Stian skriver..

I dag opplevde jeg hvordan en mikroskopisk gest kan gjøre stor glede. Jeg tok bussen hjem etter å ha hentet mine to barn på SFO, og som så ofte før startet de en lidenskapelig debatt om hvem som skulle “plinge” når vi nærmet oss riktig busstopp (*). De bestemte seg for å løse det med “Stein, saks, papir“, men hun som gikk tapende ut av duellen (og som forørvrig også var initiativtageren..) følte seg snytt, ble småfurt og prøvde å argumentere for at “Stein, saks, papir” strengt tatt ikke var en god måte å avgjøre det hele på allikevel. Uansett: tapt er tapt, og hun fikk ikke gjennomslag for det nye standpunktet sitt.

Da vi kjørte ut fra neste bussholdeplass lente en ung jente på plassen bak oss seg fram, prikket vår tapende duellant på skulderen og sa “Hei! Vil du plinge for meg?”. Så lite, så enkelt og så effektfullt. Datteren min lyste opp som om det skulle vært selveste julekvelden, og jeg ble nesten like glad som henne. En ørliten gest som førte til stor glede.

Så enkelt kan det være. Dette mennesket så muligheten til å gjøre en liten jente glad, og grep den. En “random act of kindness”. Det kostet henne ingen ting, men jeg er helt sikker på at hun også følte hun fikk noe tilbake for det. Jeg fikk i alle fall mye.

Jeg vet ikke om denne unge damen på 16-bussen er en bloggleser, men hvis hun er det: Takk skal du ha! Vit at du gjorde ettermiddagen lysere for minst to slitne med-trafikanter. Det skal ikke så mye til!

(*: Små barn, små gleder – det er av en eller annen grunn veldig stas å trykke på stopp-knappen, og kanskje særlig når det går på bekostning av den andre. Jeg er helt sikker på at mange andre småbarnsforeldre kjenner seg igjen i situasjonen. Dere andre får bare bære over med det..)

Tagger: barn, hverdagsglede

Innlegget ble publisert 7. desember 2009 klokken 21:05 under kategorien mennesker. Abonner på svar / kommentarer gjennom RSS 2.0 feeden. Du kan kommentere, eller legge en kobling til din egen side.