For noen dager siden tvitret jeg et svært dårlig formulert ønske. “..Kandidatene til partiet jeg ønsker å stemme på må overbevise meg om at de ikke er udugelige”. Det tok ikke mange sekunder før jeg ble arrestert for ordvalget.

Udugelig. Et premieeksempel på et ord som kun egner seg til å bryte ned. Det finnes ikke ett eneste eksempel på positiv bruk av det. Ikke i mine villeste fantasier ville jeg funnet på å bruke det om noen av barna mine, og hadde jeg hørt noen andre bruke det om dem ville jeg blitt rasende. Et destruktivt ord.

Bare smak på det. Hvilke følelser vekker det i deg? Hvis noen kaller deg udugelig, hva føler du da?

Jeg måtte omformulere meg. Politikerne i partiet jeg vurderer å stemme på må slett ikke overbevise meg om at de ikke er udugelige. De må overbevise meg om at de har gjennomslagskraft og integritet nok til å omsette ålreite tanker til praktisk politikk. Ansvaret for en verdig valgkamp ligger ikke bare på politikerne. Det ligger på alle som velger å åpne munnen for å snakke om temaet.

Jeg er nemlig redd for hva folk kommer til å svare.

Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for meningene og holdningene mine, langt i fra. Jeg er ikke en gang spesielt redd for å ta feil. Riktignok er det ubehagelig å ta feil, men ved å bli korrigert og nyansert blir jeg litt klokere. Det er poenget med dialog – å bli litt klokere hele tiden. Problemet med debatt er at den så alt for ofte er fordummende. Jeg er redd for skittkastingen, aggresjonen, lukketheten. Jeg orker ikke krangle. Boksehanskene mine har jeg kvittet meg med for lengst.

Foto: Polina Sergeeva, CC-lisens, Flickr.

Debattklimaet er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt ikke har meldt meg inn i et politisk parti. Det blir for mye oss og dem. De fæle sosialistene. De egoistiske borgerlige. De andre, de som ikke er som oss, de som tar feil.. Allikevel, skal jeg bare lære en ting av terrorhandlingene på Utøya og i Oslo så må det være dette: aldri igjen skal jeg lukke munnen og riste oppgitt på hodet når jeg blir konfrontert med grumsete holdninger og hatske budskap. Aldri igjen.

Etter terrorhandlingen på Utøya og i Oslo har vi begynt å se en sårt tiltrengt debatt om debatten. Kunnskapsministeren har tatt til orde for å bli kvitt anonyme innlegg i aviser og debattforum. Jeg tror ikke det er riktig. Anonymitet kan være viktig og riktig, selv i vårt åpne demokrati. Det jeg savner er større anstendighet – og det er først og fremst et personlig ansvar.

Statsministeren sa at vårt svar skulle være mer åpenhet, mer demokrati. For meg betyr det at svaret også innebærer mer dialog og mindre polarisering. Det skal i alle fall jeg forsøke å bidra med. Hva med deg?

EDIT 30/07/11: Var inne og rettet en skrivefeil, og benytter samtidig anledningen til å lenke til et blogginnlegg av Jon Wessel-Aas angående behovet for å kunne ytre seg anonymt: Anonymitet på nett – kort og enkelt.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

La det først være sagt: jeg er ikke noen fan av å problematisere det sosiale nettet. Men det at vi i løpet av de siste årene har deanonymisert vår tilstedeværelse på internett gjør at det er enda viktigere enn før å bruke hodet.

For noen uker tilbake var det to artikler som sier en del om det nye sosiale internett. Kimberley Swann fikk sparken fra sin helt nye jobb fordi hun brukte Facebook til å fortelle verden at hun kjedet seg i arbeidstiden. Samtidig meldte Dagbladet.no at en 21 år gammel nordmann måtte gå på dagen etter å ha omtalt en mellomleder i lite flatterende ordelag på bloggen sin.

Ida Aalen har skrevet en meget informativ bloggpost der hun forklarer Twitter som et middagsselskap. Det er et veldig bra bilde å bruke om det sosiale nettet som sådan. Tilstedeværelse på nett blir som å være i et middagsselskap der alle er invitert. Kjæresten din, sjefen din, mora di, mora til sjefen din, alle dine venner og bekjente, kunder og oppdragsgivere, den fremtidige sjefen din, sjefsredaktøren i lokalavisen. Alle. I et vanlig middagsselskap har du en viss oversikt over hvem som er innenfor hørevidde. Sånn er det ikke i dette selskapet: du har bind for øynene. Kanskje hører ingen etter, kanskje hører alle.

Egentlig er det veldig enkelt – det er bare å sørge for at du kan stå inne for det du skriver. Blir du revet med av en sak og skriver et innlegg til bloggen i harnisk og raseri: lagre det som utkast, ta deg en joggetur eller en god natts søvn før du leser gjennom på nytt og vurderer om det er publisertbart. Hvis du er ung og stor i kjeften (det var i alle fall jeg..): prøv å tenk deg selv 10 år fram i tid og se om du tror du står inne for det da. Synes du sjefen din er en dott: kan du fortelle ham det ansikt til ansikt?

Sosiale medier gir oss fantastiske muligheter! Blant mine følgesvenner på Twitter har jeg blant andre kunnskapsministeren og en rekke glimrende journalister. Folk jeg lite trolig ville møtt utenfor nettet og som har gitt meg muligheten til spennende diskusjoner og tips om artikler og innlegg jeg ikke ville ha funnet fram til på egen hånd. Sosiale medier og blogger gir alle som ønsker det en mulighet for å uttale seg og bidra til samfunnsdebatten. Mulighetene ligger der. Bruk dem! Og bruk dem klokt.

Brevet har ført til heftig debatt i kommentar-feltene. Mange synes at Andersson er tøff som står fram og setter søkelys på noe viktig, andre mener han er en pingle som ikke tåler å få litt kjeft.

Selv pleier jeg å la være å lese disse kommentarene, nettopp fordi det aller aller meste som står der er enten usaklig eller uinteressent, eventuelt en kombinasjon av de to. Grunnen til at kommentar-feltene i det hele tatt finnes er åpenbar – friske debatter fører til flere klikk.

Strømsgodsets kaptein Alexander Aas uttaler at han gjerne skulle sett litt strengere sensur for å luke ut det verste rasket, mens ansvarlig redaktør i DT skriver i sin lederartikkel at utspillet går inn i debatten om hvordan ytringsfriheten skal håndteres på nett. Og det er der jeg går fra å være litt oppgitt til å bli irritert.

Hva er ytringsfrihet? I følge Wikipedias artikkel er det en rettighet som innebærer friheten til å ha egne meninger, til å motta og gi informasjon uten innblanding fra myndighetene. I de fleste debatter jeg leser og hører blir ytringsfriheten redusert til å kunne si akkurat hva man vil, når man vil – uten å ta hensyn til andre menneskers reaksjoner. Å anonymt lire av seg ufinheter og usakligheter på en nettavis har for meg ingen ting med ytringsfrihet å gjøre. Når folk gang på gang beviser at de ikke klarer å holde seg noenlunde saklige og høflige når de debatterer på internett fortjener de heller ikke muligheten for det.

Hensynet til å la folk flest få sin mening veies opp mot faren for misbruk av ytringsfriheten, skriver redaktør Odde i lederen før han fortsetter: Medienes tradisjonelle rolle som leverandør av strengt redigerte ytringer endres til å være en plattform for fri meningsutveksling. Personlig tror jeg at økt trafikk på sakene som igjen fører til høyere annonseinntekter veier tyngre. Kall en spade for en spade og en markedsføringsstrategi for en markedsføringsstrategi, og slutt å vanne ut et viktig begrep som ytringsfrihet.