Den ideelle verden der barna har alltid har overskudd og lyst til å gjøre leksene finnes ikke, i alle fall ikke her hos oss. Barna blir slitne av lange dager med skole, trening og korpsøvelser og det hender titt og ofte at PC og Playstation har større appell enn mattelekser. Som pappa er det min jobb å finne frem strengestemmen og formidle at pliktene må gjennomføres før spill og moro.

- Men det er så vanskelig! Jeg skjønner det ikke!

Når barna er slitne og umotiverte kan ellers overkommelige oppgaver fremstå som helt umulige. Regnestykker blir verre å knekke enn alle Mordors tropper og engelskgloser blir vanskeligere enn gresk og kinesisk til sammen. Løftene om spilletid så snart leksene er gjennomført blir verdiløse fordi alle skjønner at dette kommer til å ta hele kvelden! Antakelig rekker vi ikke leggetid en gang, og da blir hele morgendagen ødelagt også. Verden er ond og urettferdig, sånn er det bare.

Eller er det det?

Det du fokuserer på vokser. Når du forteller deg selv at en oppgave er umulig å løse blir den raskt mye vanskeligere. Dette er like sant for barn som for voksne. Allikevel er det et budskap som kan være utfordrende å nå inn med til et frustrert barn. Heldigvis er de ofte lette å distrahere.

Gloseøving eller bare en lek?

- OK, hvis du er for sliten til å konsentrere deg om engelskglosene akkurat nå, la oss heller spille et spill en liten stund.. Vi kan spille fem-på-rad! Men jeg vil ha med en spesial-regel: For hver gang du skal legge på en brikke må du gi meg en liten lapp med et engelsk ord på. Avtale?

Denne “leken” fungerer hver eneste gang, og er supereffektiv. Junior får skrevet glosene langt flere ganger enn hvis han hadde satt seg ned med vanlig leksejobbing og resultatene viser seg på fredagstesten. Repetisjon er kjedelig, men det fungerer. Her slipper vi følelsen av repetisjon fordi vi egentlig ikke gjør lekser – vi spiller et spill sammen.

100:4=?

- Deling er umulig! Det er teit, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal lære det. Jeg får aldri bruk for dette her!

Side opp og side ned med multiplikasjon, divisjon, subtraksjon og en haug med andre sjoner. Tall og tegn på rekke og rad.

- Hvor mye er 100 delt på 4?

- Jeg vet ikke! Jeg skjønner ikke sånt, det er vanskelig!

- OK.. Men si at Lars og Kristoffer kommer besøk til deg på lørdag. Så får dere du en 200-lapp av meg, og jeg ber deg ta med gutta og søsteren din ned på kiosken, så kan dere dele pengene likt og kjøpe dere godis for dem. Hvor mye blir det til hver av dere da?

Barn som voksne bruker matematikk hele tiden. Det er ikke særlig vanskelig å dele en pengesum likt, og de har kontroll over hvor mye penger de har igjen når de er i kiosken og handler. Hver krone skal utnyttes – har de fått 25 kroner til godteri er det en nedtur om sluttsummen ender på 24,50. Å stadig bevisstgjøre dem om at “det du gjorde nå – det var matematikk!” betaler seg når frustrasjonen over matteleksene tar overhånd. Matte i seg selv er ikke vanskelig, du gjør det hele tiden! Ved å overføre de tørre, kjedelige stykkene til situasjoner i den virkelige verden går de plutselig fra kryptiske kombinasjoner av tall og tegn til helt overkommelige, håndgripelige oppgaver.

Å flytte fokus fungerer! Hva er dine tips når du skal hjelpe barna med å gjøre leksene til en god opplevelse?

Essensen i opplegget er at de 10 % flinkeste ungdomsskoleelevene skal få undervisning på videregående skoler i nærheten, mens tilsvarende prosentandel av de flinkeste videregåendeelevene skal få undervisning på universitetet. Et tiltak som gir de beste ekstra utfordringer, men samtidig bryter med “alle skal med”-mentaliteten det norske skoleverket preges av.

Recreational Reading, av Andrew Wertheimer, tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0

Etter min erfaring får de beste for dårlig oppfølging på skolen. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, noe som på mange måter er naturlig. De klarer seg jo fint, og det er på mange måter viktigere å få med seg de som ikke klarer seg like bra. Jeg tror lærerne prøver så godt de kan og at de virkelig ønsker å gi også de faglig sterkeste elevene god oppfølging og riktige utfordringer, men at de mangler både tiden og ressursene som skal til. Eliteklasser er kanskje unorsk, men det kan også være et godt svar på dette problemet.

Elever som ikke får nok utfordringer i skolehverdagen begynner å kjede seg og risikerer å legge seg til dårlige vaner i forhold til skolearbeidet. De færreste av oss jobber systematisk for å bli gode i noe vi allerede er gode i. Vi trenger incentiver for å gjøre en innsats, og muligheten for å få undervisning på et høyrere nivå kan fungere som et slikt incentiv. De fleste av oss husker fra skoletiden at det å være skoleflink ikke i seg selv gir høyere status, snarere tvert i mot. “Skolelysene” trenger å få noe tilbake.

Jeg tror bestemt at Osloskolen er inne på noe. Tilpasset undervisning i enkeltfag for de beste høres for meg ut som en god ide, som kan passe glimrende inn i Drammens visjon om å skape Norges Beste Skole.

Som pappa til to barn på 7 og 8 år omgir jeg meg med en mengde regler og retningslinjer. Mange av dem kan vurderes opp mot situasjon  og en del kan tas opp til diskusjon med ujevne mellomrom, men to er absolutte: Vi slår ikke og vi sier ikke “jeg hater”.

“Jeg hater kjøttkaker”, “jeg hater å ha på meg ullgenser”, “jeg hater deg” er alle strengt forbudt under mitt tak. “Jeg hater” er ugyldig som grad av “jeg misliker”. Ord og begreper har makt, og hat er et av de sterkeste begrepene jeg kjenner.

“Hatred paralyzes life; love releases it. Hatred confuses life; love harmonizes it. Hatred darkens life; love illumines it.”

-Martin Luther King Jr.

Barn forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Jeg forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Men jeg forstår nok til å vite at det tilsynelatende er grenseløst. “Hate leads to suffering,” sier Yoda i et klassisk sitat. Akkurat det er det liten tvil om.

“Jeg tror at hat kan læres og kan avlæres.”

Dette sier den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eikernes i et intervju i VG i dag, der han snakker om likhetene mellom terroristen som angrep Oslo og Utøya og seg selv. Det tror jeg også. Men jeg håper mine barn skal slippe å lære å hate. Jeg håper de får nok innspill av kjærlighetens ord og budskap til at de kan møte hatet og riste det av seg uten at det fester seg. Jeg ønsker så inderlig at kjærligheten skal vinne.

Derfor er hat-retorikk forbudt under mitt tak. Selv om det “bare” dreier seg om kjøttkaker.

“Pappa? Kan du vekke meg før du drar i morgen?”

“Det er klart jeg kan,” svarte jeg. “Vil du jeg skal stikke hodet innom før jeg drar sånn at du får sagt hadet?”

“Nei,” sa hun. “Du må vekke meg tidligere enn det. Jeg vil at du skal vekke meg sånn at vi kan spise frokost sammen.”

Jeg er så velsignet og priveligert at jeg har et barn som fortsatt ønsker å tilbringe tid sammen med meg, så mye at hun er villig til å stå opp klokken 06.30 på en onsdag i vinterferien. Jeg håper jeg husker akkurat det neste gang hun spør om vi kan spille et spill sammen, og ikke svarer noe så dumt som “Ikke nå, lille venn. Pappa er opptatt med å lese avisen.”

Alle som var til stede, både på og foran scenen kunne nikke i enighet når Syse snakket om hvordan hvert enkelt barn er uendelig mye verdt, og hvor vanskelig det ofte kan være å prioritere det som er uendelig mye verdt høyt nok i en hektisk hverdag – når man jakter på forlagte matbokser og savnede sitteunderlag til barnehagens turdag når man samtidig vet at bussen går om tre minutter. Selv kan jeg lett glemme å se mine egne barn i de situasjonene – hvordan skal jeg da kunne se andres?

Flere snakket om det sivile barnevern. Som foreldre, som voksne, som medmennesker har vi ikke bare et ansvar for barna i vår egen familie og omgangskrets, men for alle barna i lokalsamfunnet. Alle er enige om at barn fortjener en god og trygg oppvekst, en god opplevelse av verden. For de barna som ikke alltid har den tryggheten er det ofte ikke mer som skal til enn at noen ser dem – et lite smil, et lite hei kan være nok til å gi håp i et lite barns hverdag.

Marco Elsafadi fra organisasjonen Newpage fortalte en flott historie om en postmann han husket fra Berlin. Guttene i nabolaget pleide å spille fotball i gata, og hver gang denne postmannen kom med ettermiddagsposten stoppet han og spilte fotball med dem i fem minutter. En vanligere reaksjon ville kanskje være å jage dem bort fra gata, slik at han kunne kjøre ruta si og gjøre jobben sin raskest mulig, men denne mannen valgte altså å gi fem små minutter av sin tid. Hver eneste gang. Han ga barna anerkjennelse og tips til hvordan de kunne bli enda bedre. Han gjorde noe så enkelt som å se dem.

Tiden vår og oppmerksomheten vår er noe av det viktigste vi har. Gjennom å dele den med barna gjør vi en forskjell i livene deres. Det handler om å se – og vise at du ser. Anerkjennelse gjør noe med selvbildet, både for oss voksne og ikke minst for barna. Et godt selvbilde, en tro på at du vil kunne lykkes med noe, en tro på at verden er et godt sted tross alt.. Kanskje er det ikke mer enn et smil som skal til for å sette i gang alt?

Les mer om prosjektet på www.denene.no. Vi kan alle være den Ene!

Vi pakket sekken, tok en kjapp tur nedom Rimi for å handle litt kos og ruslet opp til Austadjordet, en gresslette i skogkanten 5 minutters gange hjemmefra. Små turer er også store!

Så hva trenger man?

• Pølser
• Fiskekaker
• Epler
• Kanel og sukker i en liten boks
• Ved (onsdagen var årets våteste, så vi var feige og tok med tørr ved hjemmefra)
• Marshmallows
• Spikkekniv til å lage grillpinner

Mer trengs ikke for å nye en treretters lunsj i friluft! Forretten var grillede eplebiter dyppet i kanel og sukker, pølser og fiskekaker til hovedrett og marshmallows til dessert. Det kunne vært gjort mye mer fancy, men denne dagen var poenget at det skulle gå fort og være latterlig enkelt. Etter maten løp barna rundt i skogkanten og klatret i trær og seilte med barkebåter i bekken mens jeg kunne sitte og drikke kaffe mens jeg så ut over vakre Drammen som lå der nede og badet i høstsol. En fullverdig skogtur, uten at vi egentlig kom oss ut i skogen. Nærnaturen er fantastisk.

“Barn som motstrøms får være hjemme, vil ikke lære sunn sosial omgang med andre barn. Et virkelig påkrevd preventiv for å hindre mobbing.”

La meg gjøre det klart med en gang: jeg er positiv til barnehager. Barn har godt av å være sammen med andre barn, og barnehagen som læringsarena vil gi andre impulser enn en hjemmeværende mor eller far.

Foto av Chris Willis, publisert under en CC-lisens

Men å gå derfra til å konkludere med at barn blir asosiale mobbere en håpløs avsporing av det som kunne vært en interessant debatt.

Selv hadde jeg gleden av å være hjemme med min datter i mesteparten av hennes tre første leveår. Først hadde jeg åtte måneder pappapermisjon før jeg gjorde unna det siste halvåret av siviltjenesten min. Deretter ble jeg alenepappa og flyttet hjem til et Drammen uten full barnehagedekning, og tilbragte det neste halvannet året hjemme med vesla mens vi ventet på at de skulle bygge ferdig barnehagen nede i gaten for oss.

Det fungerte fint! Selvsagt satte det krav til både meg og henne. Jeg måtte lære å leke på hennes premisser, og hun måtte lære å underholde seg selv innimellom. Som lekekamerater må vi voksne kjenne våre begrensninger, og en av dem er at vi ikke kan erstatte 20 barn og to pedagogiske ledere i en barnehageavdeling.

Allikevel fant vi en gylden middelvei, og sosialiering med barn på veslas egen alder fikk vi på lekeplasser (det finnes nemlig folk som er kommer til lekeplasser med barna sine, selv en onsdag formiddag!), i tilbud som åpen barnehage og ute blant familie og venner. Let og du skal finne!

Allikevel så jeg endringer da barnehagen omsider var ferdig bygget og hun fikk startet i den. Hun fikk andre rollemodeller og ble tøffere og mindre redd for å falle og slå seg. Hun lærte nye former for konflikthåndtering. Hun fikk en ny arena for sosialiering - et nytt trinn på utviklingsstigen.

Barn er forskjellige. Foreldre er forskjellige. Det som var riktig for min datter og jeg trenger ikke å være det riktige for alle andre. Jeg tror bestemt at alle barn har godt av å gå en periode i barnehage, men om det er riktig å begynne når de er ett, tre eller fem år er og må være en individuell vurdering.

Vi foreldre ønsker barna våre en trygg oppvekst, skånet for smerte og grusomheter. Samtidig vet vi at smerte er en del av livet. Frihet, selvstendighet og ansvar er en del av livet. Å brekke armen når du faller ned fra et tre i skolegården er også en del av livet.

Derfor blir vi tvunget til å ta vanskelige valg. Jeg ønsker ikke å la frykten for det fæle som kan skje være det styrende for valgene jeg tar. All min erfaring tilsier at valg basert på frykt ofte blir dårlige valg. Jeg tror at barna vokser på selvstendighet, på å mestre ting.

Så får jeg heller leve med at jeg har hjertet i halsen når de dingler i et tre seks meter over bakken, eller når de ikke er hjemme når jeg forventer det. Noen ganger tar skoleveien 10 minutter lenger enn den trenger, kanskje fordi de har funnet en skatt eller stoppet for å studere et ekorn eller klappe en katt. Som regel har de en opplevelse å fortelle om når de har brukt lenger tid enn de pleier.

Og min frykt blir erstattet med stolthet og glede over at jeg har barn som har evnen til å undre seg over noe vakkert.

Å ikke lenke til de fæle sakene som omtales i dette innlegget er et bevisst valg – jeg har lest nok om dem, og det har sikkert dere også. Les heller denne artikkelen om “Slow parenting”, som tar for seg noen av de samme tankene som jeg har luftet i dette innlegget.

Parken, som ligger knappe to timers kjøring fra Drammen, er relativt liten, men inneholder alt som trengs for å underholde to naturglade barn i tidlig barneskolealder: husdyr å klappe, bjørner å se på, elger å mate, en hinderløype å bryne seg på og et gårdstun med stylter. For ikke å glemme vafler og saft!

Det eneste som trekker ned er at det var uforholdsmessig dyrt å komme inn – jeg synes 600 kroner for en familiebillett var i overkant (og det var bare for oss fire i kjernefamilien – bestefar måtte ut med 180 kroner til). På den annen side forstår jeg at det koster å drive noe sånt, og med relativt få besøkende må man vel skru prisene opp.

Nettopp det at det var få besøkende var noe av det som virkelig hadde appell. Når man tar med barna til Tusenfryd eller dyreparken blir man bombardert av inntrykk fra alle kanter, og det er tykt med mennesker hvor enn man snur seg. I Bjørneparken, derimot, var det slett ikke overbefolket – det var nesten som å ta seg en tur i et passe populært turområde. De store forskjellene var at det var flere gjerder, og at dyrene ikke var skremt over alle hauger. Det fungerte som en blanding av søndagstur og åpen gård – perfekt for en som meg.

Bjørnene fremsto som noen latsabber som stort sett lå og halvsov i varmen. De fire små nøstene som var igjen av årets ungekull var herlig sjarmerende der de lå. Yngstejenta ytret ønske om å ta med seg en av dem hjem, og jeg var fristet til å si ja helt til jeg så moren reise seg på to bein. Bjørner blir overraskende store når når de står oppreist..

Hvis du foretrekker action, fart og støy blir nok Vassfaret en nedtur, men hvis du trives i norske skoger og vil at barna skal få oppleve noen dyr på nært hold er det absolutt et sted som er verdt å besøke.

Oppdatert 28/07/2010: Dagbladet har også besøkt parken, og kaller den ujålete og røff. Akkurat sånn vi liker det.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.