Stian skriver..

Oslos skolebyråd får kjeft fra både Utdanningsforbundet og kunnskapsministeren etter at det ble kjent at byen satser på “Eliteklasser” i språk- og realfag, der faglig sterke elever skal få undervisning på et høyere nivå enn trinnet tilsier.

Essensen i opplegget er at de 10 % flinkeste ungdomsskoleelevene skal få undervisning på videregående skoler i nærheten, mens tilsvarende prosentandel av de flinkeste videregåendeelevene skal få undervisning på universitetet. Et tiltak som gir de beste ekstra utfordringer, men samtidig bryter med “alle skal med”-mentaliteten det norske skoleverket preges av.

Recreational Reading, av Andrew Wertheimer, tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0

Etter min erfaring får de beste for dårlig oppfølging på skolen. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, noe som på mange måter er naturlig. De klarer seg jo fint, og det er på mange måter viktigere å få med seg de som ikke klarer seg like bra. Jeg tror lærerne prøver så godt de kan og at de virkelig ønsker å gi også de faglig sterkeste elevene god oppfølging og riktige utfordringer, men at de mangler både tiden og ressursene som skal til. Eliteklasser er kanskje unorsk, men det kan også være et godt svar på dette problemet.

Elever som ikke får nok utfordringer i skolehverdagen begynner å kjede seg og risikerer å legge seg til dårlige vaner i forhold til skolearbeidet. De færreste av oss jobber systematisk for å bli gode i noe vi allerede er gode i. Vi trenger incentiver for å gjøre en innsats, og muligheten for å få undervisning på et høyrere nivå kan fungere som et slikt incentiv. De fleste av oss husker fra skoletiden at det å være skoleflink ikke i seg selv gir høyere status, snarere tvert i mot. “Skolelysene” trenger å få noe tilbake.

Jeg tror bestemt at Osloskolen er inne på noe. Tilpasset undervisning i enkeltfag for de beste høres for meg ut som en god ide, som kan passe glimrende inn i Drammens visjon om å skape Norges Beste Skole.

Politikk er flott, interessant og viktig. Ved å bidra til samfunnsdebatten kan vi bidra til samfunnet, til utviklig, til å forme Norge og fremtiden. Vi kan sette lys på potensielt farlige holdninger og se dem sprekke som troll. Vi kan redde folk fra å gå i ekstremismefella og hjelpe mennesker til å se nyanser og det store bildet. Alt ved å investere noen få minutter og tastetrykk foran en PC. Demokratiet ligger rett foran fingertuppene mine, og jeg orker nesten aldri å delta.

Jeg er nemlig redd for hva folk kommer til å svare.

Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for meningene og holdningene mine, langt i fra. Jeg er ikke en gang spesielt redd for å ta feil. Riktignok er det ubehagelig å ta feil, men ved å bli korrigert og nyansert blir jeg litt klokere. Det er poenget med dialog – å bli litt klokere hele tiden. Problemet med debatt er at den så alt for ofte er fordummende. Jeg er redd for skittkastingen, aggresjonen, lukketheten. Jeg orker ikke krangle. Boksehanskene mine har jeg kvittet meg med for lengst.

Foto: Polina Sergeeva, CC-lisens, Flickr.

Debattklimaet er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt ikke har meldt meg inn i et politisk parti. Det blir for mye oss og dem. De fæle sosialistene. De egoistiske borgerlige. De andre, de som ikke er som oss, de som tar feil.. Allikevel, skal jeg bare lære en ting av terrorhandlingene på Utøya og i Oslo så må det være dette: aldri igjen skal jeg lukke munnen og riste oppgitt på hodet når jeg blir konfrontert med grumsete holdninger og hatske budskap. Aldri igjen.

Etter terrorhandlingen på Utøya og i Oslo har vi begynt å se en sårt tiltrengt debatt om debatten. Kunnskapsministeren har tatt til orde for å bli kvitt anonyme innlegg i aviser og debattforum. Jeg tror ikke det er riktig. Anonymitet kan være viktig og riktig, selv i vårt åpne demokrati. Det jeg savner er større anstendighet – og det er først og fremst et personlig ansvar.

Statsministeren sa at vårt svar skulle være mer åpenhet, mer demokrati. For meg betyr det at svaret også innebærer mer dialog og mindre polarisering. Det skal i alle fall jeg forsøke å bidra med. Hva med deg?

EDIT 30/07/11: Var inne og rettet en skrivefeil, og benytter samtidig anledningen til å lenke til et blogginnlegg av Jon Wessel-Aas angående behovet for å kunne ytre seg anonymt: Anonymitet på nett – kort og enkelt.

Valgkampen nærmer seg slutten med stormskritt, og jeg er fortsatt i villrede om hva jeg skal stemme. Jeg har prøvd å holde meg sånn tålelig oppdatert de siste ukene, med vekslende hell. Tidligere år har jeg vært veldig klar på hva som har vært viktigst for meg, men tidene forandrer seg. Folk forandrer seg, og ikke mist: prioriteringer forandrer seg.

Om det er politikerforakt eller bare generell politisk pessimisme som har slått ut på meg de siste dagene er jeg ikke sikker på, men når jeg ser på partiene har jeg mye lettere for å finne ting jeg ikke er enig i enn ting som kan vippe meg i deres retning. Jeg har sett på saker, på innsats i debatter, på aktivitet i sosiale medier og på kandidater. Alt med resultatet at jeg blir litt gretten og motløs. Jeg finner ingen jeg kan være venner med!

Derfor sitter jeg her og tenker høyt i all offentlighet. Hva er viktigst?

Jeg har to barn i tidlig skolealder, noe som naturlig nok gjør skolepolitikken til en sentral sak for meg. For fire år siden var full barnehagedekning hovedfokus, og det har jo faktisk gått relativt bra. Men tilbake til nå og skole – hvem er best der? La oss titte på partienes hjemmesider:

SV har skole veldig synlig og aller øverst av kjernesakene på hjemmesidene sine. Under slagordet “Barn og unge først!” skriver de at “I dag er de fleste barn på skolefritidsordningen både før og etter skolen. Men tilbudet på SFO er mange steder for dårlig”. Enig, jeg skulle gjerne sett at SFO hadde bedre tilbud. For å gjøre noe med dette vil SV “stille høye kvalitetskrav og innføre makspris i SFO”. Sikkert fint, men jeg skulle gjerne visst hva de kvalitetskravene skal bestå i, annet enn en time leksehjelp?

I selve skoledagen (som tross alt er det som angår samtlige elever) er de opptatt av mer undervisningstimer, flere lærere og tettere oppfølging av enkelteleven. Læreren er den viktigste ressurs i skolen, og trenger høyere status og bedre lønn. OK, dette høres jo bra ut.  Bedre lønnede lærere betyr forhåpentligvis at enda fler kompetente mennesker søker lærerutdannelse. Lærerne i barne- og ungdomsskolen er blant de viktigste ressursene vi har her i landet, og da bør vi legge til rette for at de er mest mulig kompetente og får anstendig betalt for innsatsen de gjør med å forme de kommende generasjoners ressurspersoner.

Her det mye snakk om at skolen skal bli bedre, men lite om hvordan den skal bli bedre. Hva er målet? Hva er visjonene? Hvordan kan forbedringene måles, annet enn på lønnsnivået til lærerne?

La oss hoppe over på borgerlig side og se på et annet parti som tradisjonelt har hatt mye fokus på skole: Høyre. Her kan vi lese at “Høyres mål er at Norge skal ha verdens beste skole”. Ambisiøst! Hvordan? “Det viktigste er en økt satsing på lesing, skriving og regning og å løfte lærernes kompetanse og styrke skoleledelsen”. Dette var jo ganske konkret. Et klart definert hovedmål og tydelige satsningsområder. Her er det kjernekunnskapene som skal satses på – lett målbart og viktig for barna. De skriver også at hver enkelt elev skal stimulerers ut fra individuelle evner og interesser, og at mestringsfølelsen er viktig.

Dette høres jo unektelig veldig bra ut,  og scorer på litt av det jeg etterlyste hos SV. Klare mål og visjoner og målbarhet. Men hvordan skal lærerne bli så mye bedre på de definerte områdene? Bedre lønn er etter min mening det aller viktigste for å skaffe enda mer kompetente søkere til lærerhøyskolene, men det er ikke nevnt hos Høyre i det hele tatt. Kan det være at dette også bare er tomme ord?

En rask titt på skolepolitikken til Arbeiderpartiet får meg til å tenke at den er en litt mer konkretisert versjon av SV sin. Kanskje jeg hadde blitt mer overbevist om jeg hadde lest Ap sin først, men hovedlinjene er de samme.

Venstre er også et parti som tradisjonelt har hatt en viss troverdighet i skolepolitikken. Her er det også flotte ord og det som etter min mening er det viktigste tiltaket for en god skole: “En skole for kunnskap og like muligheter krever faglig sterke lærere. Derfor vil Venstre gi alle lærere tid og ressurser til faglig påfyll gjennom systematisk etter- og videreutdanning”. Videre skriver de at blant annet at skolen legger grunnlag for fremtidens næringsliv. Flotte visjoner, men kanskje den minst konkrete av alle hittil. Noen ganger lurer jeg på om Venstre i det hele tatt har noen politikk eller om de bare er visjonære pratmakere.

Jeg har selvfølgelig sett et par skoledebatter også, som tradisjonen tro har blitt ødelagt av at politikerne angriper hverandres politikk i stedet for å fokusere på sin egen. Venstresiden anklager Høyre for å avspise skolen med “knapper og glansbilder” og dårlige rangeringsordninger som skaper skiller og diskriminering i skolesystemet, mens høyresiden svarer med at venstresiden har fokus på kos og å legge så mye til rette for de svake at de sterke blir dårligere samt at de egentlig bare er redde for alt som lukter privat. Hvorpå venstresiden svarer at det ikke er private de er imot, men profitører. Ingen kapitalist-svensker skal  tjene penger på norsk skole, da er det bedre å gjøre den offentlige superbra.

Smålig kranglig kan ødelegge en hver debatt. Og det gjør den som regel, med resultatet at jeg sitter igjen like forvirret som jeg var før debatten startet.

Jeg hadde et mål for denne bloggposten: å samle inntrykkene mine og bli litt mindre forvirret. Jeg føler egentlig ikke at jeg lyktes spesielt godt med det. Jeg er uenig med mye og enig i litt av det de fleste partiene står for. Det eneste jeg har klart å bestemme meg for er en del partier jeg er så uenig med at de er helt uaktuelle. Kanskje bør jeg starte mitt helt eget parti? Brobyggerpartiet – som står midt mellom de borgerlige og de sosialistiske. Fargen vår kan være lilla, og vi skal være helt konkrete i alt vi foretar oss. Dessuten skal det være forbudt å ironisere over motstanderens politikk. Selv om det kommer til å bli veldig vanskelig..

Stortingsvalget nærmer seg. 14. september skal vi nordmenn valfarte til valgurnene og fortelle hvem vi ønsker skal styre landet de nærmeste fire årene. Jeg tenkte jeg skulle bruke ferien på å finne ut hvem som best kan representere meg. Begeistret som jeg er for blogging og sosiale medier har jeg prøvd å lage en oversikt over Buskerud-politikerne som er til stede i de mediene jeg bruker mest.

For fire år siden var det de rød-grønne som stakk av med seieren og dannet Stoltenberg II-regjeringen. Derfor begynner jeg like gjerne med dem:

Av Arbeiderpartiet sine fem toppkandidater i Buskerud finner jeg to som har dristet seg ut på det sosiale internett. 3. kandidat Torgeir Michaelsen deler sine tanker og meninger både gjennom blogg og Twitter. Neste dame på listen, 4. kandidat Laila Gustavsen tvitrer også aktivt, og blogger på mittarbeiderparti.no. Profilerte Martin Kolberg og tidligere Drammensordfører Lise Christoffersen er derimot ikke å finne på nettet.

Regjeringskollega Sosialistisk Venstreparti har fått en del skryt for sin tilstedeværelse på nett. Blant annet er kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell en veldig aktiv blogger og tvitrer. Kristin Halvorsen var i sin tid den første partileder med egen blogg, men det prosjektet ble skrinlagt, og nå er hun ironisk nok en av de ganske få partilederne som ikke blogger. I Buskerud er det litt tynt, men etter litt leting fant jeg fram til både bloggen og twitter-kontoen til 2. kandidat Lena Reitan.

Siste parti i den sittende regjeringen, Senterpartiet, ser ut til å satse alt på ett kort i år. Første (og tilsynelatende eneste..) kandidat heter Per Olaf Lundteigen og blogger på Origo.

Så til opposisjonen. Buskerud Høyre er åpenbart begeistret for Twitter: både 1. kandidat Trond Helleland, 2. kandidat Anders B. Werp og 4. kandidat Nicolay Kirkeng er representert der. Sistnevnte blogger i tillegg.

Fremskrittspartiet får krass kritikk for det meste, tilstedeværelse på nettet er intet unntak. 1. kandidat Ulf Erik Knudsen skriver voldsomt mye i avisene og velger å holde seg til det foreløpig. 2. kandidat Jørund Rytman, derimot, er på både Twitter og har en blogg på skattebetaleren.no. Han har for øvrig fått pepper både for å være for dårlig på toveikommunikasjon og for å melde at bilen hans hadde blitt ”påkjørt av en innvandrer”. Innlegget ble senere slettet, noe som førte til enda mer kjeft. Det skal ikke være lett..

Sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har begge sine førstekandidater representert. Venstres Ulla Nordgarden tvitrer og blogger på partiets egne sider. KrFs Eva Høyli (@KrFEva) har også sin egen blogg, og i tillegg finner vi partiets unge 3. kandidat Kristian Ask Hammervik på Twitter.

For å gjøre det litt mer oversiktlig:

Gi lyd i kommentarfeltet hvis dere finner feil eller mangler!

Paul Chaffey har gjort opp status for politikerblogging 5 måneder før valget og utroper SV og KrF til føreløpige vinnere. Gjennom Twitter følger jeg en del av bloggerne han nevnte i innlegget, og kan skrive under på at enkelte representanter fra disse partiene gjør en god jobb på blogg-siden. SV har flere gode, anført av kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell. KrF-politikeren Filip Rygg holder meg ganske oppdatert på lokalpolitikken i Hordaland, men for meg er det av naturlige årsaker hakket mer interessant å følge politikere fra Drammen.

En lang rekke google-søk senere står jeg igjen med to nesten tomme hender. FrPs lokallag har en VG-blogg som er oppdatert fire ganger siden oktober 2008. Drammen Venstre har en fellesblogg som ser ut til å være relativt hyppig oppdatert. Det er en blanding av lokale og nasjonale saker, men etter å ha skummet veldig raskt gjennom noen av innleggene får jeg følelsen av å ha lest en rekke leserinnlegg heller enn en blogg. Designet svir i øynene og reklamen stikker seg mer frem enn innleggende. Ingen innertier, akkurat,  men uansett: det er mange hakk bedre enn det de fleste andre leverer: absolutt ingenting.

Til tross for iherdig innsats finner jeg ikke en eneste personlig politikerblogg. Det nærmeste jeg kommer er Ap’s fylkesleder Bjørn Tore Ødegården fra Kongsberg. Flott fyr, helt sikkert, men jeg var altså på jakt etter drammensere. Drammen har brukt enorme summer på fornyelse og omdømmebygging de siste årene, men ingen tar seg bryet med å fortelle om det! 

Blogging gir de folkevalgte nærhet til folket. Det skaper relasjoner og grobunn for dialog og utvikling. Tidligere nevnte Solhjell viste med all tydelighet at han hadde skjønt akkurat det da han gjennom bloggen og Twitter ba om tilbakemeldinger på en kronikk han var i ferd med å skrive om bruk av sosiale medier. Hvem er mer egnet til å mene noe om sosiale medier enn folk som bruker dem og jobber med dem til daglig? På samme måte bør drammenseren i gata få mulighet til å få et innblikk i og en inngangsport til bystyret i byen vi lever i. Politikk er ikke noe som skjer hvert fjerde år, politikken er alt som foregår i de fire årene mellom hver valgkamp! Å synliggjøre hva politikerne driver med der inne i bystyresalen er den enkleste og beste metoden for å få oss vanlige dødelig engasjert i politikken. Hvis brede lag av folket skal engasjere seg må det gjøres enkelt!

Derfor skal den første drammenspolitkeren som starter en egen blogg og begynner å skrive om lokalpolitikk – uansett hvem det er og hvilket parti han eller hun tilhører – få en ekstrastemme av meg ved neste valg. Og jeg håper virkelig noen er kjappere i avtrekkeren enn Freddy Hoffmann.

Var inne og kommenterte et innlegg på bloggen filiprygg.no. Merk at det følgende er klippet og tatt helt ut av sammenheng, men jeg synes det illustrerer et av problemene med nettdebatt helt nydelig:

Stian sa i første kommentar:
(…)Politisk debatt er mye mer interessant når man tar hverandre og hverandres saker på alvor.(…)

Fikk et svar fra en innlogget blogger, var uenig og sa:
(…)Jeg tror det er viktig å ikke utelukkende fokusere på utfordringene vi har i dag, men også se fremover(…)

Fikk svar fra anomym:
(…)Hvordan kan det Norske samfunn bli bedre (ikke fokusere på utfordringene i dag),må være full du(…)

I rest my case.

(Hvis du vil ha sammenhengen kan, se innlegget “Trygge gater, trygge lokalsamfunn”. Og debatten ble selvfølgelig sporet over på innvandring.)

Leser på DN.no at NAV har åpningstider på hjemmesidene(!!) sine. Hvis du skal levere meldekortet ditt elektronisk må du altså huske å gjøre det før klokken 23, ellers må du vente til de åpner klokken 7 neste morgen. For all del, jeg husker når 7eleven hadde åpningstiden 7-23 (den vi har her i Drammen følger faktisk de åpningstidene fortsatt..), men hallo? Vi snakker internettsider her! 2009, den digitale tidsalder osv.. Det er jo ingen som helst grunn til å sette åpningstider på nettsidene! Helt alvorlig: jeg måtte dobbeltsjekke datoen artikkelen ble publisert, i håp om at det var en april-spøk som på mystisk vis hadde klart å bli liggende helt fram til nå.

Hva de reelle grunnene og vurderingene bak dette måtte være er et mysterium for meg. Den offisielle ser ut til å være at tjenestene henter data fra NAV sitt saksbehandlingssystem og har behov for å gjøre vedlikehold i etatens saksbehandlingssystem hver natt. Ærlig talt: 8 timer hver natt – 2920 timer i året? At disse systemene kan være tungrodde vet vi, men så tungrodde er ikke en gang byråkratiets mørkeste avkroker. Hvilken virksomhet i verden ville finne seg i så mye nedetid? Bedrifter flest hadde satt i gang strakstiltak for en tidendedel! Da har jeg mer tro på at det er “folk som mottar stønad må se og komme seg opp om morgenen”-mantraet som ligger bak.

Uansett hva grunnen måtte være er det på plass med en liten oppfordring:

Kjære fornyelsesminister og arbeids- og inkluderingsminister (og alle andre ministere, for den saks skyld..): Ta tak i dette, og gjør det umiddelbart! Sett dere ned på mandag morgen og ta et møte, gjør et vedtak. Det er rett og slett pinlig å ha en så til de grader bakstreversk etat!

Vigrid har igjen klart å komme i medie-vinden etter at det ble kjent at organisasjonen skulle stille liste til høstens stortingsvalg. Både lokal- og riksmediene kaster seg på og omtaler saken. 1-0 til Vigrid.

Slikt blir det naturligvis haraball av, og blant andre FrP’s Ulf Erik Knudsen tok til orde for å offentliggjøre navnene på de 500 som har skrevet under på listen som sikrer “partiet” muligheten til å stille til valget. Drammens Tidendes redaktør stiller gjerne spaltene til disposisjon for offentliggjøring så lenge det er juridisk holdbart. Resultatet lar ikke vente på seg, og både fylkeskommunen og DT har fått en rekke henvendelser i helgen fra folk som (forståelig nok..) ikke er spesielt ivrige etter å få navnet sitt på trykk under en overskrift som “Her er Vigrid-sympatisørene” . De både angrer og føler seg lurt til å skrive under.  Hvis mange nok av støttespillerne trekker seg og står fast ved at de ble bondefanget vil vel lista bli underkjent og trukket. 1-1. FrP er kvitt en konkurrentlangt der ute på høyresiden.

Uansett hvordan det måtte ende – Vigrid må si seg fornøyd med uavgjort på bortebane mot både Drammens Tidende og et av landets største partier. De fikk navnet sitt opp i mediene igjen, og det har jo vært stille for dem i det siste. Jaggu klarte de å lure til seg bloggomtale hos meg også. Ikke dårlig det, for en liten nisjeorganisasjon.

Politiet i Oslo har mange utfordringer som de opp gjennom årene har forsøkt å løse med vekslende hell. Svært så ofte har det vært lett å være uenig i prioriteringene deres, særlig når det gjelder aksjoner rettet mot de gatenarkomane. De har forsøkt å rydde Plata i en årrekke uten spesielt mye hell. På mandag gjør de et nytt forsøk og denne gangen har de i følge NRK Østlandssendingen (som igjen siterer en artikkel i Dagsavisen..) døpt aksjonen “Ute av syne, ute av sinn”.

Hvorfor blogge om det? Dette har vi jo hørt hundre ganger før?

Cluet er hvor de ønsker å flytte miljøet. Å spre det rundt har ikke fungert spesielt godt tidligere, nye samlingssteder har raskt manifestert seg. Denne gangen har politiet bestemt seg på forhånd. De narkomanes nye tilholdssted skal være Eidsvolls Plass, med andre ord på trappa til Stortinget.

Så er spørsmålet: er det politiets oppgave å arrangere denne typen politiske markeringer? Er det riktig å “tvinge” gatenarkomane til å stå på utstilling midt i Oslo sentrum? Ikke det at Plata eller Skippergata er så bortgjemt det heller, men Eidsvolls Plass er tross alt rimelig traffikert..

To ting er i alle fall sikkert: jeg liker denne aksjonen mange hakk bedre enn det mye omtalte “politiviruset“. Og en del politikere vil helt sikkert få seg en vekker når de får en gjeng med narkomane plassert på Stortingstrappa.

Som Trond Giske tidligere har varslet går regjeringen nå til angrep mot nettpokeren ved å forby betalingstransaksjoner til spill som er ulovlige i Norge. Bakgrunnen er bekymringen for spilleavhengighet.

- Det er her folk kan spille seg fra gård og grunn. Etter at gevinstautomatene ble forbudt er det nå dette som er det store problemet, sier Giske til NRK. Spilleselskapene på sin side er ikke bekymret på langt sikt.

Sprøsmålet er om dette er rette veien å gå? Vil det hindre folk i å spille poker? Vi ser i dag at enormt mange mennesker spiller poker, både på nettet, i private (illegale) pokerklubber, i skolegården. Det finnes en rekke måter å overføre penger over nettet på, det eneste man trenger for å gå rundt dette tiltaket er et mellomledd mellom banken og nettstedet. De fleste som ønsker å spille kommer til å ta seg dette bryet.

Hva med å heller gå veien om Norsk Tipping? Regjeringen ønsker å hindre at spillemidler går ut av landet. Nettpokerspillere ønsker å kunne spille. Gjerne enklest mulig. Norsk Tipping har kontrollrutiner for å avdekke storspillere og hindre at folk spiller langt over evne.

Personlig spiller jeg gjerne hos Norsk Tipping. Da går litt av pengene jeg satser til idrett og kultur og jeg slipper å føle meg halvkriminell. Staten slipper å se spillemidler forsvinne til et multinasjonalt selskap og de får i tillegg muligheten til å stoppe meg hvis jeg skulle prøve å satse over evne. Win-win.

Spille poker kommer jeg til å gjøre uansett. Og det kommer de fleste andre til også.