Mulighetene er mange i Elvebyen Drammen – byen med “Stort mangfold, stort hjerte”. Sett at du kommer hit med tog og går av på Drammen stasjon. Etter å ha sett på kunstverket på Strømsø torg kjenner du kanskje at du er sulten? Dropp Peppes, det kan du spise i Oslo også. Smak heller på litt av mangfoldet vårt, på den tyrkiske restauranten Capadoccia på Torgeir Vraas plass.

Etter maten kan du for eksempel strekke litt på beina. Rusle sakte bortover Grønland og ta en tur innom landets mest moderne bibliotek. Når du har sett deg ferdig der bør du fortsette over vakre Ypsilon bro og vandre langs elvepromenaden på Bragernessiden. Denne delen av turen tar deg forbi en av byens stoltheter: Aass Bryggeri. Hvis du er av typen som blir tørst bare av synet, anbefaler jeg deg å snu tilbake til Bragernes torg (Nordeuropas største handelstorg!), og smake på brygget på et av serveringsstedene som ligger der.

“Ypsilon bridge by night” av kalevkevad på Flickr, tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0.

Hvis du har gått sakte nok har du kanskje brukt mesteparten av dagen innen nå. Sjekk om det er en konsert du kan få med deg på Union Scene! Når konserten er ferdig kan du sjekke inn på Comfort Hotell Union Brygge som ligger rett utenfor – som lokalgutt har jeg aldri sovet der, men det må være et av de tøffeste hotellene i landet. Nytt, moderne og rocka.

På dag to vil jeg anbefale å bytte ut byvandring med skogvandring. Ta turen opp til Spiraltoppen og fortsett innover i skogen. Drammen har flott natur og gode turområder rett utenfor dørstokken. Er du mot formodning lei av å gå kan du heller ta en tur på Drammensbadet – et badeanlegg som er like nytt og moderne som biblioteket. Avrund til slutt Drammens-besøket med et besøk på Marienlyst stadion. Årets utgave av Strømsgodset har mye til felles med resten av stedene du har besøkt de siste timene: det er ungt, friskt, fremtidsrettet og pent å se på.

Når du setter deg på toget hjem er jeg sikker på at de fordommene du måtte ha hatt når du kom har blitt kraftig skadeskutt. Forhåpentligvis lurer du allerede på når du kan komme igjen. For det er fortsatt mye du ikke har sett. Du rakk ikke å besøke skateparken under motorveibrua. Den er stort sett alltid fylt med folk, og vel verdt et besøk selv for en som er moderat interessert i skating. Ikke har du vært innom Drammens teater heller, en perle av et nyrenessanse-bygg, selv i nasjonal målestokk.

Nei.. Du må nok ta en tur til. Velkommen tilbake!

Edit 13. august: Selv Aftenposten har oppdaget Drammen og har delt sine tips i artikkelen Drammen – Norges mest moderne by.

I Dagsavisen kan vi lese intervju med representanter fra Islamic Cultural Center som forteller om reaksjoner fra nærmiljøet de første timene etter at bomben smalt i Oslo fredag. Det oppsummeres greit i overskriften: “Nå ligger dere jævla tynt an“. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem “dere” er i denne sammenhengen. Jeg selv, og veldig mange med meg, var rask til å mistenkte radikale islamister for å stå bak angrepet. En drøy time etter at bomben smalt skrev jeg på Facebook:

“Jævlige bilder fra Oslo. Uansett hvem som står bak: la oss stå sammen mot volden. Religion står ikke bak terror. EKSTREMISTER står bak terror.”

Bildene fra Oslo var jævlige. Men de bleknet mot jævligheten i fortsettelsen. Det som skjedde på Utøya er så uhyrlig at jeg verken vil eller orker skrive om det. Terroren forandret landet vårt. Som Nikolaj Frobenius tvitret:

“Norge: Dystrere, men varmere.“

Søndag ettermiddag samlet noen hundre drammensere seg ved Ypsilon bro. I sorg og vantro. Representanter for hele, fargerike Drammen var der. Jeg fikk varme klemmer av kristne, muslimer og sikher. Alle gode venner, alle gode mennesker, alle gode nordmenn. Uansett opphavsland. Sammen tente vi stearinlys og gikk over Ypsilon og til Bragernes torg der vi la ned blomster. Lysene slukket stadig i regnet, men det var alltid noen som hadde liv i sitt og kunne tenne de som måtte gi tapt.

Dette er multikulturalismen som terroristen som angrep oss hater så intenst. Hatet hans er rettet mot mitt fargerike Norge. Frykten hans er rettet mot mitt lille, fargerike land. Den samme frykten som avsenderne i budskapene i artikkelen øverst kanskje føler på.

Det norske felleskapet er ingen ting å frykte.

I formiddag var jeg tilbake på torget. Klokken var 12 og hele landet, hele Norden sto stille. Igjen samlet en rekke mennesker seg foran Torgscenen. Unge, gamle, nordmenn i alle farger sto sammen i et minutts stillhet og sorg mens tårene rant. I solidaritet, i fellesskap.

Noen få timer senere samlet vi oss til fakkeltog på Strømsø. Titusener av mennesker. Alvorlige, triste ansikter i alle Drammens og Norges farger. Alle hadde roser og fakler.

Vi gikk over til Bragernes sammen. Vi gråt sammen. Vi sang sammen. Vi tok vare på hverandre. Jeg har aldri før følt et så sterkt fellesskap med menneskene i byen min, i landet mitt. Vi er rammet av denne tragedien sammen. Jeg tror at vi som samfunn står sterkere i felleskapet nå enn for en uke siden. Terroristen har tapt.

Alle disse menneskene hadde samlet seg på Union Scene for å drive dialogarbeid – et svært viktig arbeid som i det daglige er omtalt som å snakke sammen eller å bli kjent med hverandre. Gjestebudet på Union er blitt en årlig tradisjon som i går samlet rundt 150 mennesker fra vidt forskjellige bakgrunner til et godt måltid og en god prat.

Faktisk var samtalene så mange og så spennende at jeg ikke en gang rakk å hilse på tidligere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk – årets hedergjest. Han var invitert til Gjestebud i kraft av sin stilling som OSSE’s høykommisær for nasjonale minoriteter, og holdt en tale rundt temaet ”Å se med hjertet”.

Kanskje må vi bli flinkere til det – å se med hjertet, fremfor å bruke øynene som alt for ofte blir opphengt i hudfarge, skjegg eller klesdrakt. Å se menneskene, heller enn å se innpakningen.

Men man blir ikke kjent med hverandre bare ved å se, selv om man ser aldri så nøye etter. For å bli kjent må man snakke sammen. Og for å snakke sammen må man gjerne møtes.

Derfor er Gjestebud så viktig. Det er en møteplass. Uten store krav. Uten særlig formelle rammer. Bare god mat, mennesker og gode samtaler.

Mange mennesker i Drammen har sterk tilknytning til Pakistan, og Buskerud Innvandrerråd, Røde Kors og en rekke lokale organisasjoner har gått sammen for å arrangere en støttekonsert for flomofrene på Union Scene i morgen, søndag 5. september, kl 16.00.

På scenen står blant andre Jonas Fjeld og Drums United. Inngangen er gratis, og det vil samles inn penger underveis i arrangementet. Vis din støtte til Pakistans flomofre og møt opp!

Det finnes mange som skal få lov til å mene mye om kamp og taktikk, selv kommer jeg aldri til å bli noen stor fotball-blogger. Men jeg vil dra frem Krister Aunan som hadde noen skikkelig friske raid fremover i banen. Det kan bli veldig interessant å følge ham ut over i sesongen, selv om han slet litt med posisjoneringen defensivt til tider. Målscorer Nordkvelle gjorde også sine saker bra det meste av tiden.

Følelsene satt som de skulle: nervøsiteten før kampen. Ekstasen da Nordkvelle scoret etter tre-fire minutter, og den bunnløse skuffelsen da jeg oppdaget at dommeren ikke løp mot midtsirkelen og linjemannen som sto og viftet med flagget. Raseriet over dommeren som ikke så de klareste frispark. Følelsene sitter utenpå når det er fotball det dreier seg om. Alt er enten fantastisk eller helt på trynet – nyanser er mangelvare på stadion. Det blir mye glede og mye sorg i ukene og månedene fremover. Endelig er vi i gang igjen!

Kampens store nedtur: Da jeg fikk beskjed om at fyren foran meg i køen hadde kjøpt de siste to slantene med kaffe i kiosken.

Kampens høydepunkt: En helt fantastisk vending av Kongsvingers Olav Tuelo Johannesen. Ingen tvil om at han kommer til å gi mange forsvarere mareritt i løpet av sesongen.

Kampens kuriositet: Da speakeren kunngjorde at Nordkvelle hadde gitt Godset ledelsen 1-0 – han fikk rett og slett ikke med seg at målet var annulert.

I Rådmannens forslag til forskrift kommer det frem at de fortsatt står på formuleringen jeg har reagert kraftig på i denne bloggen tidligere, nemlig at

“Ingen elever vil bli flyttet fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken vil måtte forholde seg til de nye grensene.”

Litt lenger ned i uttalelsen kan man derimot lese at

“Flere av høringssvarene tar til orde for at de ikke ønsker splitting av søsken, slik at de må forholde seg til to ulike barneskoler. I en overgangsperiode vil skolene, så langt det er mulig, ta hensyn til dette slik at søsken som er relativt nær hverandre i alder skal få gå på samme skole.”

Jeg har problemer med å forstå hvordan begge disse uttalelsene kan stå i samme forskrift – i det ene øyeblikket må søsken forholde seg til nye grenser, mens det i neste øyeblikk skal forsøksvis hensynstas at de skal få gå på samme skole. Mitt forslag er at politikerne når de behandler saken og skal gjøre et vedtak velger å være litt menneskelige og sløyfer den første formuleringen. Deretter kan de legge hodene i bløt og formulere det siste slik at det ikke fremstår som et byråkratisk supperåd.

I fjor var skolene svært lite villige til å ta hensyn til søsken – selv barna i blant andre vår sak var bortimot så nær hverandre i alder som det er mulig å komme uten å være tvillinger. Når det er snakk om ett klassetrinn som skiller skal det ikke være noe spørsmål. Jeg kan strekke meg til å ha et snev av forståelse hvis det er snakk om at det ene barnet har ett eller to år igjen på skolen når den neste i søskenrekka skal begynne, men når aldersforskjellen er mindre enn det vil forskjellige skoler bli en stor belastning for både barna og foreldrene over en lang periode. Jeg håper inderlig at politikerne jeg har gitt min stemme til har fått utdelt nok fornuft og hjerterom til at de setter foten ned og sier klart og utvetydig at barn er viktige, og at de har rett til å gå på samme skole som sine søsken.

Til dere foreldre som nå kjemper for barna deres i denne saken: Lykke til! Jeg vet hvor tung og unødvendig den kampen føles, og jeg håper at dere også får oppleve hvor godt det føles å se at fornuften til slutt seirer i en sak som virker så opplagt.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

Drammen har selvfølgelig litt av hvert å by på på leveringsfronten – en hver passestorby med respekt for seg selv har et bredt utvalg av smaker fra forskjellige verdenshjørner. Kongen av utkjøring er selvfølgelig Italia, representert ved en rekke pizzarestauranter. De er lette å finne, men jeg vil trekke frem noen personlige favoritter.

Union Pizza (32 81 00 00 – www.unionpizza.no) har veldig god pizza, like god service og er veldig, veldig Drammensk. Jeg har sans for at de faktisk er lokale og ikke “bare” en avdeling av en stor kjede. De leverer alltid raskt og aldri feil i tillegg til å ha bra priser. En strålende kombinasjon!

Selv om jeg setter ekstra stor pris på de små og lokale er det en kjede jeg ikke klarer å styre unna når jeg skal omtale rett-på-døra-mat: Dolly Dimple’s (0 44 40 – www.dolly.no). Riktignok er de svindyre, men: du kan bestille på nettet (pluss i boka for en nerd som meg – en iPhone-app ville tippet meg helt over av begeistring, hint, hint..), pizzaen er knallgod (for ikke å snakke om hvitløksdressingen..) og de leverer stort sett overraskende fort. Et godt andrevalg!

Et siste pizza-sted som må nevnes er eminente Smak Pizza (32 82 36 25 – www.smakpizza.no) på Åssiden. Tidligere har man vært nødt til å dra for å hente der, men rykter har sagt at de har planer om å starte utkjøring. Jeg har ikke sjekket, men pizzaen er så god at de må med på listen hvis ryktene viser seg å stemme.

Det er jo en kjensgjerning at man ikke kan leve av pizza alene, så hvilke andre alternativer finnes?

Selv er jeg veldig svak for indisk mat, og også der har vi et tålelig bra utvalg. Min personlige favoritt holder til i en gammel nedlagt bensinstasjon på Gulskogen og bærer navnet Mr. India Restaurant (32 83 15 25). De har gode priser, og kjører gratis på bestillinger over 250 kroner. Problemet deres er at de er ustabile – noen ganger kommer de raskt, andre ganger tar det lenger tid, men stort sett klarer de å holde seg innenfor en time. Maten har også variert fra helt fantastisk til ganske stusselig. Å bestille herfra er litt risikabelt, men så til de grader verdt det når maten er bra (og det er den som regel). De har ingen nettsider med meny, men jeg kan på det varmeste anbefale nr. 74 – Lam Karahi. Gi dem en mulighet til å overbevise deg hvis du er glad i indisk!

Den lengstlevende (?) indiske restauranten i byen – Taj Mahal (32 89 51 80 – www.tajmahaldrammen.com) – tilbyr også utkjøring. Litt stivere priser enn Mr. India, men slett ikke dyre de heller. Ikke la deg skremme av de skrekkelige hjemmesidene! Maten er mye bedre enn designet!

En annen som har vært i bransjen lenge er Kinabudet (32 89 42 42) i Engene. Heller ikke disse har noen hjemmesider, men maten er helt kurant. Så vidt jeg vet er det ingen andre som leverer kinesisk i Drammen, så dette er stedet å ringe hvis det er kinamat som frister. De har også helt ålreit pizza. Husk å presisere at du skal betale med kort, ellers risikerer du at de kommer uten kortterminalen.

Bon apetit!

Det store spørsmålet er selvfølgelig: er det noen skjulte skatter der ute? Dette er mine favoritter, men er det egentlig de som er best? Finnes det andre, som kanskje gjemmer seg bak et unnselig telefonnummer og ikke dukker opp når man søker etter mat på google? Bruk gjerne kommentarfeltet!

- Fordi det er en by. Og byer er for voksne.

Ikke så rart hun tenker det, hvis hun er vokst opp i Drammen sentrum. Det ligger en lekeplass på gamle Høytorget, men bortsett fra den er det relativt tynt i sentrumsområdene.

En av tingene som slo oss da vi var i Praha for noen dager siden var nettopp alle de flotte lekeplassene som dukket opp overalt. Støtt og stadig passerte vi sklier, klatrestativer og husker, alt tilsynelatende nytt og velstelt. Hadde vi hatt med barna på ferien hadde vi neppe fått gjort noe særlig annet enn å sitte på diverse lekeplasser. Blant annet hadde de dedikert en hel øy i elva Moldau til en diger, inngjerdet lekeplass – hvor kult hadde det ikke vært å lage en flott lekeplass på Holmennokken? Til og med inne på kjøpesenteret fant vi lekeplasser!

Drammen trenger utvilsomt flere og bedre uterom for barn, og det trenger helt sikkert ikke være så dyrt heller. Sett opp et klatrestativ utenfor biblioteket sporenstreks, det er plass nok – i verste fall får vi flytte en benk eller to. Følg opp med en lekeplass på Holmennokken og en skikkelig en i parken utenfor det gamle biblioteket. Det hadde sikkert barna i Parktunet satt pris på også. Sist, men ikke minst: det er fint plass til et skikkelig klatrestativ i Gågata utenfor hovedinngangen til Magasinet også. Eventuelt (eller i tillegg) kan de sette opp en inne på kjøpesenteret, ved samme inngang. Vips, så er byen mange ganger så barnevennlig at det blir en snakkis blant foreldre, og til en investeringskost som en brøkdel av pengene vi har brukt på omdømmeprosjektet.

Spørsmålet er hvem som reagerer raskest: Byplankontoret eller Magasinet?

Tamiler i Norge og Drammen har mistet mange av sine venner og familiemedlemmer. 

- Dette har vært en vanskelig konflikt som har rammet mange sivile. I denne situasjonen er det viktig å vise respekt, å vise at vi bryr oss om hverandre, sa ordfører Tore O. Hansen i sitt innlegg til dialogmøtet.

Mer enn 100 mennesker samlet seg til Dialogmøte på Union Scene i Drammen

I Drammen har vi innbyggere fra 150 av verdens 200 nasjoner. Mange har opplevd krig og lidelse og kan kjenne seg igjen i situasjonen tamilene opplever nå. Ana Maria Harper fra Drammen Minoritetsråd tok til orde for å danne samtalegrupper på tvers av etnisk bakgrunn. 

- I slike situasjoner er det viktig å være til stede for hverandre. Vi er kanskje maktesløse i møte med Sri Lankas regjering, men vi er ikke maktesløse ovenfor hverandre. Vi kan i felleskap skape glede, og sørge for at ingen er alene i sorgen. Sammen kan vi inspirere hverandre og ta avstand fra all vold. Sammen kan vi skape trygghet og toleranse her i Drammen, sa Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Et dialogmøte på Union Scene Pinseaften samlet mer enn 100 mennesker med forskjellig bakgrunn. Blant mange interesserte drammensere var representanter fra en rekke tamilske organisasjoner, sammen med Den norske Kirke, Drammen og Omegn Tro- og Livssynsforum (DOTL), flere politiske partier og andre innvandrerorganisasjoner.

En representant fra TYO (Tamil Youth Organization) ga de oppmøtte et innblikk i hvordan situasjonen er på Sri Lanka i dag. Han kunne fortelle om en vanskelig tid for tamilene. Selv de som hele tiden har bodd og oppholdt seg utenfor krigssonen sliter daglig med trakassering og overvåking. 

Tamilene står igjen uten territorier og uten en anerkjent leder. Å gjenoppbygge området er en stor jobb: etter det intense bombardementet i mai er det meste ødelagt. Sykehus og andre samlingssteder ble systematisk bombet. Det siste oppegående sykehuset i de tamilske områdene valgte å stenge fordi de anså sikkerhetsrisikoen for pasienter og ansatte som for stor til at det var ansvarlig å holde sykehuset i drift.

80.000 tamilske barn er avskåret fra skolegang. Alle sliter med mangel på mat og tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitære forhold. Situasjonen er kritisk, og faren for hungersnød og epidemier er overhengende. Hvor store utfordringene er har ingen full oversikt over fordi det er vanskelig å få rapporter ut fra området.

Tamilske barn hadde et dramastykke om situasjonen på Sri Lanka

- Den okkuperende myndighet har ansvar for å ta vare på de sivile nå som krigen er over. Når media og organisasjoner blir holdt utenfor tyder det på at noe ikke er som det skal, sa Bård Strand som har tilbrakt et år på Sri Lanka i sitt arbeid for Røde Kors. 

Internasjonalt press har vist seg effektivt i tilsvarende situasjoner tidligere. Men per i dag har ikke tamilene noen ”sponsor” – ingen nasjoner har valgt å prioritere området etter at Norge ble spilt ut over sidelinjen tidligere i år. Her har grasrota et ansvar. Som individer har vi liten påvirkningskraft, men sammen kan vi bidra til å sette søkelys på området. Med et felles krav om rettferdighet kan vi bidra til at myndighetene på Sri Lanka blir tvunget til å åpne leirene og slippe hjelpemannskaper og media til.

Hvis vårt krav skal være at partene på Sri Lanka skal snakke sammen og tilgi hverandre må vi begynne her hos oss. La oss møtes her i Drammen, i fred og respekt for hverandre. Å rive ned er enkelt. Vi vil jobbe sammen for å bygge opp. 

La Drammen bli kjent som Fredsbyen, der mennesker søker sammen på tvers av bakgrunn, politisk og religiøst ståsted og kjemper mot uskyldige siviles lidelser – både på Sri Lanka og andre steder i verden.

Dialogmøtet ble arrangert av Buskerud Innvandrerråd, Tamilsk Kvinneforening i Drammen, Drammen Tamilsk Vennskapsforening og Anni Poopathi Tamilsk Kultursenter Drammen. Dette innlegget er skrevet på vegne av dem som en kronikk til Drammens Tidende og ble publisert i papirutgaven 03/06/2009.

Jeg skrev samtidig en versjon i artikkelform som er publisert i den flerkulturelle avisen Utrop.