I dag skal jeg gi deg 25 dollar. Den eneste ulempen er at du må låne dem bort til noen som trenger det.

Organisasjonen Kiva formidler mikrolån fra oss som har mye penger til trengende entrerprenører i mindre heldigstilte land. De ønsker flere långivere, og for at enda flere skal få øynene opp for hvor enkelt det er har de nå en vervekampanje hvor nye långivere får en “startkapital” på 25 dollar som de kan låne bort. For å registrere deg og gi “gratislånet” kan du klikke her: http://kiva.org/invitedby/strogstad.

Vil du vite mer om Kiva kan du lese en bloggpost jeg skrev i 2009: Mikrokreditt til jul.

For ordens skyld: Avhengig av hvor mange som oppretter en bruker og gir ut sitt første lån basert på “mine” invitasjoner får jeg en t-skjorte eller en fleece-genser. Jeg regner allikvel med at de fleste forstår at jeg ikke skriver dette innlegget for egen vinnings skyld.

Kan “jeg hater kjøttkaker” utvikle seg til “jeg hater pakistanere”?

Som pappa til to barn på 7 og 8 år omgir jeg meg med en mengde regler og retningslinjer. Mange av dem kan vurderes opp mot situasjon  og en del kan tas opp til diskusjon med ujevne mellomrom, men to er absolutte: Vi slår ikke og vi sier ikke “jeg hater”.

“Jeg hater kjøttkaker”, “jeg hater å ha på meg ullgenser”, “jeg hater deg” er alle strengt forbudt under mitt tak. “Jeg hater” er ugyldig som grad av “jeg misliker”. Ord og begreper har makt, og hat er et av de sterkeste begrepene jeg kjenner.

“Hatred paralyzes life; love releases it. Hatred confuses life; love harmonizes it. Hatred darkens life; love illumines it.”

-Martin Luther King Jr.

Barn forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Jeg forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Men jeg forstår nok til å vite at det tilsynelatende er grenseløst. “Hate leads to suffering,” sier Yoda i et klassisk sitat. Akkurat det er det liten tvil om.

“Jeg tror at hat kan læres og kan avlæres.”

Dette sier den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eikernes i et intervju i VG i dag, der han snakker om likhetene mellom terroristen som angrep Oslo og Utøya og seg selv. Det tror jeg også. Men jeg håper mine barn skal slippe å lære å hate. Jeg håper de får nok innspill av kjærlighetens ord og budskap til at de kan møte hatet og riste det av seg uten at det fester seg. Jeg ønsker så inderlig at kjærligheten skal vinne.

Derfor er hat-retorikk forbudt under mitt tak. Selv om det “bare” dreier seg om kjøttkaker.

I går hadde jeg interessante samtaler med en flerkulturell ordførerkandidat fra Skotselv, en brasiliansk musiker, en økonom som hadde bestemt seg for at organisasjonsarbeid ga henne mer mening (men mindre penger) enn jobb i en av Europas største finansinstitusjoner. En tyrkisk Imam, en hinduistisk leder, en pakistansk entreprenør, en norsk prost. Blant andre.

Alle disse menneskene hadde samlet seg på Union Scene for å drive dialogarbeid – et svært viktig arbeid som i det daglige er omtalt som å snakke sammen eller å bli kjent med hverandre. Gjestebudet på Union er blitt en årlig tradisjon som i går samlet rundt 150 mennesker fra vidt forskjellige bakgrunner til et godt måltid og en god prat.

Faktisk var samtalene så mange og så spennende at jeg ikke en gang rakk å hilse på tidligere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk – årets hedergjest. Han var invitert til Gjestebud i kraft av sin stilling som OSSE’s høykommisær for nasjonale minoriteter, og holdt en tale rundt temaet ”Å se med hjertet”.

Kanskje må vi bli flinkere til det – å se med hjertet, fremfor å bruke øynene som alt for ofte blir opphengt i hudfarge, skjegg eller klesdrakt. Å se menneskene, heller enn å se innpakningen.

Men man blir ikke kjent med hverandre bare ved å se, selv om man ser aldri så nøye etter. For å bli kjent må man snakke sammen. Og for å snakke sammen må man gjerne møtes.

Derfor er Gjestebud så viktig. Det er en møteplass. Uten store krav. Uten særlig formelle rammer. Bare god mat, mennesker og gode samtaler.

Flomkatastrofen i Pakistan er langt fra over, og spriket mellom hjelpebehovet og den samlede innsatsen i landet er stort, skriver Røde Kors på sine hjemmesider. I følge artikkelen bor rundt åtte millioner mennesker under presenninger, telt eller under åpen himmel som resultat av katastrofen og behovet for husly, mat, rent vann og medisinsk hjelp er enormt.

Mange mennesker i Drammen har sterk tilknytning til Pakistan, og Buskerud Innvandrerråd, Røde Kors og en rekke lokale organisasjoner har gått sammen for å arrangere en støttekonsert for flomofrene på Union Scene i morgen, søndag 5. september, kl 16.00.

På scenen står blant andre Jonas Fjeld og Drums United. Inngangen er gratis, og det vil samles inn penger underveis i arrangementet. Vis din støtte til Pakistans flomofre og møt opp!

Jul betyr gaver, og gaver betyr ofte ting. Ting har de fleste av oss priviligerte nordboere veldig mange av. Og det vi ikke har – det kjøper vi oss. Julegaver er veldig hyggelige, men ofte lite nyttige og enda oftere unødvendige.

Derfor har vi valgt å låne bort en del av julegavebudsjettet vårt i år, til mennesker som er i situasjoner som gjør at de ikke har det som er nødvendig. Til mennesker som sliter med å få endene til å møtes, og som lever i samfunn der staten ikke nødvendigvis kommer inn fra sidelinjen og rydder opp når det kniper.

Kiva – fattigdomsbekjempelse i praksis

Kiva er en organisasjon som hjelper mennesker som har mye med å delfinansiere prosjekter for mennesker som har lite gjennom mikrokreditt – altså veldig små lån. Konseptet er at fattige mennesker i u-land som ikke anses som kredittverdige og ikke vil få lån i tradisjonelle banker får små lån av ”vanlige” mennesker i stedet. Pengene skal betales tilbake over en gitt periode, og långiver kan da enten ta dem tilbake eller resirkulere dem inn i Kivasystemet og låne dem ut til andre prosjekter.

Låntakerne er entreprenører som vanligvis trenger finansiering for å realisere en forretningside, eller for å utvide eller modernisere en eksisterende bedrift. Det er hjelp til selvhjelp – vi kan bidra til at folk får startet på en vei ut av fattigdommen og gir dem muligheten til å brødfø seg selv og sin familie.

Vet vi at mikrokreditt fungerer?

Blant pionerene innen mikrofinanisering finner vi Mohammad Yunus og Grameen Bank i Bangladesh. De mottok Nobels fredspris i 2006 for sitt arbeid for å bekjempe fattigdom. Nobelkomiteen poengterte at varig fred avhenger av at store grupper av mennesker finner veien ut av fattigdom, og at mikrofinansiering bidro til å skape økonomisk og sosial utvikling nedenfra. Grameen Bank sine tall viser til at 98 % av lånene blir tilbakebetalt når de skal, noe som er en klar indikasjon på at mikrofinansiering gjør en forskjell for mennesker og fungerer etter intensjonen.

Kritikere hevder at en del av pengene ikke går dit de skal, og at de heller brukes til betaling av vanlige husholdningsutgifter og kjøp av luksusartikler – og at konseptet bidrar til å skape gjeldsslaver i den tredje verden.

Personlig tror jeg at sannheten ligger et sted midt i mellom. Mennesker er mennesker, og noen av låntakerne vil etter alle solemerker gjøre dårlige valg. Noen vil gjøre gode, og andre vil rett og slett ikke få det til uavhengig av intensjonene de hadde. Å få et lån til å starte et lite foretak er ikke noen magisk formel som løfter folk ut av fattigdommen som ved et trylleslag. Men det er en start, en mulighet, en liten åpning for noen av de som trenger den.

Jeg har det jeg trenger for å leve et verdig liv og vel så det. Jeg har råd til å tape 100 dollar. Hvis noen av de pengene bidrar til å endre livet til noen som har nesten ingen ting er jeg takknemlig for det. Da ofrer jeg gjerne en julegave eller tre.

God jul!