Stian skriver..

Let children walk with Nature, let them see the beautiful blendings and communions of death and life, their joyous inseparable unity, as taught in woods and meadows, plains and mountains and streams of our blessed star, and they will learn that death is stingless indeed, and as beautiful as life.

- John Muir

På ett eller annet tidspunkt i livet mitt mistet jeg interessen for skogen. Fra tenårene og til jeg fikk mine egne barn satt jeg knapt nok en fot ute i naturen. Det angrer jeg på nå, men heldigvis er det aldri for sent – nå er jeg ute og tråkker rett som det er.

Vi er så heldige at vi bor fem minutters gange fra skogbrynet. Riktignok blir det mye bakker å forsere på vei opp til åskammen, men når målet er å komme seg ut blant trær og ekorn gjør ikke det noen ting – vi har all verdens tid! Ofte går vi ikke mer enn et par-tre kilometer. En kort tur, men når hver meter er fylt med opplevelser får turen ganske mye innhold allikevel. Små turer er definitivt også store!

To see a world in a grain of sand,
And a heaven in a wild flower,
Hold infinity in the palm of your hand,
An eternity in an hour.

- William Blake

Bildet er tilgjengelig med en Creative Commons-lisens på Flickr.

Å få med barna uten å bruke tvang kan tidvis være en liten utfordring. De er glade i skogen, men kosedress og Nintendo har også en sterk apell, særlig når det er vått og kjølig ute. Heldigvis finnes det motivasjonsfaktorer i form av kakao og tursjokolade. Det er viktig for meg at barna lærer seg å bruke og bli glad i naturen som ligger rett utenfor døra vår.

Hverdagen er hektisk, og den stillheten man finner ute i skogen er uvurderlig. Den gir et sårt tiltrengt pusterom i hverdagen, en unnskyldning for å bare sitte stille og være til. Å sitte og se ut over et stille vann mens barna er på oppdagelsesferd ett eller annet sted i nærheten er kanskje det aller beste jeg vet. Skogen gir meg rom til å være bare meg. Samtidig viser den at vi er en del av noe større, noe vakkert. Noe vi må ta vare på. Håpet mitt er at barna får den samme opplevelsen.

Jeg har de siste årene gjenoppdaget hvor fantastisk godt det er i skogen! Etter noen år med musikk, fotball og asfalt som hovedprioritet dro pappa-rollen meg tilbake til barndommens stier. Da ungene var små ble det en del småturer, men nå som de har blitt litt eldre har turene også blitt litt mer interessante for oss voksne.

En av de flotte tingene med Drammen er nærheten til marka. Fra hjemmet vårt på Austad bruker er vi knappe ti minutter lett gange fra skogbrynet ved Drafnkollen. I tillegg er det korte bilturer til flotte turutgangspunkt som Sturla-huset ved Hamborgstrømskogen, Spiraltoppen og Landfalltjern.

Et av stedene vi går mest til er idylliske Blektjern. Det er rundt en kilometer hjemmefra og fungerer som rasteplass og utgangspunkt for mange fine turer med barna. I går valgte vi å gå en liten omvei på veien opp, på en sti som har fått navnet Blåbærdalen(*) her i familien. Etter å ha gått på kjente stier opp til Blektjern og tatt en bamsemums- og steinkastepause der bestemte vi oss for å finne en ny sti og se hvor den ledet oss. Svaret var oppover.

Stien gikk på østsiden av Blektjern og hadde retning mer eller mindre rett sørover. Stigningen var helt grei, og stien var av vekslende kvalitet. Etter å ha brukt mye tid på noen lilla sopper som yngstejenta lot seg facinere av traff vi omsider en litt større sti oppe på toppen og bestemte oss for å se om vi klarte å finne Hellas-hytta. Uten verken kart eller noen klar ide om hvor hytta faktisk ligger måtte vi dessverre gi opp den jakten da klokken begyne å bli mye og sulten etter fårikål ble for stor. I dag skal vi ned til Drammen og Oplands Turistforening og skaffe et kart over området, så vi har noe å gå etter neste gang.

Totalt gikk vi nesten 5,5 kilometer, og med lange rastepauser med niste og godis var vi ute i nesten 4 timer. Det viktigste er ikke hvor langt man går, men at opplevelsen er god. Ungene blir kjent i marka, og glad i den. I går var det de som tok initiativet til hvilke stier vi skulle gå størstedelen av turen. I perfekt temperatur og med høstfarger på løvtrærne ble det en av de koseligste turene vi har hatt på lenge. Neste gang blir det bål og sjokolade-epler!

(*): Noe av det morsomste med å gå tur i nærområdet er å navngi stier og områder. Ungene føler eierskap til lokalskogen, og siden jeg er oppvokst på andre siden av Drammenselva var Drafnkollen et ubeskrevet tur-blad. Blåbærdalen finn navnet sitt fordi det er et bekkefar med stigning på begge sider, og første gang vi var der fant vi mye bær. Videre oppover langs ruten vi gikk i går finner vi flotte steder som Maurbakken, Blåbærtoppen og Mysteriestien (også kalt Trollstien, vi har aldri klart å bli helt enige om den.). Alt dette på vei opp til Blektjern!