Mange mennesker i Drammen har sterk tilknytning til Pakistan, og Buskerud Innvandrerråd, Røde Kors og en rekke lokale organisasjoner har gått sammen for å arrangere en støttekonsert for flomofrene på Union Scene i morgen, søndag 5. september, kl 16.00.

På scenen står blant andre Jonas Fjeld og Drums United. Inngangen er gratis, og det vil samles inn penger underveis i arrangementet. Vis din støtte til Pakistans flomofre og møt opp!

Det finnes mange som skal få lov til å mene mye om kamp og taktikk, selv kommer jeg aldri til å bli noen stor fotball-blogger. Men jeg vil dra frem Krister Aunan som hadde noen skikkelig friske raid fremover i banen. Det kan bli veldig interessant å følge ham ut over i sesongen, selv om han slet litt med posisjoneringen defensivt til tider. Målscorer Nordkvelle gjorde også sine saker bra det meste av tiden.

Følelsene satt som de skulle: nervøsiteten før kampen. Ekstasen da Nordkvelle scoret etter tre-fire minutter, og den bunnløse skuffelsen da jeg oppdaget at dommeren ikke løp mot midtsirkelen og linjemannen som sto og viftet med flagget. Raseriet over dommeren som ikke så de klareste frispark. Følelsene sitter utenpå når det er fotball det dreier seg om. Alt er enten fantastisk eller helt på trynet – nyanser er mangelvare på stadion. Det blir mye glede og mye sorg i ukene og månedene fremover. Endelig er vi i gang igjen!

Kampens store nedtur: Da jeg fikk beskjed om at fyren foran meg i køen hadde kjøpt de siste to slantene med kaffe i kiosken.

Kampens høydepunkt: En helt fantastisk vending av Kongsvingers Olav Tuelo Johannesen. Ingen tvil om at han kommer til å gi mange forsvarere mareritt i løpet av sesongen.

Kampens kuriositet: Da speakeren kunngjorde at Nordkvelle hadde gitt Godset ledelsen 1-0 – han fikk rett og slett ikke med seg at målet var annulert.

I Rådmannens forslag til forskrift kommer det frem at de fortsatt står på formuleringen jeg har reagert kraftig på i denne bloggen tidligere, nemlig at

“Ingen elever vil bli flyttet fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken vil måtte forholde seg til de nye grensene.”

Litt lenger ned i uttalelsen kan man derimot lese at

“Flere av høringssvarene tar til orde for at de ikke ønsker splitting av søsken, slik at de må forholde seg til to ulike barneskoler. I en overgangsperiode vil skolene, så langt det er mulig, ta hensyn til dette slik at søsken som er relativt nær hverandre i alder skal få gå på samme skole.”

Jeg har problemer med å forstå hvordan begge disse uttalelsene kan stå i samme forskrift – i det ene øyeblikket må søsken forholde seg til nye grenser, mens det i neste øyeblikk skal forsøksvis hensynstas at de skal få gå på samme skole. Mitt forslag er at politikerne når de behandler saken og skal gjøre et vedtak velger å være litt menneskelige og sløyfer den første formuleringen. Deretter kan de legge hodene i bløt og formulere det siste slik at det ikke fremstår som et byråkratisk supperåd.

I fjor var skolene svært lite villige til å ta hensyn til søsken – selv barna i blant andre vår sak var bortimot så nær hverandre i alder som det er mulig å komme uten å være tvillinger. Når det er snakk om ett klassetrinn som skiller skal det ikke være noe spørsmål. Jeg kan strekke meg til å ha et snev av forståelse hvis det er snakk om at det ene barnet har ett eller to år igjen på skolen når den neste i søskenrekka skal begynne, men når aldersforskjellen er mindre enn det vil forskjellige skoler bli en stor belastning for både barna og foreldrene over en lang periode. Jeg håper inderlig at politikerne jeg har gitt min stemme til har fått utdelt nok fornuft og hjerterom til at de setter foten ned og sier klart og utvetydig at barn er viktige, og at de har rett til å gå på samme skole som sine søsken.

Til dere foreldre som nå kjemper for barna deres i denne saken: Lykke til! Jeg vet hvor tung og unødvendig den kampen føles, og jeg håper at dere også får oppleve hvor godt det føles å se at fornuften til slutt seirer i en sak som virker så opplagt.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

Drammen har selvfølgelig litt av hvert å by på på leveringsfronten – en hver passestorby med respekt for seg selv har et bredt utvalg av smaker fra forskjellige verdenshjørner. Kongen av utkjøring er selvfølgelig Italia, representert ved en rekke pizzarestauranter. De er lette å finne, men jeg vil trekke frem noen personlige favoritter.

Union Pizza (32 81 00 00 – www.unionpizza.no) har veldig god pizza, like god service og er veldig, veldig Drammensk. Jeg har sans for at de faktisk er lokale og ikke “bare” en avdeling av en stor kjede. De leverer alltid raskt og aldri feil i tillegg til å ha bra priser. En strålende kombinasjon!

Selv om jeg setter ekstra stor pris på de små og lokale er det en kjede jeg ikke klarer å styre unna når jeg skal omtale rett-på-døra-mat: Dolly Dimple’s (0 44 40 – www.dolly.no). Riktignok er de svindyre, men: du kan bestille på nettet (pluss i boka for en nerd som meg – en iPhone-app ville tippet meg helt over av begeistring, hint, hint..), pizzaen er knallgod (for ikke å snakke om hvitløksdressingen..) og de leverer stort sett overraskende fort. Et godt andrevalg!

Et siste pizza-sted som må nevnes er eminente Smak Pizza (32 82 36 25 – www.smakpizza.no) på Åssiden. Tidligere har man vært nødt til å dra for å hente der, men rykter har sagt at de har planer om å starte utkjøring. Jeg har ikke sjekket, men pizzaen er så god at de må med på listen hvis ryktene viser seg å stemme.

Det er jo en kjensgjerning at man ikke kan leve av pizza alene, så hvilke andre alternativer finnes?

Selv er jeg veldig svak for indisk mat, og også der har vi et tålelig bra utvalg. Min personlige favoritt holder til i en gammel nedlagt bensinstasjon på Gulskogen og bærer navnet Mr. India Restaurant (32 83 15 25). De har gode priser, og kjører gratis på bestillinger over 250 kroner. Problemet deres er at de er ustabile – noen ganger kommer de raskt, andre ganger tar det lenger tid, men stort sett klarer de å holde seg innenfor en time. Maten har også variert fra helt fantastisk til ganske stusselig. Å bestille herfra er litt risikabelt, men så til de grader verdt det når maten er bra (og det er den som regel). De har ingen nettsider med meny, men jeg kan på det varmeste anbefale nr. 74 – Lam Karahi. Gi dem en mulighet til å overbevise deg hvis du er glad i indisk!

Den lengstlevende (?) indiske restauranten i byen – Taj Mahal (32 89 51 80 – www.tajmahaldrammen.com) – tilbyr også utkjøring. Litt stivere priser enn Mr. India, men slett ikke dyre de heller. Ikke la deg skremme av de skrekkelige hjemmesidene! Maten er mye bedre enn designet!

En annen som har vært i bransjen lenge er Kinabudet (32 89 42 42) i Engene. Heller ikke disse har noen hjemmesider, men maten er helt kurant. Så vidt jeg vet er det ingen andre som leverer kinesisk i Drammen, så dette er stedet å ringe hvis det er kinamat som frister. De har også helt ålreit pizza. Husk å presisere at du skal betale med kort, ellers risikerer du at de kommer uten kortterminalen.

Bon apetit!

Det store spørsmålet er selvfølgelig: er det noen skjulte skatter der ute? Dette er mine favoritter, men er det egentlig de som er best? Finnes det andre, som kanskje gjemmer seg bak et unnselig telefonnummer og ikke dukker opp når man søker etter mat på google? Bruk gjerne kommentarfeltet!

- Fordi det er en by. Og byer er for voksne.

Ikke så rart hun tenker det, hvis hun er vokst opp i Drammen sentrum. Det ligger en lekeplass på gamle Høytorget, men bortsett fra den er det relativt tynt i sentrumsområdene.

En av tingene som slo oss da vi var i Praha for noen dager siden var nettopp alle de flotte lekeplassene som dukket opp overalt. Støtt og stadig passerte vi sklier, klatrestativer og husker, alt tilsynelatende nytt og velstelt. Hadde vi hatt med barna på ferien hadde vi neppe fått gjort noe særlig annet enn å sitte på diverse lekeplasser. Blant annet hadde de dedikert en hel øy i elva Moldau til en diger, inngjerdet lekeplass – hvor kult hadde det ikke vært å lage en flott lekeplass på Holmennokken? Til og med inne på kjøpesenteret fant vi lekeplasser!

Drammen trenger utvilsomt flere og bedre uterom for barn, og det trenger helt sikkert ikke være så dyrt heller. Sett opp et klatrestativ utenfor biblioteket sporenstreks, det er plass nok – i verste fall får vi flytte en benk eller to. Følg opp med en lekeplass på Holmennokken og en skikkelig en i parken utenfor det gamle biblioteket. Det hadde sikkert barna i Parktunet satt pris på også. Sist, men ikke minst: det er fint plass til et skikkelig klatrestativ i Gågata utenfor hovedinngangen til Magasinet også. Eventuelt (eller i tillegg) kan de sette opp en inne på kjøpesenteret, ved samme inngang. Vips, så er byen mange ganger så barnevennlig at det blir en snakkis blant foreldre, og til en investeringskost som en brøkdel av pengene vi har brukt på omdømmeprosjektet.

Spørsmålet er hvem som reagerer raskest: Byplankontoret eller Magasinet?

Tamiler i Norge og Drammen har mistet mange av sine venner og familiemedlemmer. 

- Dette har vært en vanskelig konflikt som har rammet mange sivile. I denne situasjonen er det viktig å vise respekt, å vise at vi bryr oss om hverandre, sa ordfører Tore O. Hansen i sitt innlegg til dialogmøtet.

Mer enn 100 mennesker samlet seg til Dialogmøte på Union Scene i Drammen

I Drammen har vi innbyggere fra 150 av verdens 200 nasjoner. Mange har opplevd krig og lidelse og kan kjenne seg igjen i situasjonen tamilene opplever nå. Ana Maria Harper fra Drammen Minoritetsråd tok til orde for å danne samtalegrupper på tvers av etnisk bakgrunn. 

- I slike situasjoner er det viktig å være til stede for hverandre. Vi er kanskje maktesløse i møte med Sri Lankas regjering, men vi er ikke maktesløse ovenfor hverandre. Vi kan i felleskap skape glede, og sørge for at ingen er alene i sorgen. Sammen kan vi inspirere hverandre og ta avstand fra all vold. Sammen kan vi skape trygghet og toleranse her i Drammen, sa Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Et dialogmøte på Union Scene Pinseaften samlet mer enn 100 mennesker med forskjellig bakgrunn. Blant mange interesserte drammensere var representanter fra en rekke tamilske organisasjoner, sammen med Den norske Kirke, Drammen og Omegn Tro- og Livssynsforum (DOTL), flere politiske partier og andre innvandrerorganisasjoner.

En representant fra TYO (Tamil Youth Organization) ga de oppmøtte et innblikk i hvordan situasjonen er på Sri Lanka i dag. Han kunne fortelle om en vanskelig tid for tamilene. Selv de som hele tiden har bodd og oppholdt seg utenfor krigssonen sliter daglig med trakassering og overvåking. 

Tamilene står igjen uten territorier og uten en anerkjent leder. Å gjenoppbygge området er en stor jobb: etter det intense bombardementet i mai er det meste ødelagt. Sykehus og andre samlingssteder ble systematisk bombet. Det siste oppegående sykehuset i de tamilske områdene valgte å stenge fordi de anså sikkerhetsrisikoen for pasienter og ansatte som for stor til at det var ansvarlig å holde sykehuset i drift.

80.000 tamilske barn er avskåret fra skolegang. Alle sliter med mangel på mat og tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitære forhold. Situasjonen er kritisk, og faren for hungersnød og epidemier er overhengende. Hvor store utfordringene er har ingen full oversikt over fordi det er vanskelig å få rapporter ut fra området.

Tamilske barn hadde et dramastykke om situasjonen på Sri Lanka

- Den okkuperende myndighet har ansvar for å ta vare på de sivile nå som krigen er over. Når media og organisasjoner blir holdt utenfor tyder det på at noe ikke er som det skal, sa Bård Strand som har tilbrakt et år på Sri Lanka i sitt arbeid for Røde Kors. 

Internasjonalt press har vist seg effektivt i tilsvarende situasjoner tidligere. Men per i dag har ikke tamilene noen ”sponsor” – ingen nasjoner har valgt å prioritere området etter at Norge ble spilt ut over sidelinjen tidligere i år. Her har grasrota et ansvar. Som individer har vi liten påvirkningskraft, men sammen kan vi bidra til å sette søkelys på området. Med et felles krav om rettferdighet kan vi bidra til at myndighetene på Sri Lanka blir tvunget til å åpne leirene og slippe hjelpemannskaper og media til.

Hvis vårt krav skal være at partene på Sri Lanka skal snakke sammen og tilgi hverandre må vi begynne her hos oss. La oss møtes her i Drammen, i fred og respekt for hverandre. Å rive ned er enkelt. Vi vil jobbe sammen for å bygge opp. 

La Drammen bli kjent som Fredsbyen, der mennesker søker sammen på tvers av bakgrunn, politisk og religiøst ståsted og kjemper mot uskyldige siviles lidelser – både på Sri Lanka og andre steder i verden.

Dialogmøtet ble arrangert av Buskerud Innvandrerråd, Tamilsk Kvinneforening i Drammen, Drammen Tamilsk Vennskapsforening og Anni Poopathi Tamilsk Kultursenter Drammen. Dette innlegget er skrevet på vegne av dem som en kronikk til Drammens Tidende og ble publisert i papirutgaven 03/06/2009.

Jeg skrev samtidig en versjon i artikkelform som er publisert i den flerkulturelle avisen Utrop.

Åsmund Kleverud

Enda en gang er en ung mann savnet fra Drammen. Ingen har hørt fra Åsmund Kleverud siden onsdag 27. mai. Den siste sikre observasjonen var på Bragernes torg i Drammen kl. 14. Åsmund er opprinnelig Drammens-gutt, men bor og jobber for tiden i Krisiansand. Han var på besøk hjemme i Drammen forrige uke, men skulle dra tilbake til Kristiansand samme dag som han forsvant. Mobiltelefonen hans slo inn på en basestasjon ved Liertoppen noen timer senere.

Våre tanker er hos familien nå, og vi håper Åsmund blir funnet i god behold. 

Informasjon om den savnede:

Alder: 27
Høyde: 170 
Vekt: 80
Hår: Kort…ca 1 cm

Klær: Mørk T- shirt med skrift, mørk bukse og har med rød nylon sekk . Han har også med seg mørk vinterjakke med rød skrift. Hvite trainer sko.

Alle som kan vite noe oppfordres til å ta kontakt med politiet på telefon 02800 eller familiens talsmann Torstein Lippert Sagbakken på telefon 99691267. Se også Facebook-gruppen som er opprettet i forbindelse med forsvinningen.

Omtale i andre medier:
Stavanger Aftenblad: Leteaksjon etter savnet mann i Drammen
Fædrelandsvennen: Møtte ikke opp på jobb i Kristiansand

Edit 2. juni:
Drammens Tidende: Søker etter savnede Åsmund Kleverud i Bragernesåsen

Tamilene arrangerte et møte som ble holdt i Åssiden kirke i april. Den gangen fikk de frammøtte informasjon om blant annet bakgrunnen for konflikten og hvordan situasjonen i Sri Lanka påvirket hverdagen til Tamilene i Norge i dag. Mye har hendt på kort tid, og situasjonen er fortsatt meget alvorlig for de sivile i de nord-østlige områdene på øya.

Den regulære krigen ser ut til å være over i denne omgang, men lidelsene fortsetter. Det er fare for hungersnød og sykdom i leirene, og hjelpeorganisasjonene sliter fortsatt tungt med å slippe gjennom til de som trenger hjelp.

Målet for møtet er å dele informasjon og legge til rette for dialog forteller arrangørene i en pressemelding.

- Vi ønsker å informere alle interesserte i Drammen om den vanskelige situasjonen som er i Sri Lanka og derfor arrangerer vi en dialogsmøte, sier Kobal Visvalingam.  

- Buskerud Innvandrerråd er med og arrangerer denne fredlige minnemarkeringen som har hovedbudskap at det er gjennom dialog vi kan oppnå fred, sier Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Møtet vil blant annet inneholde innlegg fra Bijan Gharakhani og Ivar Flaten, og avsluttes med en paneldebatt med forskjellige deltakere. 

Jeg håper flest mulig prioriterer en tur til Union Scene denne lørdagen, både for å lære mer om Sri Lanka og ikke minst vise sin støtte til de uskyldige ofrene av krigføringen.

For oss som er litt glad i etikette er det er mange småting å irritere seg over i hverdagen. “Stå til høyre, gå til venstre”-regelen i rulletrapper er et godt eksempel: vi som vet hvordan det skal være irriterer oss grønne over alle som ikke har fått det med seg – eller ikke bryr seg, hva vet jeg.  Nylig var det en halvhjertet Twitter-aksjon for å fremme bruk av skillepinne i butikken.

Min kampsak er korrekt bruk av sykkel- og gangveier. Drammen vil være en sykkelby, og man kommer seg ganske langt på rosa sykkelstier i området. Flott for meg, som ikke har bil og i tillegg bor litt oppe i åsen. Med sykkel blir veien til jobb tilbakelagt på “no time” (selv om det er tungt hjemover – Austadveien er seig!). Jeg har sykkelsti helt fra rett utenfor døren hjemme og stort sett hele veien til byen. I området rundt Marienlyst og Drammensbadet slipper vi til og med bilveiene og syklistenes rosa asfalt er skilt fra fotgjengernes mer ordinære gråfargede med en liten halvmeter grønt gress, sirlig beplantet med brostein rundt kantene. Både syklister og fotgjengere har god bred vei å boltre seg på. Alt ligger til rette for både fryd og gammen, men nei..

Folk klarer nemlig ikke å se forskjell. På sykkelstiene vandrer det små og store grupper med fotgjengere. Noen er skoleungdommer, noen går tur med hunden og noen er pensjonister som er ute og lufter rullatoren. Her er alle representert. Unge som gamle, folk i dress og folk i joggebukser, folk med alle tenkelige etniske bakgrunner – den manglende evnen til å holde seg på “sin” side av veien diskriminerer ikke. Jeg må støtt og stadig legge meg langt ut på gressplenen i forsøk på å komme meg forbi uten å verken skade eller skremme livet av noen. Ikke har jeg en ringeklokke som fungerer, og jeg synes det blir ubehagelig å rope for å få folk til å skygge banen. Ikke det at det hadde hjulpet noe særlig nå i våre dager hvor de fleste ser ut til å være utstyrt med mp3-spillere og ørepropper. Dermed må jeg bare ta til takke med å svinge ut på gressplenen, eller enda morsommere: krysse midtrabatten og ta meg forbi i fotgjengerfeltet (der er det nemlig tomt!).

Syklister er forøvrig like ille de, støtt og stadig observerer jeg også dem i “feil fil”. Dere gjør det vanskelig å oppdra barn, folkens! Når jeg gir mine beskjed om å komme seg over på riktig side har jeg gjentatte ganger fått til svar at “ja, men hva med dem, da? Når de går på det rosa kan vel jeg gjøre det også?”.

Rosa asfalt = Sykkelvei.
Grå asfalt = Gangvei. 
Fotgjengere på gangvei + syklister på sykkelvei = færre nestenulykker og lavere blodtrykk.

Kom igjen, kjære medmennesker! Dette er ikke vanskelig! Hvis vi bare legger sjela vår i det er jeg helt sikker på at vi kommer til å få det til! 

(Har forøvrig tatt i bruk Bloggurat, og siden de krever at jeg lenker til dem i et innlegg for å bevise at det er min blogg så gjør jeg det.)