Stian skriver..

Små og store turer i skog og mark er noe av det beste jeg vet. Etter en uke med stress på jobben er det lite som føles så ålreit som å titte ned på mobilen ved et stille skogsvann og oppdage at den er utenfor dekning. Jeg har stort sett alltid med meg barna på tur, og etter mange flotte og noen mindre flotte turer har jeg lært meg en viktig lekse: Pakk sekken skikkelig!

Jeg har en 40-liters sekk fra Dovre som jeg bruker som tursekk. Litt i største laget for de flestes behov, men synes det er veldig greit å ha med litt ekstra for å sikre at turen blir ålreit selv hvis ting ikke går helt som planlagt – det begynner å styrtregne eller en i turfølget ramler i bekken, for eksempel.

I og med at sekken ikke brukes til annet enn skogturer er det en del ting som rett og slett ligger der fast mellom hver tur (det meste trygt plassert i hver sin lille lukkbare plastpose):

• Dopapir
• Fyrstikker og tennbrikketter (det er lov å jukse litt..)
• Enkel førstehjelpspakke med plaster, gasbind, pinsett, teip og liknende.
• Førstehjelpspakken bør også inneholde sportsteip – den kan reparere nesten like mye som gaffa, og i tillegg vrikkede ankler
• Kniv
• Kompass
• Sammenbrettbare drikkekopper
• Fire par ullsokker (ett til hvert medlem av kjernefamilien)
• Sitteunderlag
• En pose nøtteblanding (nødproviant, særlig til hjemveien)
• Tre-fire tomme plastposer (til søppel, klær som har blitt våte etc)
• Orienteringskart (*)

Ut over de faste tingene er det greit å pakke litt ekstra klær alt etter vær og føreforhold:

• Ekstra tykk genser
• Bukser (særlig til barna – de plumper oftere i bekken enn oss voksne)
• Ekstra par luer og votter hvis det er kaldt
• Tynne regnjakker eller regnponchoer (merkelig hvis ofte det kommer en regnskur selv når det er skyfritt om morgenen)
• Solbriller (erfaring tilsier at jeg alt for ofte savner det når jeg er på skogtur)

Det viktigste er selvfølgelig mat og drikke

• Kaffe til de voksne
• Kakao til barna
• Vannflasker til alle
• En liten sjokolade til hver (fungerer som motivasjonsfaktor for slitne barneføtter)
• Niste er greit nesten uansett hvor kort tur man skal gå, sultne barn på hjemveien er slitsomt

Vil du lese mer om noen av turene våre finner du noen blogginnlegg under kategorien Naturopplevelser. Du finner også mange gode turtips på Ut.no. God tur!

(*) Turorientering er fantastisk morsomt, og man får en unnskyldning til å gå nye og spennende veier. Ikke er det særlig vanskelig heller – det er tegnforklaringer i pakkene. Med litt trening leser du orienteringskart som om det skulle vært tegneserier!

Man trenger ikke gå langt for å få en skikkelig friluftsopplevelse! Fire barn i 8-9 års alder, to voksne med sekker fulle av mat og tørr ved, 20 minutter gåtur til nærmeste tjern og flott høstvær er en sikker oppskrift på suksess.

Fordel med å gå kort er at man kan pakke tungt og ta med tørr og god ved hjemmefra. Dermed slipper du å bruke tid på å lete etter brensel når du kommer til leirplassen. Finn noen få tørre pinner og riv litt never av nærmeste bjørk, så er du i gang! Jeg pleier å ha noen tennbriketter liggende i sekken også, bare i tilfelle. Med briketter og medbragt ved er man garantert å få et godt bål raskt, selv om man ikke er den største friluftshelten i utgangspunktet. Poenget er å få en god turopplevelse sammen med barna – ikke å være Lars Monsen.

Bilde fra Flickr – publisert under en CC-lisens.

Det beste smaker bedre når det er laget på bål. Enten det er grillpølser, kyllingvinger eller kaffe får det en egen dimensjon når du sitter der i bålrøyken og ser ut over et stille vann. Man savner verken PC, TV, mobiltelefon eller balsamico-eddik der ute. På vår siste tur løp barna rundt i skogen i tre timer mens vi voksne drakk kokekaffe og pratet om livet – og de syntes det var ALT for tidlig å dra hjem da vi begynte å rydde “leirplassen”. Det viste seg at livet består av mer enn dataspill. Jeg synes yngstemann (som var sterkt i mot konseptet samme formiddag) oppsummerte det hele glimrende, med vantro i stemmen:

- Tenk at jeg IKKE ville være med på dette, da..

Bållukten sitter fortsatt igjen og minnene vil sitte i enda lenger!

Synes du grillpølser på nyspikket pinne blir for kjedelig kan du prøve en pølsepakke på neste tur: kutt opp purreløk, paprika, rødløk og kjøttpølse og bland sammen. Pakk hver porsjon (en halv pølse + grønnsaker) inn i aluminiumsfolie og sleng pakkene i glørne. Ferdig på få minutter og smaker mye mer enn pølser i lompe. Pølsene kan byttes ut med et hvilket som helst annet kjøtt, og grønnsakene kan varieres i det uendelige. En sikker vinner! Har du noen gode tips til friluftsmat – del gjerne i kommentarfeltet!

Oslos skolebyråd får kjeft fra både Utdanningsforbundet og kunnskapsministeren etter at det ble kjent at byen satser på “Eliteklasser” i språk- og realfag, der faglig sterke elever skal få undervisning på et høyere nivå enn trinnet tilsier.

Essensen i opplegget er at de 10 % flinkeste ungdomsskoleelevene skal få undervisning på videregående skoler i nærheten, mens tilsvarende prosentandel av de flinkeste videregåendeelevene skal få undervisning på universitetet. Et tiltak som gir de beste ekstra utfordringer, men samtidig bryter med “alle skal med”-mentaliteten det norske skoleverket preges av.

Recreational Reading, av Andrew Wertheimer, tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0

Etter min erfaring får de beste for dårlig oppfølging på skolen. De blir i for stor grad overlatt til seg selv, noe som på mange måter er naturlig. De klarer seg jo fint, og det er på mange måter viktigere å få med seg de som ikke klarer seg like bra. Jeg tror lærerne prøver så godt de kan og at de virkelig ønsker å gi også de faglig sterkeste elevene god oppfølging og riktige utfordringer, men at de mangler både tiden og ressursene som skal til. Eliteklasser er kanskje unorsk, men det kan også være et godt svar på dette problemet.

Elever som ikke får nok utfordringer i skolehverdagen begynner å kjede seg og risikerer å legge seg til dårlige vaner i forhold til skolearbeidet. De færreste av oss jobber systematisk for å bli gode i noe vi allerede er gode i. Vi trenger incentiver for å gjøre en innsats, og muligheten for å få undervisning på et høyrere nivå kan fungere som et slikt incentiv. De fleste av oss husker fra skoletiden at det å være skoleflink ikke i seg selv gir høyere status, snarere tvert i mot. “Skolelysene” trenger å få noe tilbake.

Jeg tror bestemt at Osloskolen er inne på noe. Tilpasset undervisning i enkeltfag for de beste høres for meg ut som en god ide, som kan passe glimrende inn i Drammens visjon om å skape Norges Beste Skole.

Det er mye snakk om at det skal bli en verdig valgkamp, og den ene politikeren etter den andre har kunngjort at de planlegger å være mer forsiktige i ordbruken i ukene fremover. Det er noe jeg setter pris på. Jeg tror at språkbruken, anklagene og angrepene valgkampene ofte er preget av er skadelig og bidrar mer til politikerforakt enn til engasjement. Ord har makt, og kan brukes minst like effektivt til å bryte ned som til å bygge opp.

For noen dager siden tvitret jeg et svært dårlig formulert ønske. “..Kandidatene til partiet jeg ønsker å stemme på må overbevise meg om at de ikke er udugelige”. Det tok ikke mange sekunder før jeg ble arrestert for ordvalget.

Udugelig. Et premieeksempel på et ord som kun egner seg til å bryte ned. Det finnes ikke ett eneste eksempel på positiv bruk av det. Ikke i mine villeste fantasier ville jeg funnet på å bruke det om noen av barna mine, og hadde jeg hørt noen andre bruke det om dem ville jeg blitt rasende. Et destruktivt ord.

Bare smak på det. Hvilke følelser vekker det i deg? Hvis noen kaller deg udugelig, hva føler du da?

Jeg måtte omformulere meg. Politikerne i partiet jeg vurderer å stemme på må slett ikke overbevise meg om at de ikke er udugelige. De må overbevise meg om at de har gjennomslagskraft og integritet nok til å omsette ålreite tanker til praktisk politikk. Ansvaret for en verdig valgkamp ligger ikke bare på politikerne. Det ligger på alle som velger å åpne munnen for å snakke om temaet.

Det er lenge siden jeg har hatt en “Hva lurer folk på når de Googler”-post, men for noen dager siden fikk jeg et spørsmål jeg ikke kan la være å svare på: “Hva kan man gjøre i Drammen?”

Mulighetene er mange i Elvebyen Drammen – byen med “Stort mangfold, stort hjerte”. Sett at du kommer hit med tog og går av på Drammen stasjon. Etter å ha sett på kunstverket på Strømsø torg kjenner du kanskje at du er sulten? Dropp Peppes, det kan du spise i Oslo også. Smak heller på litt av mangfoldet vårt, på den tyrkiske restauranten Capadoccia på Torgeir Vraas plass.

Etter maten kan du for eksempel strekke litt på beina. Rusle sakte bortover Grønland og ta en tur innom landets mest moderne bibliotek. Når du har sett deg ferdig der bør du fortsette over vakre Ypsilon bro og vandre langs elvepromenaden på Bragernessiden. Denne delen av turen tar deg forbi en av byens stoltheter: Aass Bryggeri. Hvis du er av typen som blir tørst bare av synet, anbefaler jeg deg å snu tilbake til Bragernes torg (Nordeuropas største handelstorg!), og smake på brygget på et av serveringsstedene som ligger der.

“Ypsilon bridge by night” av kalevkevad på Flickr, tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0.

Hvis du har gått sakte nok har du kanskje brukt mesteparten av dagen innen nå. Sjekk om det er en konsert du kan få med deg på Union Scene! Når konserten er ferdig kan du sjekke inn på Comfort Hotell Union Brygge som ligger rett utenfor – som lokalgutt har jeg aldri sovet der, men det må være et av de tøffeste hotellene i landet. Nytt, moderne og rocka.

På dag to vil jeg anbefale å bytte ut byvandring med skogvandring. Ta turen opp til Spiraltoppen og fortsett innover i skogen. Drammen har flott natur og gode turområder rett utenfor dørstokken. Er du mot formodning lei av å gå kan du heller ta en tur på Drammensbadet – et badeanlegg som er like nytt og moderne som biblioteket. Avrund til slutt Drammens-besøket med et besøk på Marienlyst stadion. Årets utgave av Strømsgodset har mye til felles med resten av stedene du har besøkt de siste timene: det er ungt, friskt, fremtidsrettet og pent å se på.

Når du setter deg på toget hjem er jeg sikker på at de fordommene du måtte ha hatt når du kom har blitt kraftig skadeskutt. Forhåpentligvis lurer du allerede på når du kan komme igjen. For det er fortsatt mye du ikke har sett. Du rakk ikke å besøke skateparken under motorveibrua. Den er stort sett alltid fylt med folk, og vel verdt et besøk selv for en som er moderat interessert i skating. Ikke har du vært innom Drammens teater heller, en perle av et nyrenessanse-bygg, selv i nasjonal målestokk.

Nei.. Du må nok ta en tur til. Velkommen tilbake!

Edit 13. august: Selv Aftenposten har oppdaget Drammen og har delt sine tips i artikkelen Drammen – Norges mest moderne by.

Android er bra på mange måter, men når det gjelder å lett finne gode applikasjoner ligger AppStore fortsatt et hestehode foran Android Market. Her følger tips om en del apps jeg bruker relativt hyppig enten på telefonen eller min Samsung Galaxy Tab. Alle programlinker er til Android Market.

Dolphin Browser
I særklasse den beste mobilnettleseren jeg har brukt. Minner om Firefox og har muligheter til forskjellige utvidelser og har innebygget Speed Dial.

Dropbox
Synkroniserer filer mellom alle enheter. Denne har jeg installert på alt jeg har av gadgets, PCer og Macer og bruker til å synce alle dokumenter så de alltid er tilgjengelige. Finnes også til iPhone.

Wunderlist
Enkel rask manager som er tilgjengelig på de fleste plattformer. Brukes til alt fra vanlige Todo-lister til ha handleliste når jeg skal på butikken. Finnes også til iPhone.

Pure Calendar Widget
Gjør akkurat det den sier den skal gjøre: viser kalenderen din på en av hjem-skjermene. Er det noe jeg virkelig savnet med iPhone så er det dette.

Pocket Informant
En vesentlig bedre kalender enn den som er innebygget fra HTC sin side. Har også en god task mananger som syncer med Toodledo.

Audible for Android
En glimrende applikasjon med innebygget butikk for lydbøker. Jeg lytter mye til lydbøker når jeg går til og fra jobb eller butikken, lager mat eller vasker gulvet. Den enkleste og mest utviklende form for multitasking jeg kan tenke meg.

Runkeeper
Å jogge er mye morsommere når du kan spice det opp med litt teknologi. Runkeeper har også begynt å sende deg påminnelse på mail når den synes du har ventet i overkant lenge siden siste treningsøkt. De mailene må jeg innrømme at jeg har fått en del av..

Goggles
Fremtiden er her! I alle fall nesten.  Bruk Goggles til å ta et bilde som applikasjonen scanner og søker på nettet for å finne ut hva det er du har tatt bilde av. Foreløpig er det tilsynelatende litt tilfeldig om det virker eller ikke, men når det virker er det kjempegøy. Augmented Reality er supertøft og potensielt like nyttig som det er artig.

Evernote
Dette er et program som lar deg lagre notater, bilder og lydopptak på tvers av forskjellige plattformer. Jeg bruker den til alle møtenotater og går som regel gjennom notatblokka som ligger på pulten min en gang i uka og overfører det jeg trenger å ta vare på til den. Tilgjengelig på Android, IOS, PC og Mac. Jeg skal ikke si at jeg ikke kunne levd uten, men duverden så mye enklere det blir å finne igjen notatene sine..

Google +
Etter min mening er G+ skreddersydd for Android-brukere. Instant upload er suverent – bilder og videoer lastes opp automatisk og er klare for deling med et klikk eller to. Som sosial plattform har den fortsatt et stykke å gå, men jeg tror det blir for smalt å tenke på det som en konkurrent til Facebook og Twitter. G+ kommer til å bli et synkroniseringssenter, særlig for oss som har Android-gadgets. Vincent Wong hadde forøvrig en interessant presentasjon om emnet for en tid tilbake: What G+ is really about. Hvis du derimot vil gi G+ som sosialt medium en sjangs også må du gjerne følge meg der.

Håper flere enn meg kan ha glede av noen av disse applikasjonene. Som relativt fersk Android-bruker har jeg helt sikkert ikke klart å finne frem til alle diamantene blant de hundretusenvis av programmene til plattformen, så jeg setter stor pris på om du også kan dele noen av dine favoritter i kommentarfeltet.

Et par små bonustips helt på slutten: hvis du installerer 1881 slår de automatisk opp numre som ikke er lagret i telefonlisten din, og Gule Sider har en kul augmented reality-funksjon. Hvis du vil ha en kjapp, mobiltilpasset oversikt over de siste nyhetene har Anders Brenna laget en side som heter buzzer.no.

I dag skal jeg gi deg 25 dollar. Den eneste ulempen er at du må låne dem bort til noen som trenger det.

Organisasjonen Kiva formidler mikrolån fra oss som har mye penger til trengende entrerprenører i mindre heldigstilte land. De ønsker flere långivere, og for at enda flere skal få øynene opp for hvor enkelt det er har de nå en vervekampanje hvor nye långivere får en “startkapital” på 25 dollar som de kan låne bort. For å registrere deg og gi “gratislånet” kan du klikke her: http://kiva.org/invitedby/strogstad.

Vil du vite mer om Kiva kan du lese en bloggpost jeg skrev i 2009: Mikrokreditt til jul.

For ordens skyld: Avhengig av hvor mange som oppretter en bruker og gir ut sitt første lån basert på “mine” invitasjoner får jeg en t-skjorte eller en fleece-genser. Jeg regner allikvel med at de fleste forstår at jeg ikke skriver dette innlegget for egen vinnings skyld.

Kan “jeg hater kjøttkaker” utvikle seg til “jeg hater pakistanere”?

Som pappa til to barn på 7 og 8 år omgir jeg meg med en mengde regler og retningslinjer. Mange av dem kan vurderes opp mot situasjon  og en del kan tas opp til diskusjon med ujevne mellomrom, men to er absolutte: Vi slår ikke og vi sier ikke “jeg hater”.

“Jeg hater kjøttkaker”, “jeg hater å ha på meg ullgenser”, “jeg hater deg” er alle strengt forbudt under mitt tak. “Jeg hater” er ugyldig som grad av “jeg misliker”. Ord og begreper har makt, og hat er et av de sterkeste begrepene jeg kjenner.

“Hatred paralyzes life; love releases it. Hatred confuses life; love harmonizes it. Hatred darkens life; love illumines it.”

-Martin Luther King Jr.

Barn forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Jeg forstår ikke rekkevidden av begrepet hat. Men jeg forstår nok til å vite at det tilsynelatende er grenseløst. “Hate leads to suffering,” sier Yoda i et klassisk sitat. Akkurat det er det liten tvil om.

“Jeg tror at hat kan læres og kan avlæres.”

Dette sier den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eikernes i et intervju i VG i dag, der han snakker om likhetene mellom terroristen som angrep Oslo og Utøya og seg selv. Det tror jeg også. Men jeg håper mine barn skal slippe å lære å hate. Jeg håper de får nok innspill av kjærlighetens ord og budskap til at de kan møte hatet og riste det av seg uten at det fester seg. Jeg ønsker så inderlig at kjærligheten skal vinne.

Derfor er hat-retorikk forbudt under mitt tak. Selv om det “bare” dreier seg om kjøttkaker.

Politikk er flott, interessant og viktig. Ved å bidra til samfunnsdebatten kan vi bidra til samfunnet, til utviklig, til å forme Norge og fremtiden. Vi kan sette lys på potensielt farlige holdninger og se dem sprekke som troll. Vi kan redde folk fra å gå i ekstremismefella og hjelpe mennesker til å se nyanser og det store bildet. Alt ved å investere noen få minutter og tastetrykk foran en PC. Demokratiet ligger rett foran fingertuppene mine, og jeg orker nesten aldri å delta.

Jeg er nemlig redd for hva folk kommer til å svare.

Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for meningene og holdningene mine, langt i fra. Jeg er ikke en gang spesielt redd for å ta feil. Riktignok er det ubehagelig å ta feil, men ved å bli korrigert og nyansert blir jeg litt klokere. Det er poenget med dialog – å bli litt klokere hele tiden. Problemet med debatt er at den så alt for ofte er fordummende. Jeg er redd for skittkastingen, aggresjonen, lukketheten. Jeg orker ikke krangle. Boksehanskene mine har jeg kvittet meg med for lengst.

Foto: Polina Sergeeva, CC-lisens, Flickr.

Debattklimaet er en av hovedgrunnene til at jeg fortsatt ikke har meldt meg inn i et politisk parti. Det blir for mye oss og dem. De fæle sosialistene. De egoistiske borgerlige. De andre, de som ikke er som oss, de som tar feil.. Allikevel, skal jeg bare lære en ting av terrorhandlingene på Utøya og i Oslo så må det være dette: aldri igjen skal jeg lukke munnen og riste oppgitt på hodet når jeg blir konfrontert med grumsete holdninger og hatske budskap. Aldri igjen.

Etter terrorhandlingen på Utøya og i Oslo har vi begynt å se en sårt tiltrengt debatt om debatten. Kunnskapsministeren har tatt til orde for å bli kvitt anonyme innlegg i aviser og debattforum. Jeg tror ikke det er riktig. Anonymitet kan være viktig og riktig, selv i vårt åpne demokrati. Det jeg savner er større anstendighet – og det er først og fremst et personlig ansvar.

Statsministeren sa at vårt svar skulle være mer åpenhet, mer demokrati. For meg betyr det at svaret også innebærer mer dialog og mindre polarisering. Det skal i alle fall jeg forsøke å bidra med. Hva med deg?

EDIT 30/07/11: Var inne og rettet en skrivefeil, og benytter samtidig anledningen til å lenke til et blogginnlegg av Jon Wessel-Aas angående behovet for å kunne ytre seg anonymt: Anonymitet på nett – kort og enkelt.