Stian skriver..

Det er mye snakk om at det skal bli en verdig valgkamp, og den ene politikeren etter den andre har kunngjort at de planlegger å være mer forsiktige i ordbruken i ukene fremover. Det er noe jeg setter pris på. Jeg tror at språkbruken, anklagene og angrepene valgkampene ofte er preget av er skadelig og bidrar mer til politikerforakt enn til engasjement. Ord har makt, og kan brukes minst like effektivt til å bryte ned som til å bygge opp.

For noen dager siden tvitret jeg et svært dårlig formulert ønske. “..Kandidatene til partiet jeg ønsker å stemme på må overbevise meg om at de ikke er udugelige”. Det tok ikke mange sekunder før jeg ble arrestert for ordvalget.

Udugelig. Et premieeksempel på et ord som kun egner seg til å bryte ned. Det finnes ikke ett eneste eksempel på positiv bruk av det. Ikke i mine villeste fantasier ville jeg funnet på å bruke det om noen av barna mine, og hadde jeg hørt noen andre bruke det om dem ville jeg blitt rasende. Et destruktivt ord.

Bare smak på det. Hvilke følelser vekker det i deg? Hvis noen kaller deg udugelig, hva føler du da?

Jeg måtte omformulere meg. Politikerne i partiet jeg vurderer å stemme på må slett ikke overbevise meg om at de ikke er udugelige. De må overbevise meg om at de har gjennomslagskraft og integritet nok til å omsette ålreite tanker til praktisk politikk. Ansvaret for en verdig valgkamp ligger ikke bare på politikerne. Det ligger på alle som velger å åpne munnen for å snakke om temaet.

Så var USAs første mørkhudede (hva er politisk korrekt her?) president offisielt på plass, med pomp, prakt og en nøye uttenkt og innøvd tale.

Jeg må innrømme at jeg ikke har spesielt god peiling på amerikansk politikk, og jeg har bare fulgt valgkampen med et halvt øye. Det jeg hadde fått med meg, og fikk ettertrykkelig bekreftet i dag er at Barack Obama har talegaver av de helt skjeldne.

Jeg er ikke en spesielt lettrørt mann. Men gjennom de 20 eller så minuttene innsettingstalen hans varte hadde jeg ved flere anledninger både klump i halsen og tårer i øyekroken. Han snakket om patriotisme og de amerikanske verdier, ting som i utgangspunktet ikke akkurat appelerer til en gammel venstreradikaler som meg, og jeg trodde hvert eneste ord. Måten han kommuniserer på, roen, tydeligheten.. Breathtaking, for å si det på forferdelig dårlig norsk.

Uansett hva Obama måtte gjøre eller ikke gjøre som president: som kommunikatør er han et av mine nye forbilder.