Stian skriver..

Som jeg tidligere har skrevet om har barna arvet sin fars entusiasme for dingser. Her følger et knippe av barnas favoritter på iDingsene:

Spotify er i bruk daglig. Barna har sine egne spillelister og favorittartister og Spotify er til en hver tid i bruk i ett eller annet rom. YouTube er i samme kategori og brukes primært til musikkvideoer eller MineCraft-filmer.

iBooks er populært. Ikke veldig mye norske, barnevennlige bøker der foreløpig, men noe finnes det. Blant annet har vi lastet ned en av de originale Peter Pan-bøkene oversatt til norsk.

I Disney-appen kan du kjøpe en rekke Donald-historier. Appen er gratis, men historiene er etter min mening i dyreste laget. Ligger en gratishistorie der så man kan testkjøre appen.

Hvis du har lastet ned tegneserier fra andre kilder er Bookman en god app for å lese dem. Tar de vanligste tegneserieformatene, og fungerer også bra som PDF-leser.

Drawing Pad er en annen svært populær applikasjon. Barna kan velge å tegne på en rekke forskjellige bakgrunner (også bilder fra kamerarullen), og sette inn ferdigtegnede dyr, kjøretøy eller dinosaurer. Mye god underholdning her!

Spill finnes det en jo endeløs rekke av. Barna er glade i flere: Piratmysteriet og Pictureca har vært særlig mye spilt. Ellers kan jeg anbefale tradisjonelle brettspill som Monopol, Ticket to Ride og Ludo – man kommer kjapt i gang, trenger ikke rydde når man er ferdig og kan også pause spillet underveis og fortsette et helt annet sted (for eksempel på bussen!).

Sist men ikke minst: har du en iPad 2 eller en MacBook skal du aldri undervurdere verdien av Photo Booth (populært kalt “Tullebilder”). Det ligger timesvis med underholdning i den appen. Timesvis!

Del gjerne dine egne barnefavoritter i kommentarfeltet, det finnes garantert hundrevis av apper d ute vi aldri har tenkt på!

Aftenposten skrev i helgen om iGenerasjonen og “the App Gap”. Forskjellen mellom mulighetene barna vokser opp med i dag kontra vår oppvekst for 20-30 år siden er ekstrem. Det meste er tilgjengelig med fire tastetrykk. Hvordan skal barna lære seg at de ikke kan få alt, nå med en gang?

Som musikkinteressert har jeg alltid vært opptatt av at barna skal bli glad i musikk. Jeg kjøpte CD-spillere til barnerommene så snart de var gamle nok til å forstå hvor play-tasten var (vel, før de var gamle nok, egentlig..). Da de var små brant jeg mix-CD’er til dem, og etterhvert fikk de lov til å låne fra CD-samlingen min. Taktikken fungerte, å låne CDer var stor stas og musikkinteressen begynte å vekkes.

Så kom Spotify. Nå vil de ikke låne CD’er lenger, de vil bare låne iPhonen. Spotify begrenser dem ikke til (det far anser som) god musikk. De kan lage sine egne spillelister med Justin Bieber og Baby Oh. Hele verden er tilgjengelig.

Når kvelden kommer er det lesetid. Det er ganske mange hyllemeter med bøker og tegneserier i huset, men for tiden er det iPaden som frister mest på sengekanten. Nok en gang er verden to tastetrykk unna, enten det er bøker eller tegneserier. Vi trenger ikke gå i bokhandelen eller biblioteket – vi har jo iBooks! Eller vente til tirsdag på neste utgave av Donald, det finnes en app for sånt!

Mulighetene er nærmest uendelige! For oss foreldre gjelder det å finne balansegangen mellom å tilby muligheter og grensesetting. Muligheter er bra, men ubegrensede muligheter kan gi barna forventninger til livet som ikke  kan oppfylles på sikt. I voksenlivet får du ikke alt servert i fanget. Selv om du kan passordet til Apple-kontoen.

Det er ikke gøy som forelder å sitte og forsøke å hjelpe et barn som synes alt er elendig og vanskelig. Hvis barnet trives med leksene og synes det er moro er det mye morsommere for oss som foreldre også. Men hvordan gjør man det?

Den ideelle verden der barna har alltid har overskudd og lyst til å gjøre leksene finnes ikke, i alle fall ikke her hos oss. Barna blir slitne av lange dager med skole, trening og korpsøvelser og det hender titt og ofte at PC og Playstation har større appell enn mattelekser. Som pappa er det min jobb å finne frem strengestemmen og formidle at pliktene må gjennomføres før spill og moro.

- Men det er så vanskelig! Jeg skjønner det ikke!

Når barna er slitne og umotiverte kan ellers overkommelige oppgaver fremstå som helt umulige. Regnestykker blir verre å knekke enn alle Mordors tropper og engelskgloser blir vanskeligere enn gresk og kinesisk til sammen. Løftene om spilletid så snart leksene er gjennomført blir verdiløse fordi alle skjønner at dette kommer til å ta hele kvelden! Antakelig rekker vi ikke leggetid en gang, og da blir hele morgendagen ødelagt også. Verden er ond og urettferdig, sånn er det bare.

Eller er det det?

Det du fokuserer på vokser. Når du forteller deg selv at en oppgave er umulig å løse blir den raskt mye vanskeligere. Dette er like sant for barn som for voksne. Allikevel er det et budskap som kan være utfordrende å nå inn med til et frustrert barn. Heldigvis er de ofte lette å distrahere.

Gloseøving eller bare en lek?

- OK, hvis du er for sliten til å konsentrere deg om engelskglosene akkurat nå, la oss heller spille et spill en liten stund.. Vi kan spille fem-på-rad! Men jeg vil ha med en spesial-regel: For hver gang du skal legge på en brikke må du gi meg en liten lapp med et engelsk ord på. Avtale?

Denne “leken” fungerer hver eneste gang, og er supereffektiv. Junior får skrevet glosene langt flere ganger enn hvis han hadde satt seg ned med vanlig leksejobbing og resultatene viser seg på fredagstesten. Repetisjon er kjedelig, men det fungerer. Her slipper vi følelsen av repetisjon fordi vi egentlig ikke gjør lekser – vi spiller et spill sammen.

100:4=?

- Deling er umulig! Det er teit, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal lære det. Jeg får aldri bruk for dette her!

Side opp og side ned med multiplikasjon, divisjon, subtraksjon og en haug med andre sjoner. Tall og tegn på rekke og rad.

- Hvor mye er 100 delt på 4?

- Jeg vet ikke! Jeg skjønner ikke sånt, det er vanskelig!

- OK.. Men si at Lars og Kristoffer kommer besøk til deg på lørdag. Så får dere du en 200-lapp av meg, og jeg ber deg ta med gutta og søsteren din ned på kiosken, så kan dere dele pengene likt og kjøpe dere godis for dem. Hvor mye blir det til hver av dere da?

Barn som voksne bruker matematikk hele tiden. Det er ikke særlig vanskelig å dele en pengesum likt, og de har kontroll over hvor mye penger de har igjen når de er i kiosken og handler. Hver krone skal utnyttes – har de fått 25 kroner til godteri er det en nedtur om sluttsummen ender på 24,50. Å stadig bevisstgjøre dem om at “det du gjorde nå – det var matematikk!” betaler seg når frustrasjonen over matteleksene tar overhånd. Matte i seg selv er ikke vanskelig, du gjør det hele tiden! Ved å overføre de tørre, kjedelige stykkene til situasjoner i den virkelige verden går de plutselig fra kryptiske kombinasjoner av tall og tegn til helt overkommelige, håndgripelige oppgaver.

Å flytte fokus fungerer! Hva er dine tips når du skal hjelpe barna med å gjøre leksene til en god opplevelse?

Man trenger ikke gå langt for å få en skikkelig friluftsopplevelse! Fire barn i 8-9 års alder, to voksne med sekker fulle av mat og tørr ved, 20 minutter gåtur til nærmeste tjern og flott høstvær er en sikker oppskrift på suksess.

Fordel med å gå kort er at man kan pakke tungt og ta med tørr og god ved hjemmefra. Dermed slipper du å bruke tid på å lete etter brensel når du kommer til leirplassen. Finn noen få tørre pinner og riv litt never av nærmeste bjørk, så er du i gang! Jeg pleier å ha noen tennbriketter liggende i sekken også, bare i tilfelle. Med briketter og medbragt ved er man garantert å få et godt bål raskt, selv om man ikke er den største friluftshelten i utgangspunktet. Poenget er å få en god turopplevelse sammen med barna – ikke å være Lars Monsen.

Bilde fra Flickr – publisert under en CC-lisens.

Det beste smaker bedre når det er laget på bål. Enten det er grillpølser, kyllingvinger eller kaffe får det en egen dimensjon når du sitter der i bålrøyken og ser ut over et stille vann. Man savner verken PC, TV, mobiltelefon eller balsamico-eddik der ute. På vår siste tur løp barna rundt i skogen i tre timer mens vi voksne drakk kokekaffe og pratet om livet – og de syntes det var ALT for tidlig å dra hjem da vi begynte å rydde “leirplassen”. Det viste seg at livet består av mer enn dataspill. Jeg synes yngstemann (som var sterkt i mot konseptet samme formiddag) oppsummerte det hele glimrende, med vantro i stemmen:

- Tenk at jeg IKKE ville være med på dette, da..

Bållukten sitter fortsatt igjen og minnene vil sitte i enda lenger!

Synes du grillpølser på nyspikket pinne blir for kjedelig kan du prøve en pølsepakke på neste tur: kutt opp purreløk, paprika, rødløk og kjøttpølse og bland sammen. Pakk hver porsjon (en halv pølse + grønnsaker) inn i aluminiumsfolie og sleng pakkene i glørne. Ferdig på få minutter og smaker mye mer enn pølser i lompe. Pølsene kan byttes ut med et hvilket som helst annet kjøtt, og grønnsakene kan varieres i det uendelige. En sikker vinner! Har du noen gode tips til friluftsmat – del gjerne i kommentarfeltet!

Oslos skolebyråd får kjeft fra både Utdanningsforbundet og kunnskapsministeren etter at det ble kjent at byen satser på “Eliteklasser” i språk- og realfag, der faglig sterke elever skal få undervisning på et høyere nivå enn trinnet tilsier.

Essensen i opplegget er at de 10 % flinkeste ungdomsskoleelevene skal få undervisning på videregående skoler i nærheten, mens tilsvarende prosentandel av de flinkeste videregåendeelevene skal få undervisning på universitetet. Et tiltak som gir de beste ekstra utfordringer, men samtidig bryter med “alle skal med”-mentaliteten det norske skoleverket preges av.

Recreational Reading, av Andrew Wertheimer, tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0

Etter min erfaring får de beste for dårlig oppfølging på skolen. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, noe som på mange måter er naturlig. De klarer seg jo fint, og det er på mange måter viktigere å få med seg de som ikke klarer seg like bra. Jeg tror lærerne prøver så godt de kan og at de virkelig ønsker å gi også de faglig sterkeste elevene god oppfølging og riktige utfordringer, men at de mangler både tiden og ressursene som skal til. Eliteklasser er kanskje unorsk, men det kan også være et godt svar på dette problemet.

Elever som ikke får nok utfordringer i skolehverdagen begynner å kjede seg og risikerer å legge seg til dårlige vaner i forhold til skolearbeidet. De færreste av oss jobber systematisk for å bli gode i noe vi allerede er gode i. Vi trenger incentiver for å gjøre en innsats, og muligheten for å få undervisning på et høyrere nivå kan fungere som et slikt incentiv. De fleste av oss husker fra skoletiden at det å være skoleflink ikke i seg selv gir høyere status, snarere tvert i mot. “Skolelysene” trenger å få noe tilbake.

Jeg tror bestemt at Osloskolen er inne på noe. Tilpasset undervisning i enkeltfag for de beste høres for meg ut som en god ide, som kan passe glimrende inn i Drammens visjon om å skape Norges Beste Skole.

Kan “jeg hater kjøttkaker” utvikle seg til “jeg hater pakistanere”?

Som pappa til to barn på 7 og 8 år omgir jeg meg med en mengde regler og retningslinjer. Mange av dem kan vurderes opp mot situasjon  og en del kan tas opp til diskusjon med ujevne mellomrom, men to er absolutte: Vi slår ikke og vi sier ikke “jeg hater”.

“Jeg hater kjøttkaker”, “jeg hater å ha på meg ullgenser”, “jeg hater deg” er alle strengt forbudt under mitt tak. “Jeg hater” er ugyldig som grad av “jeg misliker”. Ord og begreper har makt, og hat er et av de sterkeste begrepene jeg kjenner.

“Hatred paralyzes life; love releases it. Hatred confuses life; love harmonizes it. Hatred darkens life; love illumines it.”

-Martin Luther King Jr.

Barn forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Jeg forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Men jeg forstår nok til å vite at det tilsynelatende er grenseløst. “Hate leads to suffering,” sier Yoda i et klassisk sitat. Akkurat det er det liten tvil om.

“Jeg tror at hat kan læres og kan avlæres.”

Dette sier den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eikernes i et intervju i VG i dag, der han snakker om likhetene mellom terroristen som angrep Oslo og Utøya og seg selv. Det tror jeg også. Men jeg håper mine barn skal slippe å lære å hate. Jeg håper de får nok innspill av kjærlighetens ord og budskap til at de kan møte hatet og riste det av seg uten at det fester seg. Jeg ønsker så inderlig at kjærligheten skal vinne.

Derfor er hat-retorikk forbudt under mitt tak. Selv om det “bare” dreier seg om kjøttkaker.

Denne uken hadde jeg en veldig stor hverdagsopplevelse. Min 7 år gamle datter, som har vinterferie fra skolen denne uken, spurte pent da jeg var inne på rommet hennes for å si god natt:

“Pappa? Kan du vekke meg før du drar i morgen?”

“Det er klart jeg kan,” svarte jeg. “Vil du jeg skal stikke hodet innom før jeg drar sånn at du får sagt hadet?”

“Nei,” sa hun. “Du må vekke meg tidligere enn det. Jeg vil at du skal vekke meg sånn at vi kan spise frokost sammen.”

Jeg er så velsignet og priveligert at jeg har et barn som fortsatt ønsker å tilbringe tid sammen med meg, så mye at hun er villig til å stå opp klokken 06.30 på en onsdag i vinterferien. Jeg håper jeg husker akkurat det neste gang hun spør om vi kan spille et spill sammen, og ikke svarer noe så dumt som “Ikke nå, lille venn. Pappa er opptatt med å lese avisen.”

UNICEF med Kjersti Fløstad i spissen arrangerte i går kveld folkemøte med prosjektet Den Ene på Union Scene i Drammen. Med seg på scenen hadde hun et bredt utvalg foredragsholdere, blant dem sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, filosofen Henrik Syse, pedagogen Håvard Tjora og barneombud Reidar Hjermann. En sterk rekke når det er barna blant oss som er tema.

Alle som var til stede, både på og foran scenen kunne nikke i enighet når Syse snakket om hvordan hvert enkelt barn er uendelig mye verdt, og hvor vanskelig det ofte kan være å prioritere det som er uendelig mye verdt høyt nok i en hektisk hverdag – når man jakter på forlagte matbokser og savnede sitteunderlag til barnehagens turdag når man samtidig vet at bussen går om tre minutter. Selv kan jeg lett glemme å se mine egne barn i de situasjonene – hvordan skal jeg da kunne se andres?

Flere snakket om det sivile barnevern. Som foreldre, som voksne, som medmennesker har vi ikke bare et ansvar for barna i vår egen familie og omgangskrets, men for alle barna i lokalsamfunnet. Alle er enige om at barn fortjener en god og trygg oppvekst, en god opplevelse av verden. For de barna som ikke alltid har den tryggheten er det ofte ikke mer som skal til enn at noen ser dem – et lite smil, et lite hei kan være nok til å gi håp i et lite barns hverdag.

Marco Elsafadi fra organisasjonen Newpage fortalte en flott historie om en postmann han husket fra Berlin. Guttene i nabolaget pleide å spille fotball i gata, og hver gang denne postmannen kom med ettermiddagsposten stoppet han og spilte fotball med dem i fem minutter. En vanligere reaksjon ville kanskje være å jage dem bort fra gata, slik at han kunne kjøre ruta si og gjøre jobben sin raskest mulig, men denne mannen valgte altså å gi fem små minutter av sin tid. Hver eneste gang. Han ga barna anerkjennelse og tips til hvordan de kunne bli enda bedre. Han gjorde noe så enkelt som å se dem.

Tiden vår og oppmerksomheten vår er noe av det viktigste vi har. Gjennom å dele den med barna gjør vi en forskjell i livene deres. Det handler om å se – og vise at du ser. Anerkjennelse gjør noe med selvbildet, både for oss voksne og ikke minst for barna. Et godt selvbilde, en tro på at du vil kunne lykkes med noe, en tro på at verden er et godt sted tross alt.. Kanskje er det ikke mer enn et smil som skal til for å sette i gang alt?

Les mer om prosjektet på www.denene.no. Vi kan alle være den Ene!

I et innlegg på Aftenposten.no stiller et foreldrepar spørsmålet om barnehage bør være obilgatorisk fra ett års alder. I innlegget skriver de blant annet:

“Barn som motstrøms får være hjemme, vil ikke lære sunn sosial omgang med andre barn. Et virkelig påkrevd preventiv for å hindre mobbing.”

La meg gjøre det klart med en gang: jeg er positiv til barnehager. Barn har godt av å være sammen med andre barn, og barnehagen som læringsarena vil gi andre impulser enn en hjemmeværende mor eller far.

Foto av Chris Willis, publisert under en CC-lisens

Men å gå derfra til å konkludere med at barn blir asosiale mobbere en håpløs avsporing av det som kunne vært en interessant debatt.

Selv hadde jeg gleden av å være hjemme med min datter i mesteparten av hennes tre første leveår. Først hadde jeg åtte måneder pappapermisjon før jeg gjorde unna det siste halvåret av siviltjenesten min. Deretter ble jeg alenepappa og flyttet hjem til et Drammen uten full barnehagedekning, og tilbragte det neste halvannet året hjemme med vesla mens vi ventet på at de skulle bygge ferdig barnehagen nede i gaten for oss.

Det fungerte fint! Selvsagt satte det krav til både meg og henne. Jeg måtte lære å leke på hennes premisser, og hun måtte lære å underholde seg selv innimellom. Som lekekamerater må vi voksne kjenne våre begrensninger, og en av dem er at vi ikke kan erstatte 20 barn og to pedagogiske ledere i en barnehageavdeling.

Allikevel fant vi en gylden middelvei, og sosialiering med barn på veslas egen alder fikk vi på lekeplasser (det finnes nemlig folk som er kommer til lekeplasser med barna sine, selv en onsdag formiddag!), i tilbud som åpen barnehage og ute blant familie og venner. Let og du skal finne!

Allikevel så jeg endringer da barnehagen omsider var ferdig bygget og hun fikk startet i den. Hun fikk andre rollemodeller og ble tøffere og mindre redd for å falle og slå seg. Hun lærte nye former for konflikthåndtering. Hun fikk en ny arena for sosialiering - et nytt trinn på utviklingsstigen.

Barn er forskjellige. Foreldre er forskjellige. Det som var riktig for min datter og jeg trenger ikke å være det riktige for alle andre. Jeg tror bestemt at alle barn har godt av å gå en periode i barnehage, men om det er riktig å begynne når de er ett, tre eller fem år er og må være en individuell vurdering.

Jeg er redd. Fryktelig redd. Jeg har to barn i tidlig barneskolealder, to barn jeg gjerne vil at skal på sikt bli mer eller mindre selvstendige og tenktende voksne. Derfor lar jeg dem gå på butikken og handle, gå alene hjem fra skolen og spille fotball i ballbingen oppe i åsen her. Samtidig leser jeg om barn som blir voldtatt på SFO og antastet på skoleveien. Selvfølgelig er jeg redd!

Vi foreldre ønsker barna våre en trygg oppvekst, skånet for smerte og grusomheter. Samtidig vet vi at smerte er en del av livet. Frihet, selvstendighet og ansvar er en del av livet. Å brekke armen når du faller ned fra et tre i skolegården er også en del av livet.

Derfor blir vi tvunget til å ta vanskelige valg. Jeg ønsker ikke å la frykten for det fæle som kan skje være det styrende for valgene jeg tar. All min erfaring tilsier at valg basert på frykt ofte blir dårlige valg. Jeg tror at barna vokser på selvstendighet, på å mestre ting.

Så får jeg heller leve med at jeg har hjertet i halsen når de dingler i et tre seks meter over bakken, eller når de ikke er hjemme når jeg forventer det. Noen ganger tar skoleveien 10 minutter lenger enn den trenger, kanskje fordi de har funnet en skatt eller stoppet for å studere et ekorn eller klappe en katt. Som regel har de en opplevelse å fortelle om når de har brukt lenger tid enn de pleier.

Og min frykt blir erstattet med stolthet og glede over at jeg har barn som har evnen til å undre seg over noe vakkert.

Å ikke lenke til de fæle sakene som omtales i dette innlegget er et bevisst valg – jeg har lest nok om dem, og det har sikkert dere også. Les heller denne artikkelen om “Slow parenting”, som tar for seg noen av de samme tankene som jeg har luftet i dette innlegget.