Vi må lære barn å snakke om sex

Dette er et innlegg om tabuer. Det handler om de kjipe tingene, de vi ikke snakker om. Men mest av alt: hvorfor vi må slutte med det.

Tabu: ideen om at en gjenstand, et begrep, en person eller gruppe ikke må nevnes eller røres ved.

Ordet tabu kommer fra Tonga-kulturen i Polynesia. Der mente de at enkelte gjenstander og personer hadde en hellig makt eller kraft kalt mana. Ting eller personer som hadde mana var omgitt av tabuer: de skulle aldri berøres eller nevnes. Brudd på tabuet førte til straff fra hellige krefter.

Jeg har snakket spesielt mye om ett tabubelagt emne: seksuelle overgrep mot barn. Heldigvis har de hellige kreftene holdt seg unna.

I det moderne Norge er det ikke frykten for en guddommelig straff som sørger for at vi opprettholder tabuene. Men akkurat som i oldtidens Polynesia er det frykten som styrer oss. Frykten for å si noe dumt. Frykten for å såre noen. Frykten for å være upassende. Frykten for å kjenne på ubehaget ved å snakke om sykdom, død eller voldtekt.

Hånd i hånd med frykten står skammen. En skam for noe du har gjort. En skam for noe noen har gjort med deg. Kanskje en skam for noe du ikke gjorde eller sa en gang du burde ha gjort eller sagt noe.

Skam og tabu er gode venner, med frykten som en vakt, en støttespiller. For å komme de to til livs må vi først kjempe oss gjennom frykten. Det er ikke noe ålreit. Å slåss med frykten er veldig, veldig ubehagelig.

Ta Praten-gruppa på Facebook oppfordrer til å prate med barn om sex. Det er lettere for barn å fortelle om ubehagelige opplevelser når de er vant til å snakke om tabubelagte temaer.

Ta Praten-gruppa på Facebook oppfordrer til å prate med barn om sex. Det er lettere for barn å fortelle om ubehagelige opplevelser når de er vant til å snakke om sex, kropp og grenser.

Hva er egentlig frykten målt opp mot de handlingene og opplevelsene tabuene hjelper til å opprettholde? Kan vi la frykten for ubehaget styre hvorvidt vi snakker om for eksempel overgrep mot barn? Mitt ubehag rundt å prate om overgrep er fint lite sammenlignet med det ubehaget et barn føler når det blir voldtatt av en barnehageansatt eller en storebror. En som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn venter i gjennomsnitt 17,5 år med å snakke om det. Det er konsekvensen av tabuene.

For hvert minutt vi gir etter for frykten og lar være å snakke om overgrep går det enda ett minutt der barna våre ikke har noe begrepsapparat. Enda ett minutt der barna tror de er alene, og tror på historiene de blir fortalt om at de var med på det selv, og andre voksne kommer til å bli sinte på dem hvis de forteller.

Les også: La oss gå til krig mot skammen

Fort hvert minutt vi unnlater å snakke om et tabubelagt tema opprettholder og styrker vi tabuet. Og tabuer tar liv.

Så feige har vi ikke lov til å være.


På Facebook er det en relativt ny gruppe som handler om å snakke med barn om sex og grenser. Bli med i Ta Praten – og ta praten med dine barn.

Del dette innlegget:

You may also like...

2 Responses

  1. Jimmy sier:

    Fantastisk bra skrivd! Sexuelle overgrep skjer i alt for mange hjem / instanser og alt for lite blir sagt / gjort med problemet! Stor tommel opp for dine foredrag og blogginnlegg som kan være en tankevekker for flere foreldre / aldersansvarlige mennesker der ute som kanskje tørr å ta praten med sine barn osv slik at sånne ting kan bli feid ut av skyggen og inn i lyset og håndtert på riktig måte! Takk for den jobben akkurat DU gjør!

    • strogstad sier:

      Takk for det, Jimmy! Jeg er heldig som får muligheten til å jobbe med dette – håper jeg kan gjøre det i lang tid fremover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *