Stian skriver..

Sagaen om skolegrenser i Drammen er fortsatt i høyeste grad aktuell. Høringsrunden er nå avsluttet og Rådmannen har utarbeidet sitt notat til bystyrekomiteen for oppvekst og utdanning. Notatet, høringssvarene og andre saksdetaljer finner du på kommunens hjemmesider. Saken skulle i utgangspunktet allerede ha vært behandler, men bystyrekomiteen valgte å utsette den og skal nå behandle den i sitt møte 13. april. Deretter blir den sendt videre til bystyret og behandles der 27. april. Utsettelsene har ført til at nye grenser tidligst vil tre i kraft fra skoleåret 2011/2012.

I Rådmannens forslag til forskrift kommer det frem at de fortsatt står på formuleringen jeg har reagert kraftig på i denne bloggen tidligere, nemlig at

“Ingen elever vil bli flyttet fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken vil måtte forholde seg til de nye grensene.”

Litt lenger ned i uttalelsen kan man derimot lese at

“Flere av høringssvarene tar til orde for at de ikke ønsker splitting av søsken, slik at de må forholde seg til to ulike barneskoler. I en overgangsperiode vil skolene, så langt det er mulig, ta hensyn til dette slik at søsken som er relativt nær hverandre i alder skal få gå på samme skole.”

Jeg har problemer med å forstå hvordan begge disse uttalelsene kan stå i samme forskrift – i det ene øyeblikket må søsken forholde seg til nye grenser, mens det i neste øyeblikk skal forsøksvis hensynstas at de skal få gå på samme skole. Mitt forslag er at politikerne når de behandler saken og skal gjøre et vedtak velger å være litt menneskelige og sløyfer den første formuleringen. Deretter kan de legge hodene i bløt og formulere det siste slik at det ikke fremstår som et byråkratisk supperåd.

I fjor var skolene svært lite villige til å ta hensyn til søsken – selv barna i blant andre vår sak var bortimot så nær hverandre i alder som det er mulig å komme uten å være tvillinger. Når det er snakk om ett klassetrinn som skiller skal det ikke være noe spørsmål. Jeg kan strekke meg til å ha et snev av forståelse hvis det er snakk om at det ene barnet har ett eller to år igjen på skolen når den neste i søskenrekka skal begynne, men når aldersforskjellen er mindre enn det vil forskjellige skoler bli en stor belastning for både barna og foreldrene over en lang periode. Jeg håper inderlig at politikerne jeg har gitt min stemme til har fått utdelt nok fornuft og hjerterom til at de setter foten ned og sier klart og utvetydig at barn er viktige, og at de har rett til å gå på samme skole som sine søsken.

Til dere foreldre som nå kjemper for barna deres i denne saken: Lykke til! Jeg vet hvor tung og unødvendig den kampen føles, og jeg håper at dere også får oppleve hvor godt det føles å se at fornuften til slutt seirer i en sak som virker så opplagt.

Som tidligere omtalt ønsker Drammen kommune å skrenke inn inntaksområdet for Danvik skole. Skolebygget slik det står i dag kan ikke bygges ut, og skolen har stor pågang av elever. I går inviterte FAU foreldre og andre interesserte til om høringsnotatet som har blitt sendt ut.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

Dette blogginnlegget blottlegger en av mine største svakheter. Jeg sier det først som sist: jeg er veldig glad i å bestille mat på døra. Det er to hovedgrunner til det – for det første er jeg litt lat og for det andre har jeg ikke bil. Dessuten liker jeg mat. Utkjøring er gull og grønne skoger.

Drammen har selvfølgelig litt av hvert å by på på leveringsfronten – en hver passestorby med respekt for seg selv har et bredt utvalg av smaker fra forskjellige verdenshjørner. Kongen av utkjøring er selvfølgelig Italia, representert ved en rekke pizzarestauranter. De er lette å finne, men jeg vil trekke frem noen personlige favoritter.

Union Pizza (32 81 00 00 – www.unionpizza.no) har veldig god pizza, like god service og er veldig, veldig Drammensk. Jeg har sans for at de faktisk er lokale og ikke “bare” en avdeling av en stor kjede. De leverer alltid raskt og aldri feil i tillegg til å ha bra priser. En strålende kombinasjon!

Selv om jeg setter ekstra stor pris på de små og lokale er det en kjede jeg ikke klarer å styre unna når jeg skal omtale rett-på-døra-mat: Dolly Dimple’s (0 44 40 – www.dolly.no). Riktignok er de svindyre, men: du kan bestille på nettet (pluss i boka for en nerd som meg – en iPhone-app ville tippet meg helt over av begeistring, hint, hint..), pizzaen er knallgod (for ikke å snakke om hvitløksdressingen..) og de leverer stort sett overraskende fort. Et godt andrevalg!

Et siste pizza-sted som må nevnes er eminente Smak Pizza (32 82 36 25 – www.smakpizza.no) på Åssiden. Tidligere har man vært nødt til å dra for å hente der, men rykter har sagt at de har planer om å starte utkjøring. Jeg har ikke sjekket, men pizzaen er så god at de må med på listen hvis ryktene viser seg å stemme.

Det er jo en kjensgjerning at man ikke kan leve av pizza alene, så hvilke andre alternativer finnes?

Selv er jeg veldig svak for indisk mat, og også der har vi et tålelig bra utvalg. Min personlige favoritt holder til i en gammel nedlagt bensinstasjon på Gulskogen og bærer navnet Mr. India Restaurant (32 83 15 25). De har gode priser, og kjører gratis på bestillinger over 250 kroner. Problemet deres er at de er ustabile – noen ganger kommer de raskt, andre ganger tar det lenger tid, men stort sett klarer de å holde seg innenfor en time. Maten har også variert fra helt fantastisk til ganske stusselig. Å bestille herfra er litt risikabelt, men så til de grader verdt det når maten er bra (og det er den som regel). De har ingen nettsider med meny, men jeg kan på det varmeste anbefale nr. 74 – Lam Karahi. Gi dem en mulighet til å overbevise deg hvis du er glad i indisk!

Den lengstlevende (?) indiske restauranten i byen – Taj Mahal (32 89 51 80 – www.tajmahaldrammen.com) – tilbyr også utkjøring. Litt stivere priser enn Mr. India, men slett ikke dyre de heller. Ikke la deg skremme av de skrekkelige hjemmesidene! Maten er mye bedre enn designet!

En annen som har vært i bransjen lenge er Kinabudet (32 89 42 42) i Engene. Heller ikke disse har noen hjemmesider, men maten er helt kurant. Så vidt jeg vet er det ingen andre som leverer kinesisk i Drammen, så dette er stedet å ringe hvis det er kinamat som frister. De har også helt ålreit pizza. Husk å presisere at du skal betale med kort, ellers risikerer du at de kommer uten kortterminalen.

Bon apetit!

Det store spørsmålet er selvfølgelig: er det noen skjulte skatter der ute? Dette er mine favoritter, men er det egentlig de som er best? Finnes det andre, som kanskje gjemmer seg bak et unnselig telefonnummer og ikke dukker opp når man søker etter mat på google? Bruk gjerne kommentarfeltet!

Pris for dagens beste aviskommentar tildeles 7 år gamle Alicia. Hun blir intervjuet av DT.no i forbindelse med saken “Mangel på lekeplasser i sentrum”, og på spørsmål på hvorfor hun tror det er slik svarer hun:

- Fordi det er en by. Og byer er for voksne.

Ikke så rart hun tenker det, hvis hun er vokst opp i Drammen sentrum. Det ligger en lekeplass på gamle Høytorget, men bortsett fra den er det relativt tynt i sentrumsområdene.

En av tingene som slo oss da vi var i Praha for noen dager siden var nettopp alle de flotte lekeplassene som dukket opp overalt. Støtt og stadig passerte vi sklier, klatrestativer og husker, alt tilsynelatende nytt og velstelt. Hadde vi hatt med barna på ferien hadde vi neppe fått gjort noe særlig annet enn å sitte på diverse lekeplasser. Blant annet hadde de dedikert en hel øy i elva Moldau til en diger, inngjerdet lekeplass – hvor kult hadde det ikke vært å lage en flott lekeplass på Holmennokken? Til og med inne på kjøpesenteret fant vi lekeplasser!

Drammen trenger utvilsomt flere og bedre uterom for barn, og det trenger helt sikkert ikke være så dyrt heller. Sett opp et klatrestativ utenfor biblioteket sporenstreks, det er plass nok – i verste fall får vi flytte en benk eller to. Følg opp med en lekeplass på Holmennokken og en skikkelig en i parken utenfor det gamle biblioteket. Det hadde sikkert barna i Parktunet satt pris på også. Sist, men ikke minst: det er fint plass til et skikkelig klatrestativ i Gågata utenfor hovedinngangen til Magasinet også. Eventuelt (eller i tillegg) kan de sette opp en inne på kjøpesenteret, ved samme inngang. Vips, så er byen mange ganger så barnevennlig at det blir en snakkis blant foreldre, og til en investeringskost som en brøkdel av pengene vi har brukt på omdømmeprosjektet.

Spørsmålet er hvem som reagerer raskest: Byplankontoret eller Magasinet?

Krigen på Sri Lanka er over, men fortsatt er situasjonen på øya dramatisk. Opp mot en million mennesker er fordrevet fra sine hjem. Så mange som 300.000 er internert i det som offisielt omtales som ”velferdslandsbyer”, men som Amnesty International har sammenlignet med konsentrasjonsleire. 

Tamiler i Norge og Drammen har mistet mange av sine venner og familiemedlemmer. 

- Dette har vært en vanskelig konflikt som har rammet mange sivile. I denne situasjonen er det viktig å vise respekt, å vise at vi bryr oss om hverandre, sa ordfører Tore O. Hansen i sitt innlegg til dialogmøtet.

Mer enn 100 mennesker samlet seg til Dialogmøte på Union Scene i Drammen

I Drammen har vi innbyggere fra 150 av verdens 200 nasjoner. Mange har opplevd krig og lidelse og kan kjenne seg igjen i situasjonen tamilene opplever nå. Ana Maria Harper fra Drammen Minoritetsråd tok til orde for å danne samtalegrupper på tvers av etnisk bakgrunn. 

- I slike situasjoner er det viktig å være til stede for hverandre. Vi er kanskje maktesløse i møte med Sri Lankas regjering, men vi er ikke maktesløse ovenfor hverandre. Vi kan i felleskap skape glede, og sørge for at ingen er alene i sorgen. Sammen kan vi inspirere hverandre og ta avstand fra all vold. Sammen kan vi skape trygghet og toleranse her i Drammen, sa Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Et dialogmøte på Union Scene Pinseaften samlet mer enn 100 mennesker med forskjellig bakgrunn. Blant mange interesserte drammensere var representanter fra en rekke tamilske organisasjoner, sammen med Den norske Kirke, Drammen og Omegn Tro- og Livssynsforum (DOTL), flere politiske partier og andre innvandrerorganisasjoner.

En representant fra TYO (Tamil Youth Organization) ga de oppmøtte et innblikk i hvordan situasjonen er på Sri Lanka i dag. Han kunne fortelle om en vanskelig tid for tamilene. Selv de som hele tiden har bodd og oppholdt seg utenfor krigssonen sliter daglig med trakassering og overvåking. 

Tamilene står igjen uten territorier og uten en anerkjent leder. Å gjenoppbygge området er en stor jobb: etter det intense bombardementet i mai er det meste ødelagt. Sykehus og andre samlingssteder ble systematisk bombet. Det siste oppegående sykehuset i de tamilske områdene valgte å stenge fordi de anså sikkerhetsrisikoen for pasienter og ansatte som for stor til at det var ansvarlig å holde sykehuset i drift.

80.000 tamilske barn er avskåret fra skolegang. Alle sliter med mangel på mat og tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitære forhold. Situasjonen er kritisk, og faren for hungersnød og epidemier er overhengende. Hvor store utfordringene er har ingen full oversikt over fordi det er vanskelig å få rapporter ut fra området.

Tamilske barn hadde et dramastykke om situasjonen på Sri Lanka

- Den okkuperende myndighet har ansvar for å ta vare på de sivile nå som krigen er over. Når media og organisasjoner blir holdt utenfor tyder det på at noe ikke er som det skal, sa Bård Strand som har tilbrakt et år på Sri Lanka i sitt arbeid for Røde Kors. 

Internasjonalt press har vist seg effektivt i tilsvarende situasjoner tidligere. Men per i dag har ikke tamilene noen ”sponsor” – ingen nasjoner har valgt å prioritere området etter at Norge ble spilt ut over sidelinjen tidligere i år. Her har grasrota et ansvar. Som individer har vi liten påvirkningskraft, men sammen kan vi bidra til å sette søkelys på området. Med et felles krav om rettferdighet kan vi bidra til at myndighetene på Sri Lanka blir tvunget til å åpne leirene og slippe hjelpemannskaper og media til.

Hvis vårt krav skal være at partene på Sri Lanka skal snakke sammen og tilgi hverandre må vi begynne her hos oss. La oss møtes her i Drammen, i fred og respekt for hverandre. Å rive ned er enkelt. Vi vil jobbe sammen for å bygge opp. 

La Drammen bli kjent som Fredsbyen, der mennesker søker sammen på tvers av bakgrunn, politisk og religiøst ståsted og kjemper mot uskyldige siviles lidelser – både på Sri Lanka og andre steder i verden.

Dialogmøtet ble arrangert av Buskerud Innvandrerråd, Tamilsk Kvinneforening i Drammen, Drammen Tamilsk Vennskapsforening og Anni Poopathi Tamilsk Kultursenter Drammen. Dette innlegget er skrevet på vegne av dem som en kronikk til Drammens Tidende og ble publisert i papirutgaven 03/06/2009.

Jeg skrev samtidig en versjon i artikkelform som er publisert i den flerkulturelle avisen Utrop.

Åsmund Kleverud

Enda en gang er en ung mann savnet fra Drammen. Ingen har hørt fra Åsmund Kleverud siden onsdag 27. mai. Den siste sikre observasjonen var på Bragernes torg i Drammen kl. 14. Åsmund er opprinnelig Drammens-gutt, men bor og jobber for tiden i Krisiansand. Han var på besøk hjemme i Drammen forrige uke, men skulle dra tilbake til Kristiansand samme dag som han forsvant. Mobiltelefonen hans slo inn på en basestasjon ved Liertoppen noen timer senere.

Våre tanker er hos familien nå, og vi håper Åsmund blir funnet i god behold. 

Informasjon om den savnede:

Alder: 27
Høyde: 170 
Vekt: 80
Hår: Kort…ca 1 cm

Klær: Mørk T- shirt med skrift, mørk bukse og har med rød nylon sekk . Han har også med seg mørk vinterjakke med rød skrift. Hvite trainer sko.

Alle som kan vite noe oppfordres til å ta kontakt med politiet på telefon 02800 eller familiens talsmann Torstein Lippert Sagbakken på telefon 99691267. Se også Facebook-gruppen som er opprettet i forbindelse med forsvinningen.

Omtale i andre medier:
Stavanger Aftenblad: Leteaksjon etter savnet mann i Drammen
Fædrelandsvennen: Møtte ikke opp på jobb i Kristiansand

Edit 2. juni:
Drammens Tidende: Søker etter savnede Åsmund Kleverud i Bragernesåsen

Lørdag 30. mai arrangerer Tamilene i Drammen og Buskerud Innvandrerråd en fredelig minnemarkering på Union Scene fra kl 1500-1800. Møtet er åpent for alle som er interessert i situasjonen på Sri Lanka.

Tamilene arrangerte et møte som ble holdt i Åssiden kirke i april. Den gangen fikk de frammøtte informasjon om blant annet bakgrunnen for konflikten og hvordan situasjonen i Sri Lanka påvirket hverdagen til Tamilene i Norge i dag. Mye har hendt på kort tid, og situasjonen er fortsatt meget alvorlig for de sivile i de nord-østlige områdene på øya.

Den regulære krigen ser ut til å være over i denne omgang, men lidelsene fortsetter. Det er fare for hungersnød og sykdom i leirene, og hjelpeorganisasjonene sliter fortsatt tungt med å slippe gjennom til de som trenger hjelp.

Målet for møtet er å dele informasjon og legge til rette for dialog forteller arrangørene i en pressemelding.

- Vi ønsker å informere alle interesserte i Drammen om den vanskelige situasjonen som er i Sri Lanka og derfor arrangerer vi en dialogsmøte, sier Kobal Visvalingam.  

- Buskerud Innvandrerråd er med og arrangerer denne fredlige minnemarkeringen som har hovedbudskap at det er gjennom dialog vi kan oppnå fred, sier Bijan Gharakhani, leder i Buskerud Innvandrerråd.

Møtet vil blant annet inneholde innlegg fra Bijan Gharakhani og Ivar Flaten, og avsluttes med en paneldebatt med forskjellige deltakere. 

Jeg håper flest mulig prioriterer en tur til Union Scene denne lørdagen, både for å lære mer om Sri Lanka og ikke minst vise sin støtte til de uskyldige ofrene av krigføringen.

- hvor vanskelig kan det være?

For oss som er litt glad i etikette er det er mange småting å irritere seg over i hverdagen. “Stå til høyre, gå til venstre”-regelen i rulletrapper er et godt eksempel: vi som vet hvordan det skal være irriterer oss grønne over alle som ikke har fått det med seg – eller ikke bryr seg, hva vet jeg.  Nylig var det en halvhjertet Twitter-aksjon for å fremme bruk av skillepinne i butikken.

Min kampsak er korrekt bruk av sykkel- og gangveier. Drammen vil være en sykkelby, og man kommer seg ganske langt på rosa sykkelstier i området. Flott for meg, som ikke har bil og i tillegg bor litt oppe i åsen. Med sykkel blir veien til jobb tilbakelagt på “no time” (selv om det er tungt hjemover – Austadveien er seig!). Jeg har sykkelsti helt fra rett utenfor døren hjemme og stort sett hele veien til byen. I området rundt Marienlyst og Drammensbadet slipper vi til og med bilveiene og syklistenes rosa asfalt er skilt fra fotgjengernes mer ordinære gråfargede med en liten halvmeter grønt gress, sirlig beplantet med brostein rundt kantene. Både syklister og fotgjengere har god bred vei å boltre seg på. Alt ligger til rette for både fryd og gammen, men nei..

Folk klarer nemlig ikke å se forskjell. På sykkelstiene vandrer det små og store grupper med fotgjengere. Noen er skoleungdommer, noen går tur med hunden og noen er pensjonister som er ute og lufter rullatoren. Her er alle representert. Unge som gamle, folk i dress og folk i joggebukser, folk med alle tenkelige etniske bakgrunner – den manglende evnen til å holde seg på “sin” side av veien diskriminerer ikke. Jeg må støtt og stadig legge meg langt ut på gressplenen i forsøk på å komme meg forbi uten å verken skade eller skremme livet av noen. Ikke har jeg en ringeklokke som fungerer, og jeg synes det blir ubehagelig å rope for å få folk til å skygge banen. Ikke det at det hadde hjulpet noe særlig nå i våre dager hvor de fleste ser ut til å være utstyrt med mp3-spillere og ørepropper. Dermed må jeg bare ta til takke med å svinge ut på gressplenen, eller enda morsommere: krysse midtrabatten og ta meg forbi i fotgjengerfeltet (der er det nemlig tomt!).

Syklister er forøvrig like ille de, støtt og stadig observerer jeg også dem i “feil fil”. Dere gjør det vanskelig å oppdra barn, folkens! Når jeg gir mine beskjed om å komme seg over på riktig side har jeg gjentatte ganger fått til svar at “ja, men hva med dem, da? Når de går på det rosa kan vel jeg gjøre det også?”.

Rosa asfalt = Sykkelvei.
Grå asfalt = Gangvei. 
Fotgjengere på gangvei + syklister på sykkelvei = færre nestenulykker og lavere blodtrykk.

Kom igjen, kjære medmennesker! Dette er ikke vanskelig! Hvis vi bare legger sjela vår i det er jeg helt sikker på at vi kommer til å få det til! 

(Har forøvrig tatt i bruk Bloggurat, og siden de krever at jeg lenker til dem i et innlegg for å bevise at det er min blogg så gjør jeg det.)

Strømsgodsets trener Ronny Deila har sagt i intervju med nettavisen ABC Nyheter at det vil være en utrolig sterk prestasjon av laget om de redder plassen i Tippeligaen. Å gå ut med en slik uttalelse etter fire spilte serierunder er i beste fall spesielt.

Jeg går ut fra at målet er å fjerne noe av presset fra de unge skuldrene i Strømsgodset-stallen. Drammens-publikummet er kravstort og vil veldig gjerne at laget skal “spille som Brasil” og ta bøttevis med poeng. Vi blir lett grinete når innsatsen synker under pitbull terrier og ikke minimum annet hvert skudd går i krysset. Det er klart at spillerne kan bli påvirket av det. 

I følge Drammens Tidendes sportsjournalist Ole Sivertsens Godset-blogg ønsker Deila at uttalelsene bidra til at frykten for tap blir erstattet av ønsket om seier, et motiv er både edelt og fornuftig. Det er valget av metode jeg er kritisk til. Å si at vi sannsynligvis kommer til å rykke ned kan fort leses som en fullmakt til å ikke en gang prøve å prestere. Det blir feil signal å sende.

Deila har lagt hodet på huggestabben og delt ut økser til alle som vil ha. Om det er et kalkulert eller rett og slett urutinert valg velger jeg å ikke spekulere i.   

Vi så allerede i treningskampene før sesongen at Strømsgodset kunne få problemer med å hevde seg i Tippeligaen. Skader har rett nok gjort vondt verre, men å praktisk talt si at vi har gitt opp før sesongen er kommet ordentlig i gang blir i mine øyne feil. Landslagssjef Drillo har noe å lære bort gjennom at han alltid fokuserer på eget lags styrker og motstanderens svakheter. Ingen kamper MÅ vinnes – alle kamper KAN vinnes.

Si heller at vi innser det kommer til å bli tøft og at det eneste vi kan kreve er at spillerne tar ansvar og jobber til krampa tar dem i hver eneste kamp!

I fotballens verden er det mange eksempler på at David tukter Goliat. For Strømsgodset sin del er det bare å innse at rollen som David blir regelen heller enn unntaket denne sesongen. La oss håpe og tro at innsats og fandenivoldskhet kan kompensere for manglende rutine og evner som fortsatt skal utvikles, og at laget kjemper og sloss seg til en poengpott som blir stor nok til at vi kan se frem til Tippeligakamper i Drammen også når vi skriver 2010.

Første delmål: å prestere best mulig mot Lyn på søndag.

Paul Chaffey har gjort opp status for politikerblogging 5 måneder før valget og utroper SV og KrF til føreløpige vinnere. Gjennom Twitter følger jeg en del av bloggerne han nevnte i innlegget, og kan skrive under på at enkelte representanter fra disse partiene gjør en god jobb på blogg-siden. SV har flere gode, anført av kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell. KrF-politikeren Filip Rygg holder meg ganske oppdatert på lokalpolitikken i Hordaland, men for meg er det av naturlige årsaker hakket mer interessant å følge politikere fra Drammen.

En lang rekke google-søk senere står jeg igjen med to nesten tomme hender. FrPs lokallag har en VG-blogg som er oppdatert fire ganger siden oktober 2008. Drammen Venstre har en fellesblogg som ser ut til å være relativt hyppig oppdatert. Det er en blanding av lokale og nasjonale saker, men etter å ha skummet veldig raskt gjennom noen av innleggene får jeg følelsen av å ha lest en rekke leserinnlegg heller enn en blogg. Designet svir i øynene og reklamen stikker seg mer frem enn innleggende. Ingen innertier, akkurat,  men uansett: det er mange hakk bedre enn det de fleste andre leverer: absolutt ingenting.

Til tross for iherdig innsats finner jeg ikke en eneste personlig politikerblogg. Det nærmeste jeg kommer er Ap’s fylkesleder Bjørn Tore Ødegården fra Kongsberg. Flott fyr, helt sikkert, men jeg var altså på jakt etter drammensere. Drammen har brukt enorme summer på fornyelse og omdømmebygging de siste årene, men ingen tar seg bryet med å fortelle om det! 

Blogging gir de folkevalgte nærhet til folket. Det skaper relasjoner og grobunn for dialog og utvikling. Tidligere nevnte Solhjell viste med all tydelighet at han hadde skjønt akkurat det da han gjennom bloggen og Twitter ba om tilbakemeldinger på en kronikk han var i ferd med å skrive om bruk av sosiale medier. Hvem er mer egnet til å mene noe om sosiale medier enn folk som bruker dem og jobber med dem til daglig? På samme måte bør drammenseren i gata få mulighet til å få et innblikk i og en inngangsport til bystyret i byen vi lever i. Politikk er ikke noe som skjer hvert fjerde år, politikken er alt som foregår i de fire årene mellom hver valgkamp! Å synliggjøre hva politikerne driver med der inne i bystyresalen er den enkleste og beste metoden for å få oss vanlige dødelig engasjert i politikken. Hvis brede lag av folket skal engasjere seg må det gjøres enkelt!

Derfor skal den første drammenspolitkeren som starter en egen blogg og begynner å skrive om lokalpolitikk – uansett hvem det er og hvilket parti han eller hun tilhører – få en ekstrastemme av meg ved neste valg. Og jeg håper virkelig noen er kjappere i avtrekkeren enn Freddy Hoffmann.