Mulighetene er mange i Elvebyen Drammen – byen med “Stort mangfold, stort hjerte”. Sett at du kommer hit med tog og går av på Drammen stasjon. Etter å ha sett på kunstverket på Strømsø torg kjenner du kanskje at du er sulten? Dropp Peppes, det kan du spise i Oslo også. Smak heller på litt av mangfoldet vårt, på den tyrkiske restauranten Capadoccia på Torgeir Vraas plass.

Etter maten kan du for eksempel strekke litt på beina. Rusle sakte bortover Grønland og ta en tur innom landets mest moderne bibliotek. Når du har sett deg ferdig der bør du fortsette over vakre Ypsilon bro og vandre langs elvepromenaden på Bragernessiden. Denne delen av turen tar deg forbi en av byens stoltheter: Aass Bryggeri. Hvis du er av typen som blir tørst bare av synet, anbefaler jeg deg å snu tilbake til Bragernes torg (Nordeuropas største handelstorg!), og smake på brygget på et av serveringsstedene som ligger der.

“Ypsilon bridge by night” av kalevkevad på Flickr, tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0.

Hvis du har gått sakte nok har du kanskje brukt mesteparten av dagen innen nå. Sjekk om det er en konsert du kan få med deg på Union Scene! Når konserten er ferdig kan du sjekke inn på Comfort Hotell Union Brygge som ligger rett utenfor – som lokalgutt har jeg aldri sovet der, men det må være et av de tøffeste hotellene i landet. Nytt, moderne og rocka.

På dag to vil jeg anbefale å bytte ut byvandring med skogvandring. Ta turen opp til Spiraltoppen og fortsett innover i skogen. Drammen har flott natur og gode turområder rett utenfor dørstokken. Er du mot formodning lei av å gå kan du heller ta en tur på Drammensbadet – et badeanlegg som er like nytt og moderne som biblioteket. Avrund til slutt Drammens-besøket med et besøk på Marienlyst stadion. Årets utgave av Strømsgodset har mye til felles med resten av stedene du har besøkt de siste timene: det er ungt, friskt, fremtidsrettet og pent å se på.

Når du setter deg på toget hjem er jeg sikker på at de fordommene du måtte ha hatt når du kom har blitt kraftig skadeskutt. Forhåpentligvis lurer du allerede på når du kan komme igjen. For det er fortsatt mye du ikke har sett. Du rakk ikke å besøke skateparken under motorveibrua. Den er stort sett alltid fylt med folk, og vel verdt et besøk selv for en som er moderat interessert i skating. Ikke har du vært innom Drammens teater heller, en perle av et nyrenessanse-bygg, selv i nasjonal målestokk.

Nei.. Du må nok ta en tur til. Velkommen tilbake!

Edit 13. august: Selv Aftenposten har oppdaget Drammen og har delt sine tips i artikkelen Drammen – Norges mest moderne by.

I Dagsavisen kan vi lese intervju med representanter fra Islamic Cultural Center som forteller om reaksjoner fra nærmiljøet de første timene etter at bomben smalt i Oslo fredag. Det oppsummeres greit i overskriften: “Nå ligger dere jævla tynt an“. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem “dere” er i denne sammenhengen. Jeg selv, og veldig mange med meg, var rask til å mistenkte radikale islamister for å stå bak angrepet. En drøy time etter at bomben smalt skrev jeg på Facebook:

“Jævlige bilder fra Oslo. Uansett hvem som står bak: la oss stå sammen mot volden. Religion står ikke bak terror. EKSTREMISTER står bak terror.”

Bildene fra Oslo var jævlige. Men de bleknet mot jævligheten i fortsettelsen. Det som skjedde på Utøya er så uhyrlig at jeg verken vil eller orker skrive om det. Terroren forandret landet vårt. Som Nikolaj Frobenius tvitret:

“Norge: Dystrere, men varmere.“

Søndag ettermiddag samlet noen hundre drammensere seg ved Ypsilon bro. I sorg og vantro. Representanter for hele, fargerike Drammen var der. Jeg fikk varme klemmer av kristne, muslimer og sikher. Alle gode venner, alle gode mennesker, alle gode nordmenn. Uansett opphavsland. Sammen tente vi stearinlys og gikk over Ypsilon og til Bragernes torg der vi la ned blomster. Lysene slukket stadig i regnet, men det var alltid noen som hadde liv i sitt og kunne tenne de som måtte gi tapt.

Dette er multikulturalismen som terroristen som angrep oss hater så intenst. Hatet hans er rettet mot mitt fargerike Norge. Frykten hans er rettet mot mitt lille, fargerike land. Den samme frykten som avsenderne i budskapene i artikkelen øverst kanskje føler på.

Det norske felleskapet er ingen ting å frykte.

I formiddag var jeg tilbake på torget. Klokken var 12 og hele landet, hele Norden sto stille. Igjen samlet en rekke mennesker seg foran Torgscenen. Unge, gamle, nordmenn i alle farger sto sammen i et minutts stillhet og sorg mens tårene rant. I solidaritet, i fellesskap.

Noen få timer senere samlet vi oss til fakkeltog på Strømsø. Titusener av mennesker. Alvorlige, triste ansikter i alle Drammens og Norges farger. Alle hadde roser og fakler.

Vi gikk over til Bragernes sammen. Vi gråt sammen. Vi sang sammen. Vi tok vare på hverandre. Jeg har aldri før følt et så sterkt fellesskap med menneskene i byen min, i landet mitt. Vi er rammet av denne tragedien sammen. Jeg tror at vi som samfunn står sterkere i felleskapet nå enn for en uke siden. Terroristen har tapt.

Alle som var til stede, både på og foran scenen kunne nikke i enighet når Syse snakket om hvordan hvert enkelt barn er uendelig mye verdt, og hvor vanskelig det ofte kan være å prioritere det som er uendelig mye verdt høyt nok i en hektisk hverdag – når man jakter på forlagte matbokser og savnede sitteunderlag til barnehagens turdag når man samtidig vet at bussen går om tre minutter. Selv kan jeg lett glemme å se mine egne barn i de situasjonene – hvordan skal jeg da kunne se andres?

Flere snakket om det sivile barnevern. Som foreldre, som voksne, som medmennesker har vi ikke bare et ansvar for barna i vår egen familie og omgangskrets, men for alle barna i lokalsamfunnet. Alle er enige om at barn fortjener en god og trygg oppvekst, en god opplevelse av verden. For de barna som ikke alltid har den tryggheten er det ofte ikke mer som skal til enn at noen ser dem – et lite smil, et lite hei kan være nok til å gi håp i et lite barns hverdag.

Marco Elsafadi fra organisasjonen Newpage fortalte en flott historie om en postmann han husket fra Berlin. Guttene i nabolaget pleide å spille fotball i gata, og hver gang denne postmannen kom med ettermiddagsposten stoppet han og spilte fotball med dem i fem minutter. En vanligere reaksjon ville kanskje være å jage dem bort fra gata, slik at han kunne kjøre ruta si og gjøre jobben sin raskest mulig, men denne mannen valgte altså å gi fem små minutter av sin tid. Hver eneste gang. Han ga barna anerkjennelse og tips til hvordan de kunne bli enda bedre. Han gjorde noe så enkelt som å se dem.

Tiden vår og oppmerksomheten vår er noe av det viktigste vi har. Gjennom å dele den med barna gjør vi en forskjell i livene deres. Det handler om å se – og vise at du ser. Anerkjennelse gjør noe med selvbildet, både for oss voksne og ikke minst for barna. Et godt selvbilde, en tro på at du vil kunne lykkes med noe, en tro på at verden er et godt sted tross alt.. Kanskje er det ikke mer enn et smil som skal til for å sette i gang alt?

Les mer om prosjektet på www.denene.no. Vi kan alle være den Ene!

Vi pakket sekken, tok en kjapp tur nedom Rimi for å handle litt kos og ruslet opp til Austadjordet, en gresslette i skogkanten 5 minutters gange hjemmefra. Små turer er også store!

Så hva trenger man?

• Pølser
• Fiskekaker
• Epler
• Kanel og sukker i en liten boks
• Ved (onsdagen var årets våteste, så vi var feige og tok med tørr ved hjemmefra)
• Marshmallows
• Spikkekniv til å lage grillpinner

Mer trengs ikke for å nye en treretters lunsj i friluft! Forretten var grillede eplebiter dyppet i kanel og sukker, pølser og fiskekaker til hovedrett og marshmallows til dessert. Det kunne vært gjort mye mer fancy, men denne dagen var poenget at det skulle gå fort og være latterlig enkelt. Etter maten løp barna rundt i skogkanten og klatret i trær og seilte med barkebåter i bekken mens jeg kunne sitte og drikke kaffe mens jeg så ut over vakre Drammen som lå der nede og badet i høstsol. En fullverdig skogtur, uten at vi egentlig kom oss ut i skogen. Nærnaturen er fantastisk.

Mange mennesker i Drammen har sterk tilknytning til Pakistan, og Buskerud Innvandrerråd, Røde Kors og en rekke lokale organisasjoner har gått sammen for å arrangere en støttekonsert for flomofrene på Union Scene i morgen, søndag 5. september, kl 16.00.

På scenen står blant andre Jonas Fjeld og Drums United. Inngangen er gratis, og det vil samles inn penger underveis i arrangementet. Vis din støtte til Pakistans flomofre og møt opp!

I Rådmannens forslag til forskrift kommer det frem at de fortsatt står på formuleringen jeg har reagert kraftig på i denne bloggen tidligere, nemlig at

“Ingen elever vil bli flyttet fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken vil måtte forholde seg til de nye grensene.”

Litt lenger ned i uttalelsen kan man derimot lese at

“Flere av høringssvarene tar til orde for at de ikke ønsker splitting av søsken, slik at de må forholde seg til to ulike barneskoler. I en overgangsperiode vil skolene, så langt det er mulig, ta hensyn til dette slik at søsken som er relativt nær hverandre i alder skal få gå på samme skole.”

Jeg har problemer med å forstå hvordan begge disse uttalelsene kan stå i samme forskrift – i det ene øyeblikket må søsken forholde seg til nye grenser, mens det i neste øyeblikk skal forsøksvis hensynstas at de skal få gå på samme skole. Mitt forslag er at politikerne når de behandler saken og skal gjøre et vedtak velger å være litt menneskelige og sløyfer den første formuleringen. Deretter kan de legge hodene i bløt og formulere det siste slik at det ikke fremstår som et byråkratisk supperåd.

I fjor var skolene svært lite villige til å ta hensyn til søsken – selv barna i blant andre vår sak var bortimot så nær hverandre i alder som det er mulig å komme uten å være tvillinger. Når det er snakk om ett klassetrinn som skiller skal det ikke være noe spørsmål. Jeg kan strekke meg til å ha et snev av forståelse hvis det er snakk om at det ene barnet har ett eller to år igjen på skolen når den neste i søskenrekka skal begynne, men når aldersforskjellen er mindre enn det vil forskjellige skoler bli en stor belastning for både barna og foreldrene over en lang periode. Jeg håper inderlig at politikerne jeg har gitt min stemme til har fått utdelt nok fornuft og hjerterom til at de setter foten ned og sier klart og utvetydig at barn er viktige, og at de har rett til å gå på samme skole som sine søsken.

Til dere foreldre som nå kjemper for barna deres i denne saken: Lykke til! Jeg vet hvor tung og unødvendig den kampen føles, og jeg håper at dere også får oppleve hvor godt det føles å se at fornuften til slutt seirer i en sak som virker så opplagt.

Gjennom Google Analytics får man tilgang til hvilke søkestrenger folk har brukt i Google for å komme seg til bloggen. Noen er morsommere / mer interessante / mer absurde enn andre, og ofte er de formulert som spørsmål. Her er noen av mine fra uken som har gått:

Hva kan jeg gjøre i sommer?

Det svarer jeg gjerne på. Ta en skikkelig villmarkstur! Pakk sekken, snør støvlene og kom deg ut i Guds frie natur. Kart mer turtips finner du for eksempel her, på Andreas Carlsens turblogg.

Kan familiemedlemmer høre spotify offline samtidig?

Dessverre, da må de ha hver sin bruker. Når jeg er ute og går tur og hører på Spotify på iPhonen blir jeg frakoblet når min kjære logger seg på med mitt brukernavn på PCen hjemme, til min store irritasjon. Nå har vi to betal-kontoer, men jeg synes jaggu meg det er verdt et par hundrelapper i måneden.

Kart over Drammensmarka

Du kan for eksempel bestille orienteringskart fra IF Sturla på nettet. Hvis det var nettbaserte kart du var ute etter kan du titte på turbloggen til Andreas jeg lenktet til litt lenger opp i innlegget.

Skrive innlegg blogg iPhone

Selv bruker jeg WordPress, og bruker naturlig nok WordPress for iPhone. Hvis du blogger på LiveJournal finnes LiveJournal.app, og det skal visstnok finnes en for blogger.com også. Uansett synes jeg ikke iPhonen egner seg for å skrive lange blogginnlegg, men det må du få lov til å bedømme selv. Begge de to nevnte applikasjonene er testet og fungerer greit.

Og sist, men ikke minst:

Dame fanget i feil kropp

Dette er et felt jeg må innrømme at jeg har lite erfaring med, men jeg kom over en interessant blogg for en tid tilbake: Reisen til Mikke. Den er skrevet av en 21 år gammel jente som er født i feil kropp og er inne i en prosess for å skifte kjønn. Kanskje du kan finne noe av det du leter etter der?

Jeg har fått teasere på noen få innlegg gjennom det siste året (Hva gjør man når det regner?, Random act of kindness og nå sist Drammensskolen – Norges Beste Skole?), og merker raskt at det genererer en del trafikk. Trafikk er moro, det er ikke til å stikke under en stol. Hovedmotivasjonen min for å blogge er for å stille min egen skrivekløe, men det er selvfølgelig ekstra moro at folk faktisk leser det.

Gjennom bloggseksjonen og Mitt DT bidrar avisa til å motivere folk til å delta med meningsytringer om lokale saker, og det synes jeg faktisk de skal ha litt skryt for.

Disclaimer: dette innlegget er ikke sponset av noen som helst. Undertegnede har ingen tilknytning til Edda Media eller DT. Jeg abonnerer ikke en gang..;)

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

I dag leser jeg på dt.no at rådmannen i byen har tatt konsekvensene av presset på Danvik og ønsker å endre skolegrensene og begrense inntaksområdet for skolen. Slik jeg leser det vil det føre til fastere skolegrenser, og fjerne tvilen rundt de som er så uheldige at de bor i grenseområdene. Det er jeg mer enn positiv til, den belastningen vi ble utsatt for unner jeg ingen å oppleve. Rektor Cathrine Wessmann er også fornøyd, og sier til avisen at det er vanskelig å drive god pedagogikk  når det blir for mange elever – noe jeg har all verdens forståelse og respekt for.

Men det avsluttende sitatet fra rådmannen i saken gjør meg inderlig forbannet:

– Ingen elever skal flyttes fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene

Eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene. Det var akkurat dette jeg kjørte saken på i våres. Hadde det ikke vært for at storebroren allerede gikk på Danvik hadde det ikke blitt noen sak i det hele tatt. Det er  grenser for hva man ønsker å utsette seg for – jeg gjorde det ikke for moro skyld!

Søsken er trygghet! Et barn som begynner på skolen får hele livet sitt snudd på hodet. Alt er nytt, alt blir endret. Endring er skremmende, både for barn og voksne. Å ha en søster eller bror å støtte seg til gir barna en enorm styrke i en slik situasjon. Ved å putte søsken på forskjellige skoler blir denne tryggheten revet vekk. Hvem blir taperne? Barna.

Over lang tid bygges forventningene opp til skolestart. I vårt tilfelle går eldstemann ett trinn høyere, så hele det siste året før yngstejenta begynte på skolen snakket de om hvor moro det skulle bli å gå sammen til skolen, leke sammen i friminuttene, være sammen på SFO. Ett lite brev endret hele grunnlaget for gleden og forventningen de følte. Ett lite brev sa at planene og drømmene de to hadde sammen ikke ville bli en realitet allikevel.

Barn fortjener å bli tatt på alvor. De er mennesker, og fortjener å bli behandlet med respekt på lik linje med alle andre. Skolestart er viktig for dem, trygghet er viktig for dem – og samholdet mellom søsken gir trygghet.

Vi fikk beskjed om at det var helt umulig å få plass på Danvik. Det var for mange elever. Enkelt og greit. Nå er første semester snart over, og det har gått veldig fint. Det er plass. Det er trangt, men det er plass. Alt som trengtes var vilje til å tilpasse og tilrettelegge.

Jeg håper rådmannen og skolepolitikerne i denne byen tar til vettet, og bestemmer seg for å bruke sunn fornuft i årene framover. Ja takk til faste skolegrenser, begrenset inntaksområde og trygge rammer. Det er viktig å ikke sprenge kapasiteten på en skole. Men det er enda viktigere at barna får oppleve den tryggheten de har krav på – og å gå på samme skole som sine eldre søsken er veldig ofte en enormt viktig bit av den tryggheten.