Stian skriver..

Kan “jeg hater kjøttkaker” utvikle seg til “jeg hater pakistanere”?

Som pappa til to barn på 7 og 8 år omgir jeg meg med en mengde regler og retningslinjer. Mange av dem kan vurderes opp mot situasjon  og en del kan tas opp til diskusjon med ujevne mellomrom, men to er absolutte: Vi slår ikke og vi sier ikke “jeg hater”.

“Jeg hater kjøttkaker”, “jeg hater å ha på meg ullgenser”, “jeg hater deg” er alle strengt forbudt under mitt tak. “Jeg hater” er ugyldig som grad av “jeg misliker”. Ord og begreper har makt, og hat er et av de sterkeste begrepene jeg kjenner.

“Hatred paralyzes life; love releases it. Hatred confuses life; love harmonizes it. Hatred darkens life; love illumines it.”

-Martin Luther King Jr.

Barn forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Jeg forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Men jeg forstår nok til å vite at det tilsynelatende er grenseløst. “Hate leads to suffering,” sier Yoda i et klassisk sitat. Akkurat det er det liten tvil om.

“Jeg tror at hat kan læres og kan avlæres.”

Dette sier den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eikernes i et intervju i VG i dag, der han snakker om likhetene mellom terroristen som angrep Oslo og Utøya og seg selv. Det tror jeg også. Men jeg håper mine barn skal slippe å lære å hate. Jeg håper de får nok innspill av kjærlighetens ord og budskap til at de kan møte hatet og riste det av seg uten at det fester seg. Jeg ønsker så inderlig at kjærligheten skal vinne.

Derfor er hat-retorikk forbudt under mitt tak. Selv om det “bare” dreier seg om kjøttkaker.

Politikk er flott, interessant og viktig. Ved å bidra til samfunnsdebatten kan vi bidra til samfunnet, til utviklig, til å forme Norge og fremtiden. Vi kan sette lys på potensielt farlige holdninger og se dem sprekke som troll. Vi kan redde folk fra å gå i ekstremismefella og hjelpe mennesker til å se nyanser og det store bildet. Alt ved å investere noen få minutter og tastetrykk foran en PC. Demokratiet ligger rett foran fingertuppene mine, og jeg orker nesten aldri å delta.

Jeg er nemlig redd for hva folk kommer til å svare.

Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for meningene og holdningene mine, langt i fra. Jeg er ikke en gang spesielt redd for å ta feil. Riktignok er det ubehagelig å ta feil, men ved å bli korrigert og nyansert blir jeg litt klokere. Det er poenget med dialog – å bli litt klokere hele tiden. Problemet med debatt er at den så alt for ofte er fordummende. Jeg er redd for skittkastingen, aggresjonen, lukketheten. Jeg orker ikke krangle. Boksehanskene mine har jeg kvittet meg med for lengst.

Foto: Polina Sergeeva, CC-lisens, Flickr.

Debattklimaet er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt ikke har meldt meg inn i et politisk parti. Det blir for mye oss og dem. De fæle sosialistene. De egoistiske borgerlige. De andre, de som ikke er som oss, de som tar feil.. Allikevel, skal jeg bare lære en ting av terrorhandlingene på Utøya og i Oslo så må det være dette: aldri igjen skal jeg lukke munnen og riste oppgitt på hodet når jeg blir konfrontert med grumsete holdninger og hatske budskap. Aldri igjen.

Etter terrorhandlingen på Utøya og i Oslo har vi begynt å se en sårt tiltrengt debatt om debatten. Kunnskapsministeren har tatt til orde for å bli kvitt anonyme innlegg i aviser og debattforum. Jeg tror ikke det er riktig. Anonymitet kan være viktig og riktig, selv i vårt åpne demokrati. Det jeg savner er større anstendighet – og det er først og fremst et personlig ansvar.

Statsministeren sa at vårt svar skulle være mer åpenhet, mer demokrati. For meg betyr det at svaret også innebærer mer dialog og mindre polarisering. Det skal i alle fall jeg forsøke å bidra med. Hva med deg?

EDIT 30/07/11: Var inne og rettet en skrivefeil, og benytter samtidig anledningen til å lenke til et blogginnlegg av Jon Wessel-Aas angående behovet for å kunne ytre seg anonymt: Anonymitet på nett – kort og enkelt.

Denne uken hadde jeg en veldig stor hverdagsopplevelse. Min 7 år gamle datter, som har vinterferie fra skolen denne uken, spurte pent da jeg var inne på rommet hennes for å si god natt:

“Pappa? Kan du vekke meg før du drar i morgen?”

“Det er klart jeg kan,” svarte jeg. “Vil du jeg skal stikke hodet innom før jeg drar sånn at du får sagt hadet?”

“Nei,” sa hun. “Du må vekke meg tidligere enn det. Jeg vil at du skal vekke meg sånn at vi kan spise frokost sammen.”

Jeg er så velsignet og priveligert at jeg har et barn som fortsatt ønsker å tilbringe tid sammen med meg, så mye at hun er villig til å stå opp klokken 06.30 på en onsdag i vinterferien. Jeg håper jeg husker akkurat det neste gang hun spør om vi kan spille et spill sammen, og ikke svarer noe så dumt som “Ikke nå, lille venn. Pappa er opptatt med å lese avisen.”

I dag følte jeg behov for å få tankene vekk fra jobb, hverdagsbekymringer og dramatikken i Egypt. Derfor satt jeg meg ned med Excel og årets Premier League-tabell for å lete etter.. vel, noe. Dette er hva jeg fant.

Engelsk fotball er mer tilgjengelig enn noen sinne. Med de rette abonnementene kan man velge blant samtlige kamper hver eneste runde. Nå er det desverre slik at de aller færreste av oss har muligheten til å se alt, og da kan det være nyttig (?) å ha noe å gå etter når man skal velge seg sine fotballkamper.

Hvis det er mål du er ute etter er Blackpool laget å se. I deres kamper kommer det i snitt et mål hvert 28. minutt. 3,26 mål per kamp bør gi god underholdning for nøytrale tilskuere. Dessverre for Blackpool-fansen er det motstanderlaget som står for 1,78 av målene, noe som bidrar til at Blackpool ligger på nedre halvdel av tabellen.

Nesten like morsomt bør det være å se Manchester United. For de røde fra Manchester blir det i snitt 3,13 mål per kamp, og til glede for supporterne står United selv for 2,22 av dem selv – de scorer i snitt hvert 41. minutt.

For de som foretrekker stram defensiv organisering og godt forsvarsspill bør rette blikket først og fremst rettes mot hovedstaden London og Brede Hangelands Fulham. Landslagskapteinen er en forsvarsklippe i balløyas minst målrike toppseriekamper med sine 2,13 mål per kamp. I Fulhams kamper går det 42 minutter mellom hver gang publikum hører nettsus. At londonlaget fortsatt har hovedfokuset sitt på stram defensiv organisering illustreres av at de faktisk scorer enda mindre enn de slipper inn – i snitt 1,04 per kamp mot 1,08 baklengs. Regnet i tid blir snittet henholdvis 83 minutter mellom baklengsmålene og 86 minutter mellom hver scoring rett vei sett med Fulham-øyne.

Supporterne som statistisk sett må lide lengst mellom hver gang de får en scoring å glede seg over er Wigan-fansen. De må vente hele 108 minutter mellom hver scoring fra sine helter.

Et annet lag som ut fra statistikken er preget av defensivt fokus er Sunderland. Deres kamper er med sine 2,17 mål per kamp de nest mest målfattige – kun slått av nevnte Fulham. På den positive siden er Sunderland laget som får absolutt mest ut av sine scoringer: hver av deres 28 scoringer har i snitt gitt hele 1,32 poeng – noe som plasserer laget på en pen 7. plass etter 24 kamper. Deres naboer i Nord-Øst, Newcastle, er derimot helt i andre enden av skalaen – med sine 0,83 poeng per mål i rett ende av banen er det bare Blackpool som for dårligere betalt for angrepsviljen.

Jeg våknet i dag til nyheten om at det som i følge Ny Tid er Årets Nordmann Maria Amelie ble pågrepet etter et foredrag på Nansenskolen sent i går kveld. Hun har åpenbart fått avslag på sin siste asylsøknad, og skal transporteres ut av landet så snart som mulig.

Som så mange andre ble jeg grepet av å lese hennes historie gjennom boken Ulovlig Norsk. Maria ble et ansikt for de ansiktsløse, og gjennom det ble hun også en politisk ubehagelighet. Det er sterkt å lese hvordan hun har opplevd å leve i årevis som papirløs og ulovlig i Norge. Hun har bodd i Norge i en årrekke – og omtaler seg selv som norsk. Hun snakker og skriver norsk som en nordmann, hun har tatt en norsk utdannelse og jobbet med norsk kulturliv. Men hun har gjort mesteparten av det ulovlig.

Ulovlig, ikke som resultat av hennes egne valg, men som resultat av avgjørelser som ble tatt på vegne av henne – før hun ble myndig. Alle asylsaker skal behandles individuelt. Hvordan utlendingsmyndighetene har kommet til sine konklusjoner vet jeg ingenting om, men jeg skulle gjerne hatt innsyn i saksbehandlingen. Inntrykket jeg sitter igjen med nå er av et håpløst system, et system uten fornuft og logikk – et system basert på tilfeldigheter. Et system som satser på å arrestere ubehagelige elementer etter at folk har lagt seg om kvelden i et forsøk på å unngå kritiske blikk. Et system som opererer i mørket. Et system jeg ikke vil skal representere meg og mitt land.

Maria Amelie er en ressurs. Ressurser bør vi benytte oss av og foredle. Ikke sende ut av landet.

UNICEF med Kjersti Fløstad i spissen arrangerte i går kveld folkemøte med prosjektet Den Ene på Union Scene i Drammen. Med seg på scenen hadde hun et bredt utvalg foredragsholdere, blant dem sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, filosofen Henrik Syse, pedagogen Håvard Tjora og barneombud Reidar Hjermann. En sterk rekke når det er barna blant oss som er tema.

Alle som var til stede, både på og foran scenen kunne nikke i enighet når Syse snakket om hvordan hvert enkelt barn er uendelig mye verdt, og hvor vanskelig det ofte kan være å prioritere det som er uendelig mye verdt høyt nok i en hektisk hverdag – når man jakter på forlagte matbokser og savnede sitteunderlag til barnehagens turdag når man samtidig vet at bussen går om tre minutter. Selv kan jeg lett glemme å se mine egne barn i de situasjonene – hvordan skal jeg da kunne se andres?

Flere snakket om det sivile barnevern. Som foreldre, som voksne, som medmennesker har vi ikke bare et ansvar for barna i vår egen familie og omgangskrets, men for alle barna i lokalsamfunnet. Alle er enige om at barn fortjener en god og trygg oppvekst, en god opplevelse av verden. For de barna som ikke alltid har den tryggheten er det ofte ikke mer som skal til enn at noen ser dem – et lite smil, et lite hei kan være nok til å gi håp i et lite barns hverdag.

Marco Elsafadi fra organisasjonen Newpage fortalte en flott historie om en postmann han husket fra Berlin. Guttene i nabolaget pleide å spille fotball i gata, og hver gang denne postmannen kom med ettermiddagsposten stoppet han og spilte fotball med dem i fem minutter. En vanligere reaksjon ville kanskje være å jage dem bort fra gata, slik at han kunne kjøre ruta si og gjøre jobben sin raskest mulig, men denne mannen valgte altså å gi fem små minutter av sin tid. Hver eneste gang. Han ga barna anerkjennelse og tips til hvordan de kunne bli enda bedre. Han gjorde noe så enkelt som å se dem.

Tiden vår og oppmerksomheten vår er noe av det viktigste vi har. Gjennom å dele den med barna gjør vi en forskjell i livene deres. Det handler om å se – og vise at du ser. Anerkjennelse gjør noe med selvbildet, både for oss voksne og ikke minst for barna. Et godt selvbilde, en tro på at du vil kunne lykkes med noe, en tro på at verden er et godt sted tross alt.. Kanskje er det ikke mer enn et smil som skal til for å sette i gang alt?

Les mer om prosjektet på www.denene.no. Vi kan alle være den Ene!

I går hadde jeg interessante samtaler med en flerkulturell ordførerkandidat fra Skotselv, en brasiliansk musiker, en økonom som hadde bestemt seg for at organisasjonsarbeid ga henne mer mening (men mindre penger) enn jobb i en av Europas største finansinstitusjoner. En tyrkisk Imam, en hinduistisk leder, en pakistansk entreprenør, en norsk prost. Blant andre.

Alle disse menneskene hadde samlet seg på Union Scene for å drive dialogarbeid – et svært viktig arbeid som i det daglige er omtalt som å snakke sammen eller å bli kjent med hverandre. Gjestebudet på Union er blitt en årlig tradisjon som i går samlet rundt 150 mennesker fra vidt forskjellige bakgrunner til et godt måltid og en god prat.

Faktisk var samtalene så mange og så spennende at jeg ikke en gang rakk å hilse på tidligere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk – årets hedergjest. Han var invitert til Gjestebud i kraft av sin stilling som OSSE’s høykommisær for nasjonale minoriteter, og holdt en tale rundt temaet ”Å se med hjertet”.

Kanskje må vi bli flinkere til det – å se med hjertet, fremfor å bruke øynene som alt for ofte blir opphengt i hudfarge, skjegg eller klesdrakt. Å se menneskene, heller enn å se innpakningen.

Men man blir ikke kjent med hverandre bare ved å se, selv om man ser aldri så nøye etter. For å bli kjent må man snakke sammen. Og for å snakke sammen må man gjerne møtes.

Derfor er Gjestebud så viktig. Det er en møteplass. Uten store krav. Uten særlig formelle rammer. Bare god mat, mennesker og gode samtaler.

En sjelden gang i blant snubler man over et program man etter to dagers bruk ikke kan fatte og begripe hvordan man har klart en PC-tilværelse uten. Dropbox er et slikt program.

Jeg er en av dem som har PCer overalt. Til jobben har jeg en bærbar PC med Windows 7. Hjemme bruker jeg stort sett en Macbook, i tillegg til at jeg har en gammel bærbar PC som kjører Ubuntu. Det står en stasjonær borte i hjørnet, og jaggu tror jeg ikke vi har en laptop til liggende ett eller annet sted – men den er det stort sett samboeren som bruker. Til sist, men ikke minst, har jeg en iPhone som fungerer som mobilt kontor og underholdningssenter – i tillegg til at det går an å ringe med den, selvfølgelig.

Utfordringen med å jobbe på minst fire forskjellige plattformer om hverandre er at jeg som regel tar tak i den som til en hver tid er lettest tilgjengelig når jeg skal løse en oppgave. Jeg produserer et utall dokumenter av varierende viktighetsgrad hver uke, og med tre forskjellige datamaskiner og en smarttelefon i jevnlig bruk kan det etterhvert bli skrekkelig vanskelig å finne ut hva som er lagret hvor. Å maile ting til seg selv for å få det plassert på riktig sted fungerer til en viss grad, men er det noe jeg får nok av fra før så er det mail.

Løsningen er altså Dropbox. Det denne tjenesten gjør er noe så genialt enkelt som å sørge for at alle dokumenter som ligger i Dropbox-mappen er synkronisert på kryss og tvers, uansett hvilken maskin jeg velger å jobbe på. Dermed kan jeg hente fram et dokument fra jobb-PCen på Macen hvis jeg får en telefon med et spørsmål på kveldstid. Sitter jeg på toget og trenger tilgang på et regneark har jeg til en hver tid siste versjon lagret på telefonen. Det er lagret på nettet også, så hvis både telefon og PC er tom for batteri er det bare å logge seg inn på dropbox.com og hente frem dokumentene der.

Det er til og med gratis hvis du klarer deg med en begrensning på 2 Gb data – noe som holder for de fleste, og i alle fall hvis en nøyer seg med å kun legge de viktigste dokumentene i mappen. Trenger du mer kan du betale litt – i underkant av 10 dollar (ca. 60 kroner etter dagens kurs) for 50 Gb eller det dobbelte for 100 Gb. Personlig har jeg valgt å erstatte “Mine dokumenter”-mappene med Dropbox og betaler gladelig 10 dollar i måneden for å slippe å tenke på plassproblematikken. Det holder i bøtter og spann, og jeg har tilgang til alt jeg har av dokumenter – jobb eller privat – uansett hvor jeg måtte befinne meg.

Tidsklemma skal ikke få lov til å være en unnskyldning for å ikke komme seg ut i naturen. Torsdag var den eneste dagen i høstferieuken der sola velsignet oss med sitt nærvær. Jeg hadde hjemmekontor og måtte være sånn passelig tilgjengelig, men gjennnom å stå opp i gryotta og få gjort unna en del jobb mens de små håpefulle fortsatt befant seg i drømmeland fikk jeg frigjort tid nok til en lang lunsj. Og er det en ting vi kan være enige om her i familien, så er det at lunsj smaker best i friluft.

Vi pakket sekken, tok en kjapp tur nedom Rimi for å handle litt kos og ruslet opp til Austadjordet, en gresslette i skogkanten 5 minutters gange hjemmefra. Små turer er også store!

Så hva trenger man?

• Pølser
• Fiskekaker
• Epler
• Kanel og sukker i en liten boks
• Ved (onsdagen var årets våteste, så vi var feige og tok med tørr ved hjemmefra)
• Marshmallows
• Spikkekniv til å lage grillpinner

Mer trengs ikke for å nye en treretters lunsj i friluft! Forretten var grillede eplebiter dyppet i kanel og sukker, pølser og fiskekaker til hovedrett og marshmallows til dessert. Det kunne vært gjort mye mer fancy, men denne dagen var poenget at det skulle gå fort og være latterlig enkelt. Etter maten løp barna rundt i skogkanten og klatret i trær og seilte med barkebåter i bekken mens jeg kunne sitte og drikke kaffe mens jeg så ut over vakre Drammen som lå der nede og badet i høstsol. En fullverdig skogtur, uten at vi egentlig kom oss ut i skogen. Nærnaturen er fantastisk.