Stian skriver..

I gamle dager – før jeg fikk barn og ansvarsfølelse og sånn – var jeg en kløpper på musikk. Jeg lyttet til musikk, jeg leste om musikk, jeg skrev om musikk (jeg gjorde til og med noen spede forsøk på å skrive min egen musikk..) og jeg snakket om musikk. Stort sett kontinuerlig.Takket være det nærmest grenseløse engasjementet hadde jeg ganske god peiling, og kunne overraskende ofte nikke gjenkjennende når en annen musikknerd dro fram et obskurt band ingen burde ha hørt om.

Når jeg nå hadde lyst til å skrive et musikkrelatert innlegg i bloggen oppdaget jeg at skiva jeg hadde planer om å skrive om var utgitt i 2008, og at bandet kom med en ny utgivelse nå i 2010 – i januar. Etter en lynrask gjennomhøring av det nye albumet kan jeg forsatt stå inne for anbefalingen (selv om jeg fortsatt liker debutplata bedre):

Folkens, si hei til Vampire Weekend! NYC-kvartetten som ga ut sin selvtitulerte debutplate i 2008 er tilbake med oppfølgeren Contra. Albumet er gitt ut på anerkjente XL Recordings, som blant annet huser band som the White Stripes og Sigur Rós.

Vampire Weekend, Øya 09. Foto: Rashid Akrim, Nrk p3 (Creative Commons)

Førsteinntrykket er at den nye plata er litt mindre leken i lydbildet enn den første, men at den holder god kvalitet – jeg mistenker at det er et album som kommer til å vokse etter hvert som det får flere gjennomhøringer. Gode indie-plater har ofte den kvaliteten.

Har du lyst til å sjekke dem ut finner du Contra på Spotify omtrent akkurat her, Debutplata ligger på samme tjeneste, og fra  den har jeg lyst til å trekke fram Cape Cod Kwassa Kwassa og Mansard Roof.

Så får jeg bare leve med at jeg ikke er noen naturlig autoritet på musikkfronten lenger. Det er en rolle som krever innsats og tid. Neste gang jeg skal sette meg ned og skrive om en plate skal jeg prøve å sørge for at den er ny.

I mellomtiden: bruk gjerne kommentarfeltet til å tipse om gode blogger og nettsteder der man kan holde seg oppdatert på forskjellige musikkscener.

I går hadde jeg gleden av å oppleve Progressive Nation 2009 i Oslo Spektrum. Progmetalveteranene Dream Theater har tatt med seg tre andre mer eller mindre progressive band på en aldri så liten Europaturne og kunne by på en skikkelig helaften.

Første band ut for kvelden var kanadiske UnexpexT, et ensemble på seks mann og en kvinne som kunne by på en heftig coctail av forskjellige metal-retninger. Doom var kanskje den mest fremtredende, men her var det meste representert. Den kvinnelige vokalisten vekslet mellom operatisk, growl og plain (tidvis nesten soul-aktig) vokal som om det skulle vært den naturligste ting i verden, og prøvde etter beste evne å dra opp stemningen blant publikum. Hun hadde masse energi, men nesten ingen plass til å få den ut, stakkar, så de teatralske bevegelsene ble ofte litt halvveis. De sju bandmedlemmene sto tett i tett helt ytterst på scenen, og prøvde etter beste evne å ikke tråkke hverandre på tærne samtidig som de laget litt show. I tillegg måtte de slite med forferdelig dårlig lyd, så deres opptreden går neppe inn i historiebøkene som den største konsertopplevelsen på norsk jord. Samtidig viste de potensiale med innlevelsen og en spennende sjangermiks. For åtte år siden hadde jeg helt sikkert bestemt meg for å følge dem nøye fremover.

Etter en liten pause (i alle fall for publikum, lydfolkene jobbet antakelig på spreng..) var L.A.-baserte Bigelf klare for sin første opptreden i Norge. De gikk på scenen til tonene av the Empirial March, og frontfigur Damon Fox med sitt lange skjegg og store flosshatt eide publikum fra starten. Med selvtillit en mørkets fyrste verdig ledet han bandet gjennom et sett med gjennomført og velspilt psykedelisk hardrock. Heftige riff kombinert med utagerende keyboardspill ga meg assosiasjonene til en moderne og ganske sint Frank Zappa. Nevnte Fox beklaget at det hadde tatt dem kriminelt lang tid å komme til Norge – jeg håper det ikke blir lenge til neste gang, for jeg vil mer enn gjerne se Bigelf på toppen av plakaten en dag. Kanskje noe for bookingansvarlig på Union Scene?

Neste band på scenen skal jeg ikke si så mye om, da kommer jeg sikkert til å erte på meg en haug av deres fans. Svenske Opeth har aldri vært blant mine favorittband, og selv om de spilte bra klarer jeg ikke å holde interessen oppe gjennom en hel låt. Vokalist Mikael Åkerfeldt virket dessuten ganske uengasjert på meg, og gjorde lite for å dra opp stemningen i Spektrum.

Så, endelig! Etter flere timer på betonggulvet kom endelig rosinen i pølsa, vaniljekremen i skolebrødet, toppen av kransekaka: dagens verter og headlinere Dream Theater!

Litt flau må jeg innrømme at dette var første gang jeg har sett Mike Portnoy og kompani live. Jeg stilte opp i Spektrum med store forventninger, som mer eller mindre ble innfridd. Det er klart – lyden er ikke god nok der. Det har den aldri vært, og kommer aldri til å bli. Jeg fikk ikke alle låtene jeg ønsket meg, men det er nesten en selvfølge: gutta har gitt ut 10 studioalbum de siste 20 årene, og med gjennomsnittslengden på låtene deres er det ikke akkurat mange de rekker over på et halvannen time langt sett. Men det de leverte, leverte de med finesse og rutine!

James LaBrie er ikke 20 lenger, og det merkes i liveopptredener. Jeg synes han startet litt slapt, men ble bedre og bedre utover i konserten. Mike Portnoy var i et herlig humør bak trommesettet og gjorde en helt glitrende innsats. John Petrucci spilte stort sett veldig bra, og jeg ble i lange perioder bare stående og se på fingrene hans – han er en fantastisk gitarist, ingen tvil om det. For ikke å snakke om Jordan Rudess!  Han var høyt og lavt og spilte fantastisk bra. I tillegg sto han for konsertens store høydepunkt for en geek som meg da han spilte en kort solo på iPhone.

Den ene låta de spilte fra Six Degrees of Inner Turbulence ga meg en ørliten åpenbaring i forhold til den skiva, så den har jeg store planer om å børste støv av de nærmeste dagene. Alt i alt var det en veldig hyggelig opplevelse.

Det svakeste denne kvelden var egentlig publikum. Fra min posisjon ganske langt bak i hovedfeltet tok det aldri helt av, men jeg er usikker på om det var et litt uengasjert publikum i Spektrum i går eller om det bare er meg som begynner å bli gammel. Flere ganger i løpet av kvelden tok jeg meg selv i å se lengtende opp mot sitteplassene. Det var faktisk litt skremmende.

Nå som streamingtjenesten Wimp omsider har kommet seg ut i en litt mer åpen beta har jeg fått muligheten til å teste det ut. Etter uker med en resultatløs kombinasjon av trygling og masing på @aspiromusic på Twitter sikret jeg meg en invitasjon av av Dagbladet.no alle ting, fordi jeg fikk besvart et spørsmål på et nettmøte der. To timer senere fikk jeg enda en invitasjon på e-post, så tryglingen var kanskje ikke helt resultatløs allikevel – det bare tok litt tid.

Uansett: jeg satt meg ned med stor entusiasme for å sammenligne dette nye vindunderet med gode, (ikke så veldig) gamle Spotify. Det tok ikke mange minutter å bli nyfrelst!

Riktignok er det litt småtteri her og der. Noen få låter som rett og slett ikke fungerer (Queens “Don’t Stop Me Now” stopper 20 sekunder ut i låta..), noen samleplater som mangler artistnavn og album som mangler årstall. Men hei, vi snakker beta her.

I kategoriene navigasjon og utseende  vinner Wimp lett. Designet er sexy og det er enda enklere å navigere seg frem til forskjellige band og låter. Det minner mer om iTunes i muligheter når det kommer til å sette opp avspillingskøer og spillelister. “Spill som neste i avspillingskøen” er en funksjon jeg bruker masse og som jeg savnet sårt i Spotify. Integrasjonen opp mot Last.fm er knall. Jeg har oppdaget bøtter med nye band og artister gjennom anbefalingene der, og nå er den funksjonen integrert med spilleren. At jeg kan holde meg i en avspiller i stedet for å bytte mellom Last.fm sin interne og andre er helt ypperlig, og gjør lyttingen til en fryd.

Musikkutvalget står heller på ingen måte tilbake for Spotify. Jeg fant til og med Metallicas samlede verker – de har tradisjonelt vært vanskelige å ha med å gjøre digitalt. Pink Floyd er også representert, et band jeg har savnet i Spotify. The Beatles er dessverre ikke å finne, men det kan neppe folkene bak streamingtjenestene lastes for. Synd at et så fantastisk band blir holdt tilbake av teknologifiendtlige rettighetshavere. Menmen, de ser vel også lyset på ett eller annet tidspunkt.

Jeg har lest at noen mener Wimp taper på lydkvaliteten. Personlig bruker jeg kun disse tjenestene på noen laptoper med elendige høyttalere, så det har jeg ikke merket noe til.

Når det i tillegg er klart at det blir muligheter for å kjøpe både enkeltlåter og album gjennom Wimp er det lett å kåre dem som vinner av første runde. I følge Per Einar Dybvik er det også sannsynlighet for at man kan bestille album både på CD og kanskje vinyl etterhvert – hvilket betyr at Wimp ikke bare blir en godtepose, men en hel godtebutikk. Bedre kan det vanskelig bli.

Det store spørsmålet er jo hvordan de velger å prise produktet når de går ut av beta om en tre måneders tid. Det som virker klart er at det ikke blir noen reklamefinansiert gratisversjon, her er det abonnement som gjelder. Det synes jeg er helt greit, jeg har allerede brukt Premium-utgaven til Spotify i noen måneder. Jeg vil anta at Wimp ikke vil legge seg noe særlig høyere i pris. Kanskje kan det være en ide å satse på en rabattordning? Wimp-brukere får 20 % avslag på kjøp av digital musikk? Noen gratis låter til nedlastning pr måned?

Hva vet jeg – annet enn at det ser ut som om platebransjen endelig har skjønt alvoret og begynner å samarbeide med leverandører som gir oss brukere det vi vil ha. The Future is Now!

For først gang på mange år satte jeg med ned i et inspirert øyeblikk og skrev noen nyttårsforsetter for 2009. I utgangspunktet synes jeg nyttårsforsetter i tradisjonell forstand er noe tull, fordi de fleste har brutt halvparten i løpet av uke 1 og glemt resten før vi skriver februar.  Derfor skrev jeg noen utradisjonelle i stedet, og det ene (eller rettere sagt det andre) var:

- Lytt. Til hjertet, til venner og til all den vakre musikken der ute.

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg skulle være flinkere til å holde meg oppdatert på ny musikk, men denne helga har jeg gjenoppdaget noe av den gamle og sitter i skrivende stund og nyter The Kindness of Strangers-skiva til Spock’s Beard. Det må være nærmere ti år siden jeg først oppdaget den plata, men June får fortsatt håret til å reise seg i nakken min. Lenge leve musikken!