jeg betaler i kassa på Rimi er jeg den litt korky og vimsete mannen som får den slitne kassadamen til å smile. Ute i møte med kunder er jeg den forståelsesfulle, interesserte og kunnskapsrike selgeren. Jeg er alltid meg selv, men jeg bruker aldri alle sidene av meg samtidig. Den store forskjellen på det “virkelige livet” og livet på nettet er at man umiddelbart kan se om mottakeren av budskapet oppfatter det slik det er ment, og dermed kan justere kommunikasjonen selv uten at man har fått en aktiv tilbakemelding. Samtidig vet man til en hver tid hvem som er mottaker av budskapet.

Personlig merkevarebygging er både veldig enkelt og veldig vanskelig. Vanskelig fordi det setter krav til at du er bevisst på hvordan du kommuniserer, men veldig enkelt hvis du først tar deg bryet med å sette deg ned og legge en plan for hvilke sider av deg du ønsker å promotere, og hvilke verktøy du skal ta i bruk for å gjøre det.

Selv er jeg for impulsiv til å opprettholde et polert og gjennomført bilde av meg selv. Jeg mener litt om alt for mye, og skriver gjerne som (bloggtittelen gjenspeiler) før jeg tenker.

Hva gjør du for å bygge din personlige merkevare?

Året som har gått har vært hektisk – fylt med mye jobb og mange aktiviteter. Mange gode øyeblikk, og noen vonde. Jeg har lært mye dette året, både om meg selv og om andre, om styrke og om svakhet.

Måtte familie, venner og andre lesere få en fredfylt romjul – fylt med glede og samhold, og måtte 2010 bli et godt og lærerikt år for dere alle!

(Fortsatt) God Jul!

I påsken får man tid til å sette seg ned og tenke litt. Høytidene er fine sånn. Budsjetter, dekningsbidrag og motivasjonelle utfordringer skal få lov til å vike plass for familie, kultur og Verden.

I dag går tankene mine til de som lider. I Kongo, på Sri Lanka, alle steder mennesker blir utsatt for vold og overgrep. Tankene mine går til mennesker som mangler mat og tak over hodet, her hjemme i Norge og andre steder i verden. I dag går tankene mine til de som sloss mot undertrykkelse og korrupsjon – i Moldova, i Kina.

Måtte menneskeheten innse at verden vi lever i er en Mulighetenes Verden. Måtte vi en dag oppleve at vi jobber sammen og drar i samme retning, med samme mål: en verden med minst mulig lidelse, urettferdighet og vold. Måtte vi hver eneste dag hjelpe hverandre til å ta mulighetene som kommer og skape nye, for hverandre og for oss selv.

Jeg kunne ha snakket i det vide og det brede om NLP (og det kommer jeg sikkert til å gjøre mye av fremover..), men foreløpig ville nok de av dere som kan noe som helst om det fra før avsløre meg som sjarlatan ganske raskt. Jeg har fortsatt veldig mye å lære. Det er mange bøker å lese på emnet, og mange mennesker å snakke med. I første omgang skal jeg lese ferdig den jeg allerede har begynt på før jeg leser første del en gang til.

Robbins handler mye (ikke helt ulikt en viss nyinsatt president..) om å gjøre endringer NÅ. En av bitene er å gjøre målene sine virkelig for seg selv, si dem høyt – si dem til andre. Dediker deg til det du vil oppnå!

Jeg har mange ting jeg vil få til, men nøyer meg med noen få av dem i første omgang:
1) Komme over frykten for å formulere målene mine og lese videre i boka.
2) Få kontroll over visse velkjente og ukonstruktive reaksjonsmønstre: sinne og tiltaksløshet.
3) Komme meg tidligere opp og spise mat om morgenen.
4) Lære meg å kommunisere med samme ro og overbevisning som Obama.

Noen mål mer ambisiøse enn andre, med andre ord. Og fler skal det bli fremover, tro meg.

Hvem her har erfaring med NLP? Jeg har lært meg å lytte til erfarne fjellfolk, så kom gjerne med tips og råd!

Det er jeg også. Så jeg er ikke lei meg i det hele tatt. I alle fall ikke for det varslede fallet i boligpriser. Sånn er det å være førstegangsetablerer. Riktignok er det høyt rentenivå og vanskelig å få lån, men skal vi tro ekspertene vil prisene fortsette å gå ned. Og mannen i gata vil trolig kjenne på nervene lenger enn bankene – dermed er det duket for at sånne som meg kan gjøre et aldri så lite kupp.

La boligprisene stupe, sier nå jeg. Så kan jeg kjøpe når det er lavt og vente rolig til de stiger igjen. Det er det vakre med investeringer – de lønner seg som regel i det lange løp. Man må bare ha tålmodighet. Nå er det ikke tålmodigheten som har gjort at jeg ikke har kjøpt bolig ennå – det er bare det at jeg ikke har kommet så langt. Noen fordeler skal man ha av å være et surre-hode også.

Og apropos finanskrise – dere må lese Niels Chr. Geelmuydens innlegg “Siste dagers heldige“. Det er ikke ofte jeg sitter og ler høyt når jeg leser debatt-seksjonen i Aftenposten, men den mannen er kostelig.