Livredde foreldre
Jeg er redd. Fryktelig redd. Jeg har to barn i tidlig barneskolealder, to barn jeg gjerne vil at skal på sikt bli mer eller mindre selvstendige og tenktende voksne. Derfor lar jeg dem gå på butikken og handle, gå alene hjem fra skolen og spille fotball i ballbingen oppe i åsen her. Samtidig leser jeg om barn som blir voldtatt på SFO og antastet på skoleveien. Selvfølgelig er jeg redd!
Vi foreldre ønsker barna våre en trygg oppvekst, skånet for smerte og grusomheter. Samtidig vet vi at smerte er en del av livet. Frihet, selvstendighet og ansvar er en del av livet. Å brekke armen når du faller ned fra et tre i skolegården er også en del av livet.
Derfor blir vi tvunget til å ta vanskelige valg. Jeg ønsker ikke å la frykten for det fæle som kan skje være det styrende for valgene jeg tar. All min erfaring tilsier at valg basert på frykt ofte blir dårlige valg. Jeg tror at barna vokser på selvstendighet, på å mestre ting.
Så får jeg heller leve med at jeg har hjertet i halsen når de dingler i et tre seks meter over bakken, eller når de ikke er hjemme når jeg forventer det. Noen ganger tar skoleveien 10 minutter lenger enn den trenger, kanskje fordi de har funnet en skatt eller stoppet for å studere et ekorn eller klappe en katt. Som regel har de en opplevelse å fortelle om når de har brukt lenger tid enn de pleier.
Og min frykt blir erstattet med stolthet og glede over at jeg har barn som har evnen til å undre seg over noe vakkert.
Å ikke lenke til de fæle sakene som omtales i dette innlegget er et bevisst valg – jeg har lest nok om dem, og det har sikkert dere også. Les heller denne artikkelen om “Slow parenting”, som tar for seg noen av de samme tankene som jeg har luftet i dette innlegget.
Tagger: barn, kriminalitet
Innlegget ble publisert 3. September 2010 klokken 11:54 under kategorien barn. Abonner på svar / kommentarer gjennom RSS 2.0 feeden. Du kan kommentere, eller legge en kobling til din egen side.
September 3rd, 2010 at 12:13
Tweets that mention Stian skriver.. » Blog Archive » Livredde foreldre -- Topsy.com says:[...] This post was mentioned on Twitter by Morten P. Røvik, stian trogstad. stian trogstad said: Har blogget om å være redd: http://trogstad.org/stian/2010/09/livredde-foreldre/ [...]
September 3rd, 2010 at 12:13
Flott! Jeg vurderte nylig å kjøpe boka free-range children helt til jeg innså at vi stort sett gjør de der tinga allerede…
September 3rd, 2010 at 19:29
At det skal skje dem noe er jo akkurat det jeg er redd for, det er det som gjør valget vanskelig. Men jeg står for, og stoler på, de valgene jeg tar. Og tro meg: det som går ut over mine barn går ut over meg. Det er mitt valg å la dem være selvstendige, og det er mitt ansvar hvis det går galt. Det er ubeskrivelig mye lettere å takle at en selv har det vondt enn at barna har det.
September 3rd, 2010 at 23:02
Ahh, så deilig det er å ikke ha barn!
September 4th, 2010 at 01:44
Du er vel inne på kjerne-problematikken rundt selve livet og samspillet mellom mennesker og samfunn. Jeg tror vi må akseptere å gjøre feil, og at det vil gjøre vondt. Det går en grense en plass, når vi nærmer oss det perfekte, så blir det uinteressant og likegyldighet. Problemer smerte og sorg skaper jo et engasjement mellom mennesker. Kan vi klare oss uten? Kan vi ha engasjement og glede uten sorg og smerte?
Det er jo helt klart, at man har samfunn, som er bedre enn andre, og jeg mener absolutt ikke, at jo mer sorg og smerte jo mer glede, men som sagt: jeg tror det er en grense et sted for hvor perfekt. Den grensa må vi jobbe mot. Tenk så komplekst samfunnet er, og hvor mye som henger sammen. viktigheten i å høste smertefulle erfaringer, ulikheter mellom menneskers verdigrunnlag, forståelse av alt dette er vel nesten ingen forundt å besitte. Men vi må jobbe mot å gjøre det bedre.
fortsetter:
September 4th, 2010 at 01:48
Det er nok en evig oppgave, men den løses antagelig best, om hver og en gir sine barn et verdigrunnlag man selv tror på og ved å være litt engasjert i dette samspillet. Jeg tror ikke en overbeskyttende rolle vil fungere for å beskytte mot overgrep, men heller sloss for å minimere sjansen for at det skjer. På sikt er det mye verre å stenge barn inne, enn at noen blir offer for overgrep, uansett hvor jævlig det høres ut.
Samfunnet er hyper komplekst. Nå vil noen øke alder for førerkort til 23. Jeg kan med hånda på hjertet si, at det finnes ingen rett eller gal alder. Jeg har mange venner, som sikkert ville kjørt bil bedre og snillere enn meg når de var 16, enn når jeg sjøl var 30. Poenget er at man må heller sette seg inn i hodet på en litt yr ungdom og handle utfra den vurderingen, enn å lesse på med regler.Mange historikere mener jo også, at det var de "ville" ungdommene, som førte til de store fremskritten og som innehar mange av de store historiske navnene, og at for hver som lykke var det tusen , som gikk på trynet…for utviklingen!
fortsetter
September 4th, 2010 at 01:49
Jeg tror samfunnet er litt sånn…det er ikke en ok "alder", siden vi er totalt forskjellig og det jeg synes er fy, kan en krigstraumatisert bosnier synes er helt ok. Det kan også være hva en prest på 70 synes om sex før ekteskapet kontra en liberal 20 åring……og alle mulige eksempler mellom disse. Alt dette skal funke i en samhandling og ingen har full rett på alle områder.
Gi unger frihet og glede ved å leke.Pass på der det er direkte farlig og gi gode rutiner for å ha en foreldrerolle med naturlig kontroll( bare her vil jo ti foreldre ha ti måter) Lær de om samfunnets realiteter det tåler de og så lenge de har voksne som støtter de vil de ikke bli skremt på noen farlig måte. Gi de ansvar. Men sist men ikke minst(og tilbake til start kanskje) : det som funker på en unge, er slett ikke sikkert er riktig for en annen…de er jo slett ikke like:-)
Lykke til!
September 4th, 2010 at 08:37
Du har såpass mange gode poeng her, Ole, så jeg nøyer meg med å et par av de siste. Nettopp det med at det ikke finnes noen "riktig" alder, at mennesker er forskjellige, tror jeg det er viktig å ta hensyn til. Det er en vanskelig vurdering, og jeg tror det er det mange foreldre blir for engstelige – "han er ikke gammel nok til det ennå..". Å gi barna et visst bilde av hvilke farer som kan lure der ute er også viktig, selv om det kan være aldri så ubehagelig. Som foreldre må vi tøre å snakke om ubehagelige ting med barna, og forberede dem på at verden ikke bare er snill og god.