Stian skriver..

At Danvik skole har kapasitetproblemer, og at de flytende skolegrensene i Drammen byr på utfordringer fikk vi som familie føle på kroppen i vår og sommer. Etter 106 dager med kamp og anker fikk yngstejenta i familien omsider bekreftet at hun skulle få lov til å gå på samme skole som sin ett år eldre storebror.

I dag leser jeg på dt.no at rådmannen i byen har tatt konsekvensene av presset på Danvik og ønsker å endre skolegrensene og begrense inntaksområdet for skolen. Slik jeg leser det vil det føre til fastere skolegrenser, og fjerne tvilen rundt de som er så uheldige at de bor i grenseområdene. Det er jeg mer enn positiv til, den belastningen vi ble utsatt for unner jeg ingen å oppleve. Rektor Cathrine Wessmann er også fornøyd, og sier til avisen at det er vanskelig å drive god pedagogikk  når det blir for mange elever – noe jeg har all verdens forståelse og respekt for.

Men det avsluttende sitatet fra rådmannen i saken gjør meg inderlig forbannet:

– Ingen elever skal flyttes fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene

Eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene. Det var akkurat dette jeg kjørte saken på i våres. Hadde det ikke vært for at storebroren allerede gikk på Danvik hadde det ikke blitt noen sak i det hele tatt. Det er  grenser for hva man ønsker å utsette seg for – jeg gjorde det ikke for moro skyld!

Søsken er trygghet! Et barn som begynner på skolen får hele livet sitt snudd på hodet. Alt er nytt, alt blir endret. Endring er skremmende, både for barn og voksne. Å ha en søster eller bror å støtte seg til gir barna en enorm styrke i en slik situasjon. Ved å putte søsken på forskjellige skoler blir denne tryggheten revet vekk. Hvem blir taperne? Barna.

Over lang tid bygges forventningene opp til skolestart. I vårt tilfelle går eldstemann ett trinn høyere, så hele det siste året før yngstejenta begynte på skolen snakket de om hvor moro det skulle bli å gå sammen til skolen, leke sammen i friminuttene, være sammen på SFO. Ett lite brev endret hele grunnlaget for gleden og forventningen de følte. Ett lite brev sa at planene og drømmene de to hadde sammen ikke ville bli en realitet allikevel.

Barn fortjener å bli tatt på alvor. De er mennesker, og fortjener å bli behandlet med respekt på lik linje med alle andre. Skolestart er viktig for dem, trygghet er viktig for dem – og samholdet mellom søsken gir trygghet.

Vi fikk beskjed om at det var helt umulig å få plass på Danvik. Det var for mange elever. Enkelt og greit. Nå er første semester snart over, og det har gått veldig fint. Det er plass. Det er trangt, men det er plass. Alt som trengtes var vilje til å tilpasse og tilrettelegge.

Jeg håper rådmannen og skolepolitikerne i denne byen tar til vettet, og bestemmer seg for å bruke sunn fornuft i årene framover. Ja takk til faste skolegrenser, begrenset inntaksområde og trygge rammer. Det er viktig å ikke sprenge kapasiteten på en skole. Men det er enda viktigere at barna får oppleve den tryggheten de har krav på – og å gå på samme skole som sine eldre søsken er veldig ofte en enormt viktig bit av den tryggheten.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sier til VG i dag at gratis kjernetid i SFO ikke nødvendigvis betyr lavere foreldrebetaling. Jeg er vel ikke den eneste som føler at en litt mindre SFO-regning lå litt i kortene i akkurat dette valgløftet. Allikevel setter jeg meg ikke ned for å skrive et rasende innlegg om brutte løfter, svik og bedrag. Andre aspekter er nemlig veldig mye viktigere:

Gratis kjernetid skal gjelde for barn som ikke ellers benytter seg av SFO. Hvis endringen ikke innebærer lavere betaling betyr det at vi som allerede har barn i ordningen er med på et spleiselag for at flere barn skal få et tilbud. Det synes jeg er helt greit – forutsatt at tilbudet primært blir faglig.

Jeg er over hodet ikke innstilt på å være med å finansiere barnepass. Gratis kjernetid må innebære et faglig tilbud til elevene, ellers er det etter mitt syn i det store og hele bortkastede penger. Ikke fordi barnepass ikke er nødvendig, selv er jeg helt avhengig av det – det er hovedgrunnen til at jeg har barna der, men jeg forutsetter at de som har det behovet allerede har barna i SFO i dag. Hvis noen fortsatt har behov for barnepass men ikke benytter SFO fordi de ikke har råd må de få hjelp til å finansiere det gjennom andre løsninger. En time vil uansett ikke gjøre noen stor forskjell.

Barna må få tilbud om leksehjelp i kjernetiden. Det må være skikkelig organisert og ha høy tetthet av kvalifisert personale. Det trenger ikke nødvendigvis være lærere (de fleste av oss foreldre som hjelper til med leksene mangler pedagogisk bakgrunn..), men de skal være kurset i hvordan man gir leksehjelp på en best mulig måte. Hvert barn må få den oppfølgingen de trenger, og oppfølgingen må være individuell. Mennesker lærer på forskjellige måter, og det må leksehjelpen ta hensyn til i enda større grad enn klasseromsundervisningen.

Barna er fremtiden. La oss benytte muligheten til å ta vare på dem. Alle sammen, også de som har foreldre med andre ressurser enn de skolefaglige. Det er de som trenger gratis kjernetid i SFO aller mest. Gi dem det tilbudet de fortjener.