Stian skriver..

Jeg våknet i dag til nyheten om at det som i følge Ny Tid er Årets Nordmann Maria Amelie ble pågrepet etter et foredrag på Nansenskolen sent i går kveld. Hun har åpenbart fått avslag på sin siste asylsøknad, og skal transporteres ut av landet så snart som mulig.

Som så mange andre ble jeg grepet av å lese hennes historie gjennom boken Ulovlig Norsk. Maria ble et ansikt for de ansiktsløse, og gjennom det ble hun også en politisk ubehagelighet. Det er sterkt å lese hvordan hun har opplevd å leve i årevis som papirløs og ulovlig i Norge. Hun har bodd i Norge i en årrekke – og omtaler seg selv som norsk. Hun snakker og skriver norsk som en nordmann, hun har tatt en norsk utdannelse og jobbet med norsk kulturliv. Men hun har gjort mesteparten av det ulovlig.

Ulovlig, ikke som resultat av hennes egne valg, men som resultat av avgjørelser som ble tatt på vegne av henne – før hun ble myndig. Alle asylsaker skal behandles individuelt. Hvordan utlendingsmyndighetene har kommet til sine konklusjoner vet jeg ingenting om, men jeg skulle gjerne hatt innsyn i saksbehandlingen. Inntrykket jeg sitter igjen med nå er av et håpløst system, et system uten fornuft og logikk – et system basert på tilfeldigheter. Et system som satser på å arrestere ubehagelige elementer etter at folk har lagt seg om kvelden i et forsøk på å unngå kritiske blikk. Et system som opererer i mørket. Et system jeg ikke vil skal representere meg og mitt land.

Maria Amelie er en ressurs. Ressurser bør vi benytte oss av og foredle. Ikke sende ut av landet.

I går hadde jeg interessante samtaler med en flerkulturell ordførerkandidat fra Skotselv, en brasiliansk musiker, en økonom som hadde bestemt seg for at organisasjonsarbeid ga henne mer mening (men mindre penger) enn jobb i en av Europas største finansinstitusjoner. En tyrkisk Imam, en hinduistisk leder, en pakistansk entreprenør, en norsk prost. Blant andre.

Alle disse menneskene hadde samlet seg på Union Scene for å drive dialogarbeid – et svært viktig arbeid som i det daglige er omtalt som å snakke sammen eller å bli kjent med hverandre. Gjestebudet på Union er blitt en årlig tradisjon som i går samlet rundt 150 mennesker fra vidt forskjellige bakgrunner til et godt måltid og en god prat.

Faktisk var samtalene så mange og så spennende at jeg ikke en gang rakk å hilse på tidligere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk – årets hedergjest. Han var invitert til Gjestebud i kraft av sin stilling som OSSE’s høykommisær for nasjonale minoriteter, og holdt en tale rundt temaet ”Å se med hjertet”.

Kanskje må vi bli flinkere til det – å se med hjertet, fremfor å bruke øynene som alt for ofte blir opphengt i hudfarge, skjegg eller klesdrakt. Å se menneskene, heller enn å se innpakningen.

Men man blir ikke kjent med hverandre bare ved å se, selv om man ser aldri så nøye etter. For å bli kjent må man snakke sammen. Og for å snakke sammen må man gjerne møtes.

Derfor er Gjestebud så viktig. Det er en møteplass. Uten store krav. Uten særlig formelle rammer. Bare god mat, mennesker og gode samtaler.

I dag opplevde jeg hvordan en mikroskopisk gest kan gjøre stor glede. Jeg tok bussen hjem etter å ha hentet mine to barn på SFO, og som så ofte før startet de en lidenskapelig debatt om hvem som skulle “plinge” når vi nærmet oss riktig busstopp (*). De bestemte seg for å løse det med “Stein, saks, papir“, men hun som gikk tapende ut av duellen (og som forørvrig også var initiativtageren..) følte seg snytt, ble småfurt og prøvde å argumentere for at “Stein, saks, papir” strengt tatt ikke var en god måte å avgjøre det hele på allikevel. Uansett: tapt er tapt, og hun fikk ikke gjennomslag for det nye standpunktet sitt.

Da vi kjørte ut fra neste bussholdeplass lente en ung jente på plassen bak oss seg fram, prikket vår tapende duellant på skulderen og sa “Hei! Vil du plinge for meg?”. Så lite, så enkelt og så effektfullt. Datteren min lyste opp som om det skulle vært selveste julekvelden, og jeg ble nesten like glad som henne. En ørliten gest som førte til stor glede.

Så enkelt kan det være. Dette mennesket så muligheten til å gjøre en liten jente glad, og grep den. En “random act of kindness”. Det kostet henne ingen ting, men jeg er helt sikker på at hun også følte hun fikk noe tilbake for det. Jeg fikk i alle fall mye.

Jeg vet ikke om denne unge damen på 16-bussen er en bloggleser, men hvis hun er det: Takk skal du ha! Vit at du gjorde ettermiddagen lysere for minst to slitne med-trafikanter. Det skal ikke så mye til!

(*: Små barn, små gleder – det er av en eller annen grunn veldig stas å trykke på stopp-knappen, og kanskje særlig når det går på bekostning av den andre. Jeg er helt sikker på at mange andre småbarnsforeldre kjenner seg igjen i situasjonen. Dere andre får bare bære over med det..)

Fredag fikk vi endelig bekreftet at vår datter skal få lov til å gå på samme skole som sin ett år eldre stebror.

Da hadde det gått nøyaktig 106 dager siden vi sendte den første anken. 106 dager som egentlig skulle blitt tilbragt i glede og forventning. 106 dager som skulle vært brukt til å forberede en femåring på en helt ny hverdag som skolejente. I stedet ble det 106 dager fyllt av brev, anker, utallige telefonsamtaler og en frustrasjon som etterhvert ble ubeskrivelig stor.

Når storebroren fikk sitt “skolebrev” for ett år siden var det en stor opplevelse for hele familien. Vi gikk sammen og handlet ny ransel, pennal og alt som skulle til. Brevet ble hengt opp på kjøleskapet, og vi leste det gjentatte ganger for begge barna: “Kan du ikke lese hva som står en gang til, da? Vær så snill?”

Skolebrevet var et foreløpig høydepunkt i guttens til da fem år lange liv. Skolestart skal være et høydepunkt! Det skal forberedes og bygges oppunder. Barna ser frem til skolestarten med glede og forventning, med magen full av ivrige sommerfugler. Hele våren og forsommeren, helt fra Skolebrevet kommer skal være en forberedelse til det store som skal skje. Hele denne perioden ble datteren min blitt fratatt. På grunn av “flytende” skolegrenser, på grunn av byråkrati og flisespikkeri. Det er en skam.

Hva som er grunnen til at prosessen trakk så langt ut i tid kan jeg bare spekulere i. At de menneskelige hensynene ikke sto i sentrum er i alle fall helt sikkert. Tradisjon ble heller ikke tatt hensyn til – alle barna som har bor i blindveien her vi holder hus har gått eller går på den skolen vi ønsket oss til – og selvfølgelig: storebroren hennes begynte der så sent som i fjor. Flytende skolegrenser er stort sett positivt, men man avhenger at de som tildeler skoleplassene utviser skjønn og klarer å forholde seg til retningslinjene de har å forholde seg til. At “søsken skal prioriteres” har jeg fått bekreftet fra alle jeg har snakket med i den saken. Allikevel tok det mer enn hundre dager og en rekke avslag å få gjennomslag.

Foto av Pink Sherbet Photography, distribuert under en Creative Commons-lisens.

Heldigvis har jeg en sterk datter. Hun har vist en tålmodighet langt større enn noen skal kunne forvente av en femåring. Når de andre barna i barnehagen har spurt hvor hun skal gå på skole har hun rakrygget svart at hun ikke vet ennå. Hun har forberedt seg på to forskjellige skolehverdager, og til tross for at hun har syntes det har vært trist å ikke vite har hun vært beundringsverdig positiv gjennom hele prosessen. Gang på gang har hun sport meg når jeg tror skolebrevet kommer. Gang på gang har hun fått samme svar: “Jeg vet ikke, jenta mi. Jeg håper det kommer snart, men jeg vet ikke.”

Hun har gått glipp av bli-kjent-dagen. Hun har gått glipp av alle “når vi begynner på skolen kan vi gå sammen”-samtalene. Hun har gått glipp av så mye som kunne bidratt til å bygge henne opp og gjøre henne klar for skolestart. Jeg er så takknemlig for at hun er en tøff jente. Heldigvis er hun “skoleklar” og har vært det lenge. Hvis hun hadde vært usikker på seg selv og i utgangspunktet hadde følt at overgangen fra barnehage til skole var litt skummel kunne konsekvensene av denne prosessen blitt store.

Min datter er en helt. En 5 år gammel helt. Det er jeg stolt over. Men det skuffer meg stort at hun ble tvunget til å bevise det på denne måten.

Maren har blogget om hvor provosert hun blir over at folk klager over at de har blitt behandlet som en narkoman. Det debatten bør dreie seg om er hvordan narkomane blir behandlet, hvordan mennesker behandler andre mennesker. Det fikk meg til å tenke på noe vi opplevde da datteren min var liten.

Vi går forbi Spikersuppa i vårsola. Jeg med en tom barnevogn og toåringen svirrende fram og tilbake et par meter foran. Hun utforsker verden, helt på egenhånd, med Pappa trygt i bakgrunnen. Rundt omkring sitter små grupper med mennesker og nyter årstiden. På en benk sitter en ung mann, kanskje i midten av tyveårene. Han har slitte klær med åttitallspreg og sitter lent framover med lut i ryggen og blikket festet ved føttene sine. Mannen sitter alene, og ingen har valgt å sette seg på gressflekken rett ved siden av.

Toåringen legger også merke til mannen. Hun endrer brått retning og går rett mot ham med bestemte skritt. Han legger merke til henne, og jeg ser han begynner å se seg rundt. Han virker usikker, nesten nervøs. Blikket hans treffer meg i det barnet stopper omtrent en meter fra ham. Hun sier “hei!” med klar og tydelig stemme. Den unge mannen ser fortsatt på meg, spørrende nå. Jeg smiler til ham.

Et lite hei fra et lite barn kombinert med et lite smil fra en liten mann kan gjøre mer enn du aner.

Plutselig er usikkerheten i den unge mannen borte.  Han lyser opp i et gedigent smil, og besvarer den lille jentas hei med all verdens hjertelighet. Luten i ryggen forsvinner som dugg for solen, han retter seg opp i benken og snakker med henne. Han tuller litt, og hun ler som bare barn kan. Jeg står et par meter unna og ser på. Dette er deres øyeblikk. Det er hun som er på oppdagelsesferd, og han som opplever å bli sett gjennom et barns udiskriminerende øye.

Etter en liten stund sier jeg til jentungen at vi må gå videre. Igjen møter han blikket mitt, denne gangen med et helt annet lys enn første gang. Vi går, og noen meter lenger ned i gata snur jeg meg og kaster et siste blikk på den unge mannen.

Han sitter fortsatt rett i ryggen.

Mennesker går i flokk. Det har vi gjort siden tidenes morgen. Det er “oss” mot “dem”. Når vi er en del av en gruppe er det alltid lettere å gå litt lenger enn vi ellers ville gjort. “Jeg gjorde jo bare det samme som de andre”. Rykter sprer seg, sinne sprer seg, hevntanker sprer seg. Vi ser det blant fjortissene, vi ser det på tribunene på fotballarenaer og vi ser det ikke minst på internett.

Den mye omtalte #Warnerfail / #Drittunge-saken er ett eksempel. Warner-ansatte Terje Pedersen slang ut en usaklighet av dimensjoner da han ba twitter-brukeren @evensr laste ned den nye Dave Matthews band-skiva ulovlig og “skryte av det på drittungebloggen etterpå”. Blogg- og twittersfæren reagerte umiddelbart med mer eller mindre rettmessig harme. Utallige “retweets” og blogginnlegg senere hadde saken på rekordtid spredd seg verden over. Terje Pedersen ble sykmeldt og kan risikere å miste jobben. Hvorfor? Fordi han var grovt ubetenksom i det offentlige rom. Han brukte et sosialt media for å komme med et utsagn som kan komme høyt opp på listen over Årets Dummeste Uttalelser. Slikt gjør man ikke ustraffet i denne sfæren. Pedersen offentliggjorde raskt en unnskyldning der han innrømte at han hadde vært dum og skrev litt om sitt syn på fildeling. I tillegg skrev han at skaden dessverre allerede hadde skjedd. Noe han hadde veldig rett i.

Et annet eksempel er #Amazonfail: en dag var plutselig alle bøker som på den ene eller andre måten dreide seg om homofili borte fra salgslistene til det den store bokhandelen amazon.com. Også her blåste det opp til orkan i blant bloggere og twitrere, og det ble blant annet meldt storstilte boikott-aksjoner mens homofobi-anklagene haglet. Feilen ble rettet etter relativt kort tid, og søkeresultatene normaliserte seg. Om det var en teknisk, menneskelig eller moralsk svikt som lå bak skal ikke jeg spekulere i, men forklaringen i ettertid sier det var en teknisk feil mens antakelsen som lå til grunn for stormen av rasende nettbrukere var at det var en endring i policy som var grunnen.

Amazon.com tapte sikkert noen kroner på det, men de klarer seg alltids videre. En mindre bokhandel, derimot, kunne fort kommet i store problemer som følge av nett-aksjonene. Hva hvis det faktisk var en teknisk feil, og butikken hadde gått over ende?

Warner-Pedersen gjorde noe dumt, åpent på Twitter så alle kunne se. Amazon.com gjorde kanskje noe dumt. “The 1:24 girl” satt i en sal sammen med 3000 andre mennesker og himlet med øynene når en tilsynelatende litt stusselig og overambisiøs middelaldrende dame fortalte om ambisjonene sine på Britain’s Got Talent. Dessverre for denne jenta viste det seg at damen hadde en alt annet enn stusselig stemme og videoen som beviser det har blitt en favoritt verden over på YouTube. 1 minutt og 24 sekunder ut i klippet, mens Susan Boyle svarer ambisiøst på dommer Simon Cowells syrlige spørsmål om hvor hun vil med stemmen sin velger produseren å zoome inn på den 17 år gamle jenta som i likhet med mange andre i salen viste med all tydelighet at hun ikke hadde særlig tro på det kommende nummeret.  For all del: det er ikke pent å himle med øynene over mennesker, ei heller å dømme dem etter utseende. Men når kommentarfeltet til YouTube-videoen inneholder utspill som “Er det flere enn meg som kunne tenke seg å slå henne i ansiktet?” blinker varsellampene for meg. 

I vår kommunikasjonshverdag sprer ting seg ekstremt raskt. Et budskap kan spre seg fra meg til millioner av mennesker på bare noen få timer. Det er et fantastisk verktøy som gir oss enorme muligheter, men med rask og overdrevet respons basert på manglende informasjon kan det også være direkte farlig. Noe som egentlig er en storm i vannglass kan føre til en personlig tsunami. En samlet flokk som reagerer raskt og følelsesladd kan i ytterste konsekvens føre til menneskelige tragedier.

Det er så lett å hive seg på ting som opprører. #Drittunge er et premie-eksempel, det var fair å bli forbanna på Evens vegne. En stor og sterk plateselskap-mann skal ikke slenge dritt til en 18-åring som egentlig bare vil kjøpe en skive. Hvis dette hadde skjedd i et lukket selskap hadde sannsynligvis reaksjonene blitt like sterke. Konsekvensene, derimot, hadde blitt mer i tråd med “forbrytelsen”.

Jeg synes det er litt skummelt å blogge, jeg. Hva hvis jeg tar feil, og folk antar at jeg har rett?

“De siste 111 dagene er fler enn 6000 drept og 11000 såret i ikke-stridssonen på Sri Lanka.”

På onsdag deltok jeg på et dialogmøte arrangert av Tamilsk Kulturforening og Tamilsk Kvinneforening i Åssiden kirke. Det var en av innlederne som ga oss tallet. 6000 drept. 11000 såret. Siden nyttår. I sonene der det skal være våpenhvile. 

Hver dag blir vi foret med historier om krig, terror og lidelse. Vi leser om kamper i Kongo, opptøyer i Thailand, angrep i Gaza. Vi vet at verden rundt blir uskyldige mennesker utsatt for overgrep og vold. Hver eneste dag er det barn som blir drept fordi voksne ikke klarer å holde fred med hverandre. Mennesker lider skjebner som er ufattelige for oss som er født og oppvokst i trygge, rike Norge. For meg er det for mye, for fjernt. Jeg klarer ikke se mennesker i artiklene i norske aviser. Jeg ser bare ingresser.

Kampene mellom den Tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE (De Tamilske Tigrene) og den Sri Lankesiske regjeringshæren har pågått i en årrekke. Våpenhviler har blitt inngått og brutt. Norge har vært sterkt engasjert i fredsprosessene, og for noen år siden kunne det virke som om det meste lå til rette for å få til en permanent løsning. Grenser ble definert og våpnene ble lagt ned. Dessverre blusset konflikten opp igjen, kampene ble mer omfattende og lidelsene ble større. Nå ser det igjen ut som om det nærmer seg en slags slutt. Tamilene er trengt sammen i et lite område i nord og regjeringshæren kjører en tung offensiv. Et folkemord er på trappene, og verdenssamfunnet blir nektet tilgang til områdene. FN-observatører og media blir holdt utenfor.

I Norge har vi rundt 13.000 Tamiler. En gruppe som, etter norske standarder, er spesiell: 70 prosent er i arbeid, de aller aller færreste mottar sosialhjelp. De har vært Norges drømmeinnvandrere. Nå samles de i gatene i Oslo. Først i lange, fredelige demonstrasjoner. Etterhvert som frustrasjonen øker og ingen ting skjer ble virkemidlene sterkere: trikkelinjer ble sperret og til slutt lot en liten gruppe aggresjonen gå ut over den Srilankesiske ambassaden. Uakseptable virkemidler, men forståelige motiv – demonstrantene føler de ikke blir hørt. Nyheter hjemmefra forteller om venner, familie som blir drept og et verdenssamfunn som ikke reagerer. 

“Mange har levd i borgerkrigen, og selv når de er her, kretser tankene deres om krigen. Så kom tsunamikatastrofen i 2004, og nå er krigen  intensivert. Tamilene er et folk som ikke lider, de prøver alltid å mestre situasjonen. Det er likevel en grense for mestring. Nå frykter jeg at det blir vanskelig. Også andre generasjons tamiler har problemer. Barna påvirkes av at mor gråter mens hun venter på nyheter fra hjemlandet.”

Sitatet er hentet fra et intervju Morgenbladet hadde med Yogaraja Balasingham fra Tamilsk ressurssenter nylig. Han jobber i psykiatrien og ser hvordan konflikten tærer på tamiler i Norge. Frustrasjonen og sorgen er stor. Og den er midt i blant oss. Dette er et eksempel på hvordan globaliseringen fungerer på godt og vondt. Konflikten på Sri Lanka er ikke bare på Sri Lanka. Den er her.

I følge det tamilske nyhetsnettstedet tamilnet.com er det gjennomført 31 luftangrep i sikkerhetssonen det siste døgnet. Etter angrepet på den Sri Lankesiske ambassaden i Oslo har Norges stemme blitt møtt med døve ører i Sri Lankas regjeringsbygg. Det er ingen hindring for å si hva vi mener. Vi må kreve at blodbadet stoppes. Vi må kreve at hjelpeorganisasjoner slipper til. Vi må kreve at verdenssamfunnet får ta del i en prosess som bidrar til fred på Sri Lanka. Vi må kreve dialog.

Les mer om tamilenes situasjon på www.norsktamil.no og www.uavhengighet.com.

Oppdatert kl 1554: LTTE har erklært ensidig våpenhvile, men blir avfeid av regjeringen som krever betingelsesløs kapitulasjon. Dialog er uaktuelt. Jeg sier igjen: her må verdenssamfunnet ta ansvar.

Registrerer at Arbeidsinstituttet Buskerud får velfortjent oppmerksomhet gjennom besøk av kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell i dag. AI har gjort en viktig jobb for ungdom som har slitt med å tilpasse seg mer tradisjonell undervisning i en årrekke, og har trolig bidratt til å gjøre livet vesentlig mindre bratt for mange opp gjennom årene. Solhjell setter fingeren på noe veldig viktig i sin kommentar til DT:

- Mange ungdommer har gått gjennom ti års skolegang med nederlag og følelsen av å mislykkes. Her får ungdom som ellers kunne havnet utenfor arbeidslivet en ny sjanse.

Å møte disse ungdommene på andre premisser enn den vanlige skolen gjør og gjennom praktisk arbeid skape mestringsfølelse gjør enorme forskjell i et ungt menneskes liv. Å gå fra å være den dårligste i matteklassen til å bli den som er best til å skru motor kan legge et fundament å bygge selvtillit på livet ut. Mennesker trenger følelsen av å lykkes, og det er bevist igjen og igjen at vi lærer på forskjellig vis. Noen av oss er heldige nok til å passe godt inn i læremåten i den tradisjonelle skolen mens andre lærer bedre ved å bruke for eksempel hendene. Og ingen lærer særlig godt gjennom å føle seg mislykket.

Forhåpentligvis klarer Solhjell og hans departement å bruke den inspirasjonen de fikk i dag til å skape grobunn for liknende løsninger andre steder i landet, og på den måten skape en skole som bidrar til å skape fler suksesshistorier.

Nettbuss er i hardt vær for tiden.. I går omtalte jeg DT-saken om en niåring som måtte vente på neste buss fordi sjåføren ikke kunne veksle en 20-kroning, og i dag melder samme avis at en bussjåfør mistet besinnelsen og kastet av samtlige 50 passasjerer på vei fra Åssiden til sentrum i morgentimene i dag. Grunnen skulle visstnok være at en eller flere moret seg med å trykke på stopp-knappen uten å gå av. Jeg skjønner godt at det er irriterende når man har en rutetabell å forholde seg til og kanskje allerede er litt forsinket, men jeg vil allikevel påstå at å nekte å kjøre videre før alle har forlatt bussen er å overreagere en smule.

Kanskje bør Nettbuss vurdere å kjøpe inn en massasje-stol eller tre til de ansatte, for å senke blodtrykket og roe dem ned noen hakk. Det er lettere å tenke klart når man er avslappet.