Stian skriver..

I går hadde jeg gleden av å oppleve Progressive Nation 2009 i Oslo Spektrum. Progmetalveteranene Dream Theater har tatt med seg tre andre mer eller mindre progressive band på en aldri så liten Europaturne og kunne by på en skikkelig helaften.

Første band ut for kvelden var kanadiske UnexpexT, et ensemble på seks mann og en kvinne som kunne by på en heftig coctail av forskjellige metal-retninger. Doom var kanskje den mest fremtredende, men her var det meste representert. Den kvinnelige vokalisten vekslet mellom operatisk, growl og plain (tidvis nesten soul-aktig) vokal som om det skulle vært den naturligste ting i verden, og prøvde etter beste evne å dra opp stemningen blant publikum. Hun hadde masse energi, men nesten ingen plass til å få den ut, stakkar, så de teatralske bevegelsene ble ofte litt halvveis. De sju bandmedlemmene sto tett i tett helt ytterst på scenen, og prøvde etter beste evne å ikke tråkke hverandre på tærne samtidig som de laget litt show. I tillegg måtte de slite med forferdelig dårlig lyd, så deres opptreden går neppe inn i historiebøkene som den største konsertopplevelsen på norsk jord. Samtidig viste de potensiale med innlevelsen og en spennende sjangermiks. For åtte år siden hadde jeg helt sikkert bestemt meg for å følge dem nøye fremover.

Etter en liten pause (i alle fall for publikum, lydfolkene jobbet antakelig på spreng..) var L.A.-baserte Bigelf klare for sin første opptreden i Norge. De gikk på scenen til tonene av the Empirial March, og frontfigur Damon Fox med sitt lange skjegg og store flosshatt eide publikum fra starten. Med selvtillit en mørkets fyrste verdig ledet han bandet gjennom et sett med gjennomført og velspilt psykedelisk hardrock. Heftige riff kombinert med utagerende keyboardspill ga meg assosiasjonene til en moderne og ganske sint Frank Zappa. Nevnte Fox beklaget at det hadde tatt dem kriminelt lang tid å komme til Norge – jeg håper det ikke blir lenge til neste gang, for jeg vil mer enn gjerne se Bigelf på toppen av plakaten en dag. Kanskje noe for bookingansvarlig på Union Scene?

Neste band på scenen skal jeg ikke si så mye om, da kommer jeg sikkert til å erte på meg en haug av deres fans. Svenske Opeth har aldri vært blant mine favorittband, og selv om de spilte bra klarer jeg ikke å holde interessen oppe gjennom en hel låt. Vokalist Mikael Åkerfeldt virket dessuten ganske uengasjert på meg, og gjorde lite for å dra opp stemningen i Spektrum.

Så, endelig! Etter flere timer på betonggulvet kom endelig rosinen i pølsa, vaniljekremen i skolebrødet, toppen av kransekaka: dagens verter og headlinere Dream Theater!

Litt flau må jeg innrømme at dette var første gang jeg har sett Mike Portnoy og kompani live. Jeg stilte opp i Spektrum med store forventninger, som mer eller mindre ble innfridd. Det er klart – lyden er ikke god nok der. Det har den aldri vært, og kommer aldri til å bli. Jeg fikk ikke alle låtene jeg ønsket meg, men det er nesten en selvfølge: gutta har gitt ut 10 studioalbum de siste 20 årene, og med gjennomsnittslengden på låtene deres er det ikke akkurat mange de rekker over på et halvannen time langt sett. Men det de leverte, leverte de med finesse og rutine!

James LaBrie er ikke 20 lenger, og det merkes i liveopptredener. Jeg synes han startet litt slapt, men ble bedre og bedre utover i konserten. Mike Portnoy var i et herlig humør bak trommesettet og gjorde en helt glitrende innsats. John Petrucci spilte stort sett veldig bra, og jeg ble i lange perioder bare stående og se på fingrene hans – han er en fantastisk gitarist, ingen tvil om det. For ikke å snakke om Jordan Rudess!  Han var høyt og lavt og spilte fantastisk bra. I tillegg sto han for konsertens store høydepunkt for en geek som meg da han spilte en kort solo på iPhone.

Den ene låta de spilte fra Six Degrees of Inner Turbulence ga meg en ørliten åpenbaring i forhold til den skiva, så den har jeg store planer om å børste støv av de nærmeste dagene. Alt i alt var det en veldig hyggelig opplevelse.

Det svakeste denne kvelden var egentlig publikum. Fra min posisjon ganske langt bak i hovedfeltet tok det aldri helt av, men jeg er usikker på om det var et litt uengasjert publikum i Spektrum i går eller om det bare er meg som begynner å bli gammel. Flere ganger i løpet av kvelden tok jeg meg selv i å se lengtende opp mot sitteplassene. Det var faktisk litt skremmende.

Tagger: konsertopplevelse, spektrum

Innlegget ble publisert 27. September 2009 klokken 11:39 under kategorien musikk. Abonner på svar / kommentarer gjennom RSS 2.0 feeden. Du kan kommentere, eller legge en kobling til din egen side.