Valgkamp – skolepolitikken
Valgkampen nærmer seg slutten med stormskritt, og jeg er fortsatt i villrede om hva jeg skal stemme. Jeg har prøvd å holde meg sånn tålelig oppdatert de siste ukene, med vekslende hell. Tidligere år har jeg vært veldig klar på hva som har vært viktigst for meg, men tidene forandrer seg. Folk forandrer seg, og ikke mist: prioriteringer forandrer seg.
Om det er politikerforakt eller bare generell politisk pessimisme som har slått ut på meg de siste dagene er jeg ikke sikker på, men når jeg ser på partiene har jeg mye lettere for å finne ting jeg ikke er enig i enn ting som kan vippe meg i deres retning. Jeg har sett på saker, på innsats i debatter, på aktivitet i sosiale medier og på kandidater. Alt med resultatet at jeg blir litt gretten og motløs. Jeg finner ingen jeg kan være venner med!
Derfor sitter jeg her og tenker høyt i all offentlighet. Hva er viktigst?
Jeg har to barn i tidlig skolealder, noe som naturlig nok gjør skolepolitikken til en sentral sak for meg. For fire år siden var full barnehagedekning hovedfokus, og det har jo faktisk gått relativt bra. Men tilbake til nå og skole – hvem er best der? La oss titte på partienes hjemmesider:
SV har skole veldig synlig og aller øverst av kjernesakene på hjemmesidene sine. Under slagordet “Barn og unge først!” skriver de at “I dag er de fleste barn på skolefritidsordningen både før og etter skolen. Men tilbudet på SFO er mange steder for dårlig”. Enig, jeg skulle gjerne sett at SFO hadde bedre tilbud. For å gjøre noe med dette vil SV “stille høye kvalitetskrav og innføre makspris i SFO”. Sikkert fint, men jeg skulle gjerne visst hva de kvalitetskravene skal bestå i, annet enn en time leksehjelp?
I selve skoledagen (som tross alt er det som angår samtlige elever) er de opptatt av mer undervisningstimer, flere lærere og tettere oppfølging av enkelteleven. Læreren er den viktigste ressurs i skolen, og trenger høyere status og bedre lønn. OK, dette høres jo bra ut. Bedre lønnede lærere betyr forhåpentligvis at enda fler kompetente mennesker søker lærerutdannelse. Lærerne i barne- og ungdomsskolen er blant de viktigste ressursene vi har her i landet, og da bør vi legge til rette for at de er mest mulig kompetente og får anstendig betalt for innsatsen de gjør med å forme de kommende generasjoners ressurspersoner.
Her det mye snakk om at skolen skal bli bedre, men lite om hvordan den skal bli bedre. Hva er målet? Hva er visjonene? Hvordan kan forbedringene måles, annet enn på lønnsnivået til lærerne?
La oss hoppe over på borgerlig side og se på et annet parti som tradisjonelt har hatt mye fokus på skole: Høyre. Her kan vi lese at “Høyres mål er at Norge skal ha verdens beste skole”. Ambisiøst! Hvordan? “Det viktigste er en økt satsing på lesing, skriving og regning og å løfte lærernes kompetanse og styrke skoleledelsen”. Dette var jo ganske konkret. Et klart definert hovedmål og tydelige satsningsområder. Her er det kjernekunnskapene som skal satses på – lett målbart og viktig for barna. De skriver også at hver enkelt elev skal stimulerers ut fra individuelle evner og interesser, og at mestringsfølelsen er viktig.
Dette høres jo unektelig veldig bra ut, og scorer på litt av det jeg etterlyste hos SV. Klare mål og visjoner og målbarhet. Men hvordan skal lærerne bli så mye bedre på de definerte områdene? Bedre lønn er etter min mening det aller viktigste for å skaffe enda mer kompetente søkere til lærerhøyskolene, men det er ikke nevnt hos Høyre i det hele tatt. Kan det være at dette også bare er tomme ord?
En rask titt på skolepolitikken til Arbeiderpartiet får meg til å tenke at den er en litt mer konkretisert versjon av SV sin. Kanskje jeg hadde blitt mer overbevist om jeg hadde lest Ap sin først, men hovedlinjene er de samme.
Venstre er også et parti som tradisjonelt har hatt en viss troverdighet i skolepolitikken. Her er det også flotte ord og det som etter min mening er det viktigste tiltaket for en god skole: “En skole for kunnskap og like muligheter krever faglig sterke lærere. Derfor vil Venstre gi alle lærere tid og ressurser til faglig påfyll gjennom systematisk etter- og videreutdanning”. Videre skriver de at blant annet at skolen legger grunnlag for fremtidens næringsliv. Flotte visjoner, men kanskje den minst konkrete av alle hittil. Noen ganger lurer jeg på om Venstre i det hele tatt har noen politikk eller om de bare er visjonære pratmakere.
Jeg har selvfølgelig sett et par skoledebatter også, som tradisjonen tro har blitt ødelagt av at politikerne angriper hverandres politikk i stedet for å fokusere på sin egen. Venstresiden anklager Høyre for å avspise skolen med “knapper og glansbilder” og dårlige rangeringsordninger som skaper skiller og diskriminering i skolesystemet, mens høyresiden svarer med at venstresiden har fokus på kos og å legge så mye til rette for de svake at de sterke blir dårligere samt at de egentlig bare er redde for alt som lukter privat. Hvorpå venstresiden svarer at det ikke er private de er imot, men profitører. Ingen kapitalist-svensker skal tjene penger på norsk skole, da er det bedre å gjøre den offentlige superbra.
Smålig kranglig kan ødelegge en hver debatt. Og det gjør den som regel, med resultatet at jeg sitter igjen like forvirret som jeg var før debatten startet.
Jeg hadde et mål for denne bloggposten: å samle inntrykkene mine og bli litt mindre forvirret. Jeg føler egentlig ikke at jeg lyktes spesielt godt med det. Jeg er uenig med mye og enig i litt av det de fleste partiene står for. Det eneste jeg har klart å bestemme meg for er en del partier jeg er så uenig med at de er helt uaktuelle. Kanskje bør jeg starte mitt helt eget parti? Brobyggerpartiet – som står midt mellom de borgerlige og de sosialistiske. Fargen vår kan være lilla, og vi skal være helt konkrete i alt vi foretar oss. Dessuten skal det være forbudt å ironisere over motstanderens politikk. Selv om det kommer til å bli veldig vanskelig..
Innlegget ble publisert 12. September 2009 klokken 12:07 under kategorien politikk. Abonner på svar / kommentarer gjennom RSS 2.0 feeden. Du kan kommentere, eller legge en kobling til din egen side.
