Stian skriver..

Fredag fikk vi endelig bekreftet at vår datter skal få lov til å gå på samme skole som sin ett år eldre stebror.

Da hadde det gått nøyaktig 106 dager siden vi sendte den første anken. 106 dager som egentlig skulle blitt tilbragt i glede og forventning. 106 dager som skulle vært brukt til å forberede en femåring på en helt ny hverdag som skolejente. I stedet ble det 106 dager fyllt av brev, anker, utallige telefonsamtaler og en frustrasjon som etterhvert ble ubeskrivelig stor.

Når storebroren fikk sitt “skolebrev” for ett år siden var det en stor opplevelse for hele familien. Vi gikk sammen og handlet ny ransel, pennal og alt som skulle til. Brevet ble hengt opp på kjøleskapet, og vi leste det gjentatte ganger for begge barna: “Kan du ikke lese hva som står en gang til, da? Vær så snill?”

Skolebrevet var et foreløpig høydepunkt i guttens til da fem år lange liv. Skolestart skal være et høydepunkt! Det skal forberedes og bygges oppunder. Barna ser frem til skolestarten med glede og forventning, med magen full av ivrige sommerfugler. Hele våren og forsommeren, helt fra Skolebrevet kommer skal være en forberedelse til det store som skal skje. Hele denne perioden ble datteren min blitt fratatt. På grunn av “flytende” skolegrenser, på grunn av byråkrati og flisespikkeri. Det er en skam.

Hva som er grunnen til at prosessen trakk så langt ut i tid kan jeg bare spekulere i. At de menneskelige hensynene ikke sto i sentrum er i alle fall helt sikkert. Tradisjon ble heller ikke tatt hensyn til – alle barna som har bor i blindveien her vi holder hus har gått eller går på den skolen vi ønsket oss til – og selvfølgelig: storebroren hennes begynte der så sent som i fjor. Flytende skolegrenser er stort sett positivt, men man avhenger at de som tildeler skoleplassene utviser skjønn og klarer å forholde seg til retningslinjene de har å forholde seg til. At “søsken skal prioriteres” har jeg fått bekreftet fra alle jeg har snakket med i den saken. Allikevel tok det mer enn hundre dager og en rekke avslag å få gjennomslag.

Foto av Pink Sherbet Photography, distribuert under en Creative Commons-lisens.

Heldigvis har jeg en sterk datter. Hun har vist en tålmodighet langt større enn noen skal kunne forvente av en femåring. Når de andre barna i barnehagen har spurt hvor hun skal gå på skole har hun rakrygget svart at hun ikke vet ennå. Hun har forberedt seg på to forskjellige skolehverdager, og til tross for at hun har syntes det har vært trist å ikke vite har hun vært beundringsverdig positiv gjennom hele prosessen. Gang på gang har hun sport meg når jeg tror skolebrevet kommer. Gang på gang har hun fått samme svar: “Jeg vet ikke, jenta mi. Jeg håper det kommer snart, men jeg vet ikke.”

Hun har gått glipp av bli-kjent-dagen. Hun har gått glipp av alle “når vi begynner på skolen kan vi gå sammen”-samtalene. Hun har gått glipp av så mye som kunne bidratt til å bygge henne opp og gjøre henne klar for skolestart. Jeg er så takknemlig for at hun er en tøff jente. Heldigvis er hun “skoleklar” og har vært det lenge. Hvis hun hadde vært usikker på seg selv og i utgangspunktet hadde følt at overgangen fra barnehage til skole var litt skummel kunne konsekvensene av denne prosessen blitt store.

Min datter er en helt. En 5 år gammel helt. Det er jeg stolt over. Men det skuffer meg stort at hun ble tvunget til å bevise det på denne måten.

Tagger: drammen, skole

Innlegget ble publisert 21. June 2009 klokken 19:21 under kategorien mennesker. Abonner på svar / kommentarer gjennom RSS 2.0 feeden. Du kan kommentere, eller legge en kobling til din egen side.