Let children walk with Nature, let them see the beautiful blendings and communions of death and life, their joyous inseparable unity, as taught in woods and meadows, plains and mountains and streams of our blessed star, and they will learn that death is stingless indeed, and as beautiful as life.

- John Muir

På ett eller annet tidspunkt i livet mitt mistet jeg interessen for skogen. Fra tenårene og til jeg fikk mine egne barn satt jeg knapt nok en fot ute i naturen. Det angrer jeg på nå, men heldigvis er det aldri for sent – nå er jeg ute og tråkker rett som det er.

Vi er så heldige at vi bor fem minutters gange fra skogbrynet. Riktignok blir det mye bakker å forsere på vei opp til åskammen, men når målet er å komme seg ut blant trær og ekorn gjør ikke det noen ting – vi har all verdens tid! Ofte går vi ikke mer enn et par-tre kilometer. En kort tur, men når hver meter er fylt med opplevelser får turen ganske mye innhold allikevel. Små turer er definitivt også store!

To see a world in a grain of sand,
And a heaven in a wild flower,
Hold infinity in the palm of your hand,
An eternity in an hour.

- William Blake

Bildet er tilgjengelig med en Creative Commons-lisens på Flickr.

Å få med barna uten å bruke tvang kan tidvis være en liten utfordring. De er glade i skogen, men kosedress og Nintendo har også en sterk apell, særlig når det er vått og kjølig ute. Heldigvis finnes det motivasjonsfaktorer i form av kakao og tursjokolade. Det er viktig for meg at barna lærer seg å bruke og bli glad i naturen som ligger rett utenfor døra vår.

Hverdagen er hektisk, og den stillheten man finner ute i skogen er uvurderlig. Den gir et sårt tiltrengt pusterom i hverdagen, en unnskyldning for å bare sitte stille og være til. Å sitte og se ut over et stille vann mens barna er på oppdagelsesferd ett eller annet sted i nærheten er kanskje det aller beste jeg vet. Skogen gir meg rom til å være bare meg. Samtidig viser den at vi er en del av noe større, noe vakkert. Noe vi må ta vare på. Håpet mitt er at barna får den samme opplevelsen.

Som de fleste mer eller mindre faste lesere helt sikker er klar over laget Drammens Tidende en stor oversikt over lokale blogger i løpet av fjoråret. De har en rullende feed på førstesiden på de nyeste innleggene i bloggrullen, i tillegg til at de ofte legger ut teasere til utvalgte innlegg på forsiden av nettavisen.

Jeg har fått teasere på noen få innlegg gjennom det siste året (Hva gjør man når det regner?, Random act of kindness og nå sist Drammensskolen – Norges Beste Skole?), og merker raskt at det genererer en del trafikk. Trafikk er moro, det er ikke til å stikke under en stol. Hovedmotivasjonen min for å blogge er for å stille min egen skrivekløe, men det er selvfølgelig ekstra moro at folk faktisk leser det.

Gjennom bloggseksjonen og Mitt DT bidrar avisa til å motivere folk til å delta med meningsytringer om lokale saker, og det synes jeg faktisk de skal ha litt skryt for.

Disclaimer: dette innlegget er ikke sponset av noen som helst. Undertegnede har ingen tilknytning til Edda Media eller DT. Jeg abonnerer ikke en gang..;)

Som tidligere omtalt ønsker Drammen kommune å skrenke inn inntaksområdet for Danvik skole. Skolebygget slik det står i dag kan ikke bygges ut, og skolen har stor pågang av elever. I går inviterte FAU foreldre og andre interesserte til om høringsnotatet som har blitt sendt ut.

De fremmøtte fikk luftet sine tanker rundt forslaget, og hvordan det vil påvirke dem og deres barn. Mange var opprørt over det at kommunen i forslaget tydeliggjør at de ønsker å skille søsken. Akkurat det føler jeg at jeg har skrevet og ment nok om tidligere, og jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å la den ballen ligge akkurat nå.

En av tingene som forunder meg er at Drammen har en klar og ambisiøs visjon om å ha Norges beste skole, men hvordan kan man fronte en slik visjon uten å ha en tydelig og gjennomtenkt plan? Et av kommunens definerte kjennetegn på en bra skole er “trygge, glade og aktive elever..”. Søsken er viktig for trygghet. Forutsigbarhet er viktig for trygghet. En trygg skolevei er trygghet – og en utrygg skolevei (som mange elever vil få som følge av det nye grenseforslaget) vil føre til mindre aktive barn når foreldrene velger å skysse dem til skolen fremfor å la dem gå. Og ikke minst: trygge barn er etter min erfaring mye gladere enn utrygge barn.

Drammen opplever en befolkningsvekst, og har flere mål for byen – blant dem er to særlig viktige og relevante i denne debatten: kommunen ønsker en urbanisering av Strømsø-området og økt tilflytting av barnefamilier. Men har vi kapasitet til å få flere barnefamilier til bydelen? Er det tatt høyde for i planene og visjonene for Norges Beste Skole? Med forslaget som ligger på bordet nå vil barn som bor noen få hundre meter fra Danvik måtte gå neste tre ganger så langt for å komme seg til Gulskogen. Andre må gå langs trange og trafikkerte gater ned til Brandenga fremfor å gå en forholdsmessig mye tryggere og enklere vei over Bikkjestykket. Hva skjer når flere barnefamilier flytter til nye sentrumsleiligheter i områdene rundt Strømsø torg, Tollbugata og Tordenskiolds gate?

Hvis kapasiteten på den mest sentrale skolen i bydelen som er i sterkest utvikling er sprengt – har vi da kapasitet til å lage Norges beste skole? Og hvilket signal gir det til de nye barnefamiliene vi har brukt mangfoldige markedsføringsmillioner for å tiltrekke oss når de får vite at yngstemann i søskenflokken må gå på en annen skole enn sine ett eller to år eldre søsken – bare noen få måneder før den håpefulle skal starte skoleløpet sitt?

Hvis kommunens skolevisjon skal kunne realiseres må det tenkes langsiktig og helhetlig, og politikerne må våge å stikke fingeren i jorda, sette på bremsene og ikke hengi seg til hastevedtak. Jeg sitter ikke på noen svar i denne saken – kanskje viser det seg at det er riktig å innskrenke inntaksområdet til Danvik. Men da fortjener de som blir skadelidende å få et gjennomtenkt og velbegrunnet vedtak og en overordnet plan - ikke noe som blir kastet i fanget på dem på så kort varsel som denne saken har blitt.

Og uansett utfall: barn som begynner på skolen skal få lov til å gå på samme skole som sine eldre søsken. Det prinsippet er alt for viktig til å rokkes ved.

Etter at jeg fikk min første iPhone i sommer tok det meg ikke mange timene å utvikle milde fanboy-tendenser. Nå har jeg brukt telefonen et halvt års tid, og jeg er fortsatt eksepsjonelt glad i den – til tross for at den strengt tatt ikke funker så bra som telefon. Men hva gjør vel det, når den funker så bra til alt mulig annet?

App’ene gjør iPhone til et fantastisk arbeidsverktøy og underholdningssenter. Her følger et knippe av mine favoritter:

yr.no (gratis)

Med to barn i småskolen er det en stor fordel å holde seg oppdatert på værmeldingen, og denne appen sjekkes hver eneste morgen. Vipp skjermen for time-for-time-varsel – veldig greit å slå i bordet med når barna prøver å argumentere mot strømpebukser eller regnfrakk..

Google Mobile App (gratis)

Samler alle Google-produktene på et og samme sted – Gmail, Calendar, Reader osv. Selv bruker jeg den mest til Google Reader, men den bruker jeg til gjengjeld på bussen hver morgen. Dermed er jeg mer eller mindre oppdatert (og har kanskje rukket å dele en link eller tre på Twitter..) allerede før jeg kommer frem til kontoret. Når det gjelder mailen og kalenderen har jeg allerede feedet dem inn i standardapplikasjonene på iPhonen.

Tweetie 2 (kr 17,-)

Når vi snakker om Twitter, må jeg nesten nevne Tweetie også – selv om jeg synes det har vært litt mye tull med den siste oppdateringen. Den er fortsatt den peneste og mest brukervennlige Twitter-klienten jeg har brukt på telefonen, men jeg håper den får opp stabiliteten igjen. Ny funksjonalitet er flott, men ikke når det går på bekostning av den gamle.

TV-guide (kr 11,-)

TV-guiden er nok en applikasjon som sparer meg å skru på PCen. Jeg sitter foran laptopen hele dagen på jobb, så jeg vil gjerne bruke iPhonen til å fylle mest mulig av internettbehovene mine når jeg er hjemme. TV-guiden gir en enkel og rask oversikt over hva de forskjellige kanalene har å tilby i løpet av kvelden. Vanligste bruksområde her i huset er for å sjekke hva som er på Barne-TV. Har offline-modus også, og er vel verdt investeringen på 11 kroner.

Spotify (gratis, men krever Spotify Premium for bruk)

Jeg har hørt flere si at Spotify på iPhone er ubrukelig så lenge man må ha Premium-abonnement for å kjøre det. Selv synes jeg det er verdt å bruke 99 kroner i måneden på å få tilgang til “all verdens musikk” både på PCen og mobilen (himmel, det å slippe unna Roberta og Jonathan er verdt en hundrelapp i måneden alene..). Hvis du er redd for regninga kan du tvinge programmet til å kun bruke offline-spillelistene dine når du er på veien. Perfekt!

MatPrat (gratis)

Trolig den beste applikasjonen jeg har lastet ned til telefonen. Har ikke tall på hvor mange ganger den har reddet meg (og ikke minst ungene) fra Grandis når jeg har stått sliten i butikken på vei hjem etter endt arbeidsdag. I det øyeblikket manglende matlyst og inspirasjon lammer deg kan du bare finne fram iPhonen, åpne MatPrat, velge “Rask” og for eksempel “Middag for hele familien” og voila! Bon apetit. MatPrat har forøvrig hjulpet meg gjennom debut som både ribbe- og pinnekjøttkokk nå i jula.

Facebook (gratis)

Facebookapplikasjonen er også gull verdt for oss som lever (i overkant store) deler av livene våre i 2.0-universet. Du kan gjøre det meste av det du gjør i web-Facebook, men igjen: du trenger ikke skru på PCen.

Instapaper (gratis, eller du kan betale kr 29,- for å bli kvitt reklamen og få litt mer funksjonalitet)

Selv om jeg er veldig begeistret for iPhonen er det noen få ting den ikke duger så godt til. En av dem er å lese lange artikler, særlig på nettsteder som ikke er tilpasset mobilsurfing. Jeg får gjerne en haug med linker gjennom Twitter-feeden min, og mange av artiklene bør leser når man ikke er på farten (som regel bruker jeg iPhonen mye på bussen og når jeg står og venter i kø, og det er ofte dårlige omgivelser for noe som krever større grad av konsentrasjon). Her kommer Instapaper inn i bildet – trykk “Read Later” (egen knapp i Tweetie) og  lagre den til senere. Enten på web eller i applikasjonen (som automatisk gjør teksten mer lesevennlig på iPhone-skjermen).

Delicious Bookmarks (gratis)

Det sosiale internett handler om å dele, og delicious.com er en glitrende måte å gjøre det på. For de som ikke kjenner det er Delicious enkelt en måte å flytte bokmerkene ut på internett på. Min tanke er at det som er interessant nok for meg til at jeg vil lagre det og lese det igjen sannsynligvis er interessant for andre også. Hvis jeg vil dele det mer aktivt tagger jeg linken med “del”, og den blir automatisk feedet til Twitter.

Nummer ti på listen er ikke en gang en applikasjon, men det første (og kanskje eneste) bokmerket du trenger å lagre på hjemmeskjermen: iPortalen.no. Her får du lenker til en rekke norske nettsteder som er godt tilpasset mobilsurfing generelt og iPhonesurfing spesielt. iPortalen åpner døren til alt du kan drømme om av nyheter og underholdning.

Hvis du nettopp har skaffet deg din første iPhone, kan jeg også anbefale Morten P. Rørviks blogginnlegg med iPhone-tips.

Bruk gjerne kommentarfeltet for å dele dine favoritt-apps. Godt nytt år!

Julaften er vel overstått. Julemiddagen er spist og gavene er åpnet, men julen har så vidt begynt. I vår lille familie ser vi frem til rolige romjulsdager med samvær, mer god mat og masse ro og glede.

Året som har gått har vært hektisk – fylt med mye jobb og mange aktiviteter. Mange gode øyeblikk, og noen vonde. Jeg har lært mye dette året, både om meg selv og om andre, om styrke og om svakhet.

Måtte familie, venner og andre lesere få en fredfylt romjul – fylt med glede og samhold, og måtte 2010 bli et godt og lærerikt år for dere alle!

(Fortsatt) God Jul!

Jul betyr gaver, og gaver betyr ofte ting. Ting har de fleste av oss priviligerte nordboere veldig mange av. Og det vi ikke har – det kjøper vi oss. Julegaver er veldig hyggelige, men ofte lite nyttige og enda oftere unødvendige.

Derfor har vi valgt å låne bort en del av julegavebudsjettet vårt i år, til mennesker som er i situasjoner som gjør at de ikke har det som er nødvendig. Til mennesker som sliter med å få endene til å møtes, og som lever i samfunn der staten ikke nødvendigvis kommer inn fra sidelinjen og rydder opp når det kniper.

Kiva – fattigdomsbekjempelse i praksis

Kiva er en organisasjon som hjelper mennesker som har mye med å delfinansiere prosjekter for mennesker som har lite gjennom mikrokreditt – altså veldig små lån. Konseptet er at fattige mennesker i u-land som ikke anses som kredittverdige og ikke vil få lån i tradisjonelle banker får små lån av ”vanlige” mennesker i stedet. Pengene skal betales tilbake over en gitt periode, og långiver kan da enten ta dem tilbake eller resirkulere dem inn i Kivasystemet og låne dem ut til andre prosjekter.

Låntakerne er entreprenører som vanligvis trenger finansiering for å realisere en forretningside, eller for å utvide eller modernisere en eksisterende bedrift. Det er hjelp til selvhjelp – vi kan bidra til at folk får startet på en vei ut av fattigdommen og gir dem muligheten til å brødfø seg selv og sin familie.

Vet vi at mikrokreditt fungerer?

Blant pionerene innen mikrofinanisering finner vi Mohammad Yunus og Grameen Bank i Bangladesh. De mottok Nobels fredspris i 2006 for sitt arbeid for å bekjempe fattigdom. Nobelkomiteen poengterte at varig fred avhenger av at store grupper av mennesker finner veien ut av fattigdom, og at mikrofinansiering bidro til å skape økonomisk og sosial utvikling nedenfra. Grameen Bank sine tall viser til at 98 % av lånene blir tilbakebetalt når de skal, noe som er en klar indikasjon på at mikrofinansiering gjør en forskjell for mennesker og fungerer etter intensjonen.

Kritikere hevder at en del av pengene ikke går dit de skal, og at de heller brukes til betaling av vanlige husholdningsutgifter og kjøp av luksusartikler – og at konseptet bidrar til å skape gjeldsslaver i den tredje verden.

Personlig tror jeg at sannheten ligger et sted midt i mellom. Mennesker er mennesker, og noen av låntakerne vil etter alle solemerker gjøre dårlige valg. Noen vil gjøre gode, og andre vil rett og slett ikke få det til uavhengig av intensjonene de hadde. Å få et lån til å starte et lite foretak er ikke noen magisk formel som løfter folk ut av fattigdommen som ved et trylleslag. Men det er en start, en mulighet, en liten åpning for noen av de som trenger den.

Jeg har det jeg trenger for å leve et verdig liv og vel så det. Jeg har råd til å tape 100 dollar. Hvis noen av de pengene bidrar til å endre livet til noen som har nesten ingen ting er jeg takknemlig for det. Da ofrer jeg gjerne en julegave eller tre.

God jul!

I dag opplevde jeg hvordan en mikroskopisk gest kan gjøre stor glede. Jeg tok bussen hjem etter å ha hentet mine to barn på SFO, og som så ofte før startet de en lidenskapelig debatt om hvem som skulle “plinge” når vi nærmet oss riktig busstopp (*). De bestemte seg for å løse det med “Stein, saks, papir“, men hun som gikk tapende ut av duellen (og som forørvrig også var initiativtageren..) følte seg snytt, ble småfurt og prøvde å argumentere for at “Stein, saks, papir” strengt tatt ikke var en god måte å avgjøre det hele på allikevel. Uansett: tapt er tapt, og hun fikk ikke gjennomslag for det nye standpunktet sitt.

Da vi kjørte ut fra neste bussholdeplass lente en ung jente på plassen bak oss seg fram, prikket vår tapende duellant på skulderen og sa “Hei! Vil du plinge for meg?”. Så lite, så enkelt og så effektfullt. Datteren min lyste opp som om det skulle vært selveste julekvelden, og jeg ble nesten like glad som henne. En ørliten gest som førte til stor glede.

Så enkelt kan det være. Dette mennesket så muligheten til å gjøre en liten jente glad, og grep den. En “random act of kindness”. Det kostet henne ingen ting, men jeg er helt sikker på at hun også følte hun fikk noe tilbake for det. Jeg fikk i alle fall mye.

Jeg vet ikke om denne unge damen på 16-bussen er en bloggleser, men hvis hun er det: Takk skal du ha! Vit at du gjorde ettermiddagen lysere for minst to slitne med-trafikanter. Det skal ikke så mye til!

(*: Små barn, små gleder – det er av en eller annen grunn veldig stas å trykke på stopp-knappen, og kanskje særlig når det går på bekostning av den andre. Jeg er helt sikker på at mange andre småbarnsforeldre kjenner seg igjen i situasjonen. Dere andre får bare bære over med det..)

At Danvik skole har kapasitetproblemer, og at de flytende skolegrensene i Drammen byr på utfordringer fikk vi som familie føle på kroppen i vår og sommer. Etter 106 dager med kamp og anker fikk yngstejenta i familien omsider bekreftet at hun skulle få lov til å gå på samme skole som sin ett år eldre storebror.

I dag leser jeg på dt.no at rådmannen i byen har tatt konsekvensene av presset på Danvik og ønsker å endre skolegrensene og begrense inntaksområdet for skolen. Slik jeg leser det vil det føre til fastere skolegrenser, og fjerne tvilen rundt de som er så uheldige at de bor i grenseområdene. Det er jeg mer enn positiv til, den belastningen vi ble utsatt for unner jeg ingen å oppleve. Rektor Cathrine Wessmann er også fornøyd, og sier til avisen at det er vanskelig å drive god pedagogikk  når det blir for mange elever – noe jeg har all verdens forståelse og respekt for.

Men det avsluttende sitatet fra rådmannen i saken gjør meg inderlig forbannet:

– Ingen elever skal flyttes fra den skolen de går på i dag, men eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene

Eventuelle søsken må forholde seg til de nye grensene. Det var akkurat dette jeg kjørte saken på i våres. Hadde det ikke vært for at storebroren allerede gikk på Danvik hadde det ikke blitt noen sak i det hele tatt. Det er  grenser for hva man ønsker å utsette seg for – jeg gjorde det ikke for moro skyld!

Søsken er trygghet! Et barn som begynner på skolen får hele livet sitt snudd på hodet. Alt er nytt, alt blir endret. Endring er skremmende, både for barn og voksne. Å ha en søster eller bror å støtte seg til gir barna en enorm styrke i en slik situasjon. Ved å putte søsken på forskjellige skoler blir denne tryggheten revet vekk. Hvem blir taperne? Barna.

Over lang tid bygges forventningene opp til skolestart. I vårt tilfelle går eldstemann ett trinn høyere, så hele det siste året før yngstejenta begynte på skolen snakket de om hvor moro det skulle bli å gå sammen til skolen, leke sammen i friminuttene, være sammen på SFO. Ett lite brev endret hele grunnlaget for gleden og forventningen de følte. Ett lite brev sa at planene og drømmene de to hadde sammen ikke ville bli en realitet allikevel.

Barn fortjener å bli tatt på alvor. De er mennesker, og fortjener å bli behandlet med respekt på lik linje med alle andre. Skolestart er viktig for dem, trygghet er viktig for dem – og samholdet mellom søsken gir trygghet.

Vi fikk beskjed om at det var helt umulig å få plass på Danvik. Det var for mange elever. Enkelt og greit. Nå er første semester snart over, og det har gått veldig fint. Det er plass. Det er trangt, men det er plass. Alt som trengtes var vilje til å tilpasse og tilrettelegge.

Jeg håper rådmannen og skolepolitikerne i denne byen tar til vettet, og bestemmer seg for å bruke sunn fornuft i årene framover. Ja takk til faste skolegrenser, begrenset inntaksområde og trygge rammer. Det er viktig å ikke sprenge kapasiteten på en skole. Men det er enda viktigere at barna får oppleve den tryggheten de har krav på – og å gå på samme skole som sine eldre søsken er veldig ofte en enormt viktig bit av den tryggheten.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sier til VG i dag at gratis kjernetid i SFO ikke nødvendigvis betyr lavere foreldrebetaling. Jeg er vel ikke den eneste som føler at en litt mindre SFO-regning lå litt i kortene i akkurat dette valgløftet. Allikevel setter jeg meg ikke ned for å skrive et rasende innlegg om brutte løfter, svik og bedrag. Andre aspekter er nemlig veldig mye viktigere:

Gratis kjernetid skal gjelde for barn som ikke ellers benytter seg av SFO. Hvis endringen ikke innebærer lavere betaling betyr det at vi som allerede har barn i ordningen er med på et spleiselag for at flere barn skal få et tilbud. Det synes jeg er helt greit – forutsatt at tilbudet primært blir faglig.

Jeg er over hodet ikke innstilt på å være med å finansiere barnepass. Gratis kjernetid må innebære et faglig tilbud til elevene, ellers er det etter mitt syn i det store og hele bortkastede penger. Ikke fordi barnepass ikke er nødvendig, selv er jeg helt avhengig av det – det er hovedgrunnen til at jeg har barna der, men jeg forutsetter at de som har det behovet allerede har barna i SFO i dag. Hvis noen fortsatt har behov for barnepass men ikke benytter SFO fordi de ikke har råd må de få hjelp til å finansiere det gjennom andre løsninger. En time vil uansett ikke gjøre noen stor forskjell.

Barna må få tilbud om leksehjelp i kjernetiden. Det må være skikkelig organisert og ha høy tetthet av kvalifisert personale. Det trenger ikke nødvendigvis være lærere (de fleste av oss foreldre som hjelper til med leksene mangler pedagogisk bakgrunn..), men de skal være kurset i hvordan man gir leksehjelp på en best mulig måte. Hvert barn må få den oppfølgingen de trenger, og oppfølgingen må være individuell. Mennesker lærer på forskjellige måter, og det må leksehjelpen ta hensyn til i enda større grad enn klasseromsundervisningen.

Barna er fremtiden. La oss benytte muligheten til å ta vare på dem. Alle sammen, også de som har foreldre med andre ressurser enn de skolefaglige. Det er de som trenger gratis kjernetid i SFO aller mest. Gi dem det tilbudet de fortjener.

Dette blogginnlegget blottlegger en av mine største svakheter. Jeg sier det først som sist: jeg er veldig glad i å bestille mat på døra. Det er to hovedgrunner til det – for det første er jeg litt lat og for det andre har jeg ikke bil. Dessuten liker jeg mat. Utkjøring er gull og grønne skoger.

Drammen har selvfølgelig litt av hvert å by på på leveringsfronten – en hver passestorby med respekt for seg selv har et bredt utvalg av smaker fra forskjellige verdenshjørner. Kongen av utkjøring er selvfølgelig Italia, representert ved en rekke pizzarestauranter. De er lette å finne, men jeg vil trekke frem noen personlige favoritter.

Union Pizza (32 81 00 00 – www.unionpizza.no) har veldig god pizza, like god service og er veldig, veldig Drammensk. Jeg har sans for at de faktisk er lokale og ikke “bare” en avdeling av en stor kjede. De leverer alltid raskt og aldri feil i tillegg til å ha bra priser. En strålende kombinasjon!

Selv om jeg setter ekstra stor pris på de små og lokale er det en kjede jeg ikke klarer å styre unna når jeg skal omtale rett-på-døra-mat: Dolly Dimple’s (0 44 40 – www.dolly.no). Riktignok er de svindyre, men: du kan bestille på nettet (pluss i boka for en nerd som meg – en iPhone-app ville tippet meg helt over av begeistring, hint, hint..), pizzaen er knallgod (for ikke å snakke om hvitløksdressingen..) og de leverer stort sett overraskende fort. Et godt andrevalg!

Et siste pizza-sted som må nevnes er eminente Smak Pizza (32 82 36 25 – www.smakpizza.no) på Åssiden. Tidligere har man vært nødt til å dra for å hente der, men rykter har sagt at de har planer om å starte utkjøring. Jeg har ikke sjekket, men pizzaen er så god at de må med på listen hvis ryktene viser seg å stemme.

Det er jo en kjensgjerning at man ikke kan leve av pizza alene, så hvilke andre alternativer finnes?

Selv er jeg veldig svak for indisk mat, og også der har vi et tålelig bra utvalg. Min personlige favoritt holder til i en gammel nedlagt bensinstasjon på Gulskogen og bærer navnet Mr. India Restaurant (32 83 15 25). De har gode priser, og kjører gratis på bestillinger over 250 kroner. Problemet deres er at de er ustabile – noen ganger kommer de raskt, andre ganger tar det lenger tid, men stort sett klarer de å holde seg innenfor en time. Maten har også variert fra helt fantastisk til ganske stusselig. Å bestille herfra er litt risikabelt, men så til de grader verdt det når maten er bra (og det er den som regel). De har ingen nettsider med meny, men jeg kan på det varmeste anbefale nr. 74 – Lam Karahi. Gi dem en mulighet til å overbevise deg hvis du er glad i indisk!

Den lengstlevende (?) indiske restauranten i byen – Taj Mahal (32 89 51 80 – www.tajmahaldrammen.com) – tilbyr også utkjøring. Litt stivere priser enn Mr. India, men slett ikke dyre de heller. Ikke la deg skremme av de skrekkelige hjemmesidene! Maten er mye bedre enn designet!

En annen som har vært i bransjen lenge er Kinabudet (32 89 42 42) i Engene. Heller ikke disse har noen hjemmesider, men maten er helt kurant. Så vidt jeg vet er det ingen andre som leverer kinesisk i Drammen, så dette er stedet å ringe hvis det er kinamat som frister. De har også helt ålreit pizza. Husk å presisere at du skal betale med kort, ellers risikerer du at de kommer uten kortterminalen.

Bon apetit!

Det store spørsmålet er selvfølgelig: er det noen skjulte skatter der ute? Dette er mine favoritter, men er det egentlig de som er best? Finnes det andre, som kanskje gjemmer seg bak et unnselig telefonnummer og ikke dukker opp når man søker etter mat på google? Bruk gjerne kommentarfeltet!