Som musikkinteressert har jeg alltid vært opptatt av at barna skal bli glad i musikk. Jeg kjøpte CD-spillere til barnerommene så snart de var gamle nok til å forstå hvor play-tasten var (vel, før de var gamle nok, egentlig..). Da de var små brant jeg mix-CD’er til dem, og etterhvert fikk de lov til å låne fra CD-samlingen min. Taktikken fungerte, å låne CDer var stor stas og musikkinteressen begynte å vekkes.

Så kom Spotify. Nå vil de ikke låne CD’er lenger, de vil bare låne iPhonen. Spotify begrenser dem ikke til (det far anser som) god musikk. De kan lage sine egne spillelister med Justin Bieber og Baby Oh. Hele verden er tilgjengelig.

Når kvelden kommer er det lesetid. Det er ganske mange hyllemeter med bøker og tegneserier i huset, men for tiden er det iPaden som frister mest på sengekanten. Nok en gang er verden to tastetrykk unna, enten det er bøker eller tegneserier. Vi trenger ikke gå i bokhandelen eller biblioteket – vi har jo iBooks! Eller vente til tirsdag på neste utgave av Donald, det finnes en app for sånt!

Mulighetene er nærmest uendelige! For oss foreldre gjelder det å finne balansegangen mellom å tilby muligheter og grensesetting. Muligheter er bra, men ubegrensede muligheter kan gi barna forventninger til livet som ikke  kan oppfylles på sikt. I voksenlivet får du ikke alt servert i fanget. Selv om du kan passordet til Apple-kontoen.

I år blir første år jeg er forberedt på at de kommer. Som regel glemmer jeg alt om litteraturuka fra år til år, men nå har den dukket opp mange nok ganger på rad til at det har begynt å sette seg fast i hodet mitt. Dessuten har jeg fått en påminner denne gangen: jeg var nemlig på biblioteket i går.

Alle andre bloggere som har interesse for litteratur og Drammen har vel skrevet seg ferdig om Drammensbiblioteket for månedsvis siden. Men det har seg slik at jeg er litt treg. Gårsdagens besøk var nemlig (pinlig nok..) mitt aller første det nye biblioteket. Og hvilket bibliotek det har blitt!

Min fem år gamle datter er allerede en dreven bruker, både gjennom barnehagen og sin mor, så hun ga meg en grundig omvisning. Primært i barneavdelingen, riktig nok, og da spesielt i utkledningshjørnet. Bøker er spennende, men prinsessekjoler og vampyrkapper har en magisk tiltrekningskraft på barn. Det svermet med unger der borte, og de koste seg villt alle sammen. En kamerat av meg som kom bort for å møte oss påpekte at det var samme taktikk som McDonald’s bruker – lag et lekerom som barna trives i så de får et godt forhold til stedet fra de er små, og dermed kommer tilbake når de er voksne. Forhåpentligvis fungerer det like godt for biblioteket som det gjør for fastfood-kjeden.

Hel-automatisk er det også, både innlevering og låneregistrering var selvbetjent. Noe som appelerer til en teknologifreak som meg, og som forhåpentligvis også gjør at bibliotekarene kan bruke mer av tiden sin på å dele kunnskapen sin med brukerne.

Når jeg først var der skaffet jeg meg selvfølgelig et nytt lånekort, og tok med meg et par bøker. Det viste seg at jeg fortsatt var registrert fra mine yngre dager – og siste lån var i 2004. Det verste er at hvis jeg ikke husker helt feil så var det min daværende kjæreste som brukte kortet mitt den gangen. Det nye biblioteket har blitt såpass flott at jeg satser på at det ikke blir like mange år mellom hver gang jeg bruker det nye kortet. Jeg er litt nyfrelst her jeg sitter!

Det beste er jo at de ikke kun konsenterer seg om de gode gammeldagse bøkene. Jeg så på lydbøker (og de var det ganske mange av!), DVD’er, CD’er, til og med Xbox-spill! For ikke å snakke om arrangementene: høytlesning, forfatterbesøk, akkustiske konserter, foredrag, spillnatt med konkurranser i alt fra Guitar Hero til Fifa 08, filmvisninger, kunstutstillinger.. Ingen har lenger noen unnskyldning for å la være å benytte seg av biblioteket.

Jeg sier bare en ting: løp og kjøp! Eh.. Nei. Løp og lån!

Dermed gikk helga med til å lese – jeg hater å innrømme det, men Håkon Moslet har gjort en god jobb med TRBNGR - biografien om Norges trolig tøffeste band. Boka er velskrevet, enkelt og greit.

Jeg fikk også dratt med meg en utgave av magasinet Aftenposten Innsikt. Ypperlig, for oss som ikke leser papirutgaven av avisen jevnlig. Ypperlig for Aftenposten også, antakeligvis, i og med at de kan trykke opp gamle artikler en gang i måneden og selge dem en gang til. En løsning alle er fornøyde med, vil jeg tro. Så har jeg fått oppdatert meg både på Obamas syn på illegale innvandrere og konflikten i Sør-Thailand i helgen også.

Men jeg må innrømme jeg er litt skuffet når den eneste tekstmeldingen jeg får inn når jeg får ladet opp og skrudd på telefonen igjen er fra en bekjent som vil låne penger.