Stian skriver..

Prioriteringer. Jeg er generelt glad i ord, men dette – prioriteringer – står ikke særlig høyt i kurs hos meg. Ikke fordi det er noe galt i å prioritere, jeg er en stor tilhenger av det. Problemet ligger i følgene: alt man må prioritere bort.

Denne bloggen er et godt eksempel på hva jeg har prioritert bort de siste månedene. Ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg bruker så skrekkelig lang tid på å si det. Første halvdel av innleggene skrives i en rasende fart, men når jeg skal begynne å underbygge, utdype og til slutt redigere begynner timene å fly. Og timer har vi som kjent et begrenset antall timer av. 24 stykker i et døgn. Det sier seg selv at det er alt for få, særlig med tanke på hvor mange av dem som går med til for eksempel søvn.

Det er mange eksempler på ting jeg nødig vil prioritere vekk: Drammen International Gospel Choir er et flott prosjekt jeg gjerne skulle vært en del av. Lokalpolitikken likeså. I mine yngre dager slukte jeg bøker – i sommer klarte jeg bare å komme meg gjennom en krimroman av Jo Nesbø. Ikke et vondt ord om den, forresten, Nesbø er flink han. Men jeg ble kanskje ikke så mye klokere.

Noen prioriteringer kommer nesten helt av seg selv. Jobben tar sin tredjedel av døgnet (minst!), familien fortjener også litt oppmerksomhet (dessuten liker jeg å tilbringe tiden min med dem – noe annet hadde vært trist). Andre ting bærer preg av interesser og livssituasjon. Nettverk skal bygges og pleies. Dialogarbeid i Drammen er fantastisk givende. Kirken har gitt meg mye gjennom årene, og bør få litt tilbake.

Og så har vi fotballen, da. Den er en ventil. Et arena for å kanalisere ut all frustrasjon over det som er galt med verden. Noen ganger blir til og med seier, noe som i en stakket stund fører til at alt vondt er borte og glemt.

Noen ganger er det viktig å prioritere ting som ikke krever så mye av deg. Ting som ikke i seg seg er viktige. Det kan gi krefter til å prioritere andre ting som man ellers måtte ha ha ofret på prioriteringens alter.

Hva synes du er viktig å prioritere?

Nå har bloggen vært neglisjert i en hel måned. Jobben har forsynt seg grovt av både tid og overskudd, og kombinert med vinterens standhaftighet har jeg bare hatt lyst til å ligge på sofaen og se på film eller dårlige realityserier når kvelden har kommet. Motivasjon for å blogge har kommet i små bølger, men ingen av de påbegynte innleggene har fått noen avslutning. Etter en rask gjennomgang har jeg bestemt meg for at de ikke skal få det heller – i vår tabloide verden gikk de ut på dato før de ble publisert.

I påsken får man tid til å sette seg ned og tenke litt. Høytidene er fine sånn. Budsjetter, dekningsbidrag og motivasjonelle utfordringer skal få lov til å vike plass for familie, kultur og Verden.

I dag går tankene mine til de som lider. I Kongo, på Sri Lanka, alle steder mennesker blir utsatt for vold og overgrep. Tankene mine går til mennesker som mangler mat og tak over hodet, her hjemme i Norge og andre steder i verden. I dag går tankene mine til de som sloss mot undertrykkelse og korrupsjon – i Moldova, i Kina.

Måtte menneskeheten innse at verden vi lever i er en Mulighetenes Verden. Måtte vi en dag oppleve at vi jobber sammen og drar i samme retning, med samme mål: en verden med minst mulig lidelse, urettferdighet og vold. Måtte vi hver eneste dag hjelpe hverandre til å ta mulighetene som kommer og skape nye, for hverandre og for oss selv.

Selvutvikling står på agendaen for tiden. I jula benyttet jeg anledningen til å lese en del videre i en bok i den sjangeren jeg har fått låne, med den relativt ubeskjedne tittelen “Ubegrenset Kraft”. Boka er skrevet av en amerikaner ved navn Anthony Robbins, som er en over gjennomsnittet respektert mann i NLP-kretser. Robbins’ liv og lære dreier seg primært om hvordan man kommuniserer med seg selv og hvordan den kommunikasjonen, enten den er bevisst eller ubevisst, bidrar til hvorvidt du får det du drømmer om her i livet.

Jeg kunne ha snakket i det vide og det brede om NLP (og det kommer jeg sikkert til å gjøre mye av fremover..), men foreløpig ville nok de av dere som kan noe som helst om det fra før avsløre meg som sjarlatan ganske raskt. Jeg har fortsatt veldig mye å lære. Det er mange bøker å lese på emnet, og mange mennesker å snakke med. I første omgang skal jeg lese ferdig den jeg allerede har begynt på før jeg leser første del en gang til.

Robbins handler mye (ikke helt ulikt en viss nyinsatt president..) om å gjøre endringer NÅ. En av bitene er å gjøre målene sine virkelig for seg selv, si dem høyt – si dem til andre. Dediker deg til det du vil oppnå!

Jeg har mange ting jeg vil få til, men nøyer meg med noen få av dem i første omgang:
1) Komme over frykten for å formulere målene mine og lese videre i boka.
2) Få kontroll over visse velkjente og ukonstruktive reaksjonsmønstre: sinne og tiltaksløshet.
3) Komme meg tidligere opp og spise mat om morgenen.
4) Lære meg å kommunisere med samme ro og overbevisning som Obama.

Noen mål mer ambisiøse enn andre, med andre ord. Og fler skal det bli fremover, tro meg.

Hvem her har erfaring med NLP? Jeg har lært meg å lytte til erfarne fjellfolk, så kom gjerne med tips og råd!