Når internettmobben reiser seg

I forrige uke ble det publisert en video i en dyreverngruppe på Facebook. I videoen var en kvinne som behandlet en hund svært dårlig. Under videoen sto kvinnens fulle navn, adresse og telefonnummer. I tillegg var hennes kjæreste og mor identifisert på samme måte. Det endte med at familien måtte få politibeskyttelse.

Doxing (from dox, abbreviation of documents), or doxxing, is the Internet-based practice of researching and broadcasting private or identifiable information (especially personally identifiable information) about an individual or organization.

(Hentet fra Wikipedia)

De som la ut videoen var åpenbart opprørt. De mente at kvinnen i videoen burde fratas retten til å ha dyr. I følge teksten under videoen hadde Mattilsynet allerede vært på tilsyn på den aktuelle adressen og vurdert det annerledes. De følte at systemet sviktet hundene, og mente at noen måtte gjøre noe. Derfor ba de sine likesinnede om hjelp.

Det er livsfarlig.

Når mennesker blir opprørt har de en tendens til å si og mene en del ting de ikke ellers ville ha sagt og ment. I kommentarfeltet under videoen var det mange grove personkarakteristikker. Det var flere kommentarer av typen “jeg håper noen banker dritten ut av den jælva drittkjerringa!”. Alt dette under fullt navn på Facebook. Hvilke meldinger familien fikk på sine mobiltelefoner, Facebook-innbokser og i postkassa hjemme vet jeg ikke, men det skal ikke så mye fantasi til for å tenke seg at det var mange, og at de ikke var hyggelige. Sånt er beintøft for mennesker. Sånt kan knekke folk.

“Men det fortjener hun pokker meg sånn som hun behandler uskyldige dyr!”, sier du kanskje. Jeg vil ikke sette meg til dommer over et menneske basert på en videosnutt på 1 minutt og 23 sekunder. Det jeg så i den videoen var stygt. Det er stygt å knekke et menneske psykisk også.

Dessuten er det ikke bare kvinnen i videoen det går ut over. Kvinnen har en familie. Moren og kjæresten blir også hengt ut og identifisert. I tillegg fortalte teksten om en familie med flere søsken, den yngste i tidlig barneskolealder.

Hva har seksåringen gjort for å fortjene dette? Tror du virkelig at hun ikke får svi? Hva skjer når hun kommer på skolen? Når alle har lest at storesøsteren og moren hennes er onde, voldelige løgnere? Eller syke, jævlige horer som kan dra til helvete med dyremishandlingen sin?

Hvis du synes at karakteristikkene er satt på spissen og krisemaksimert kan jeg fortelle at samtlige er hentet fra kommentarfeltet. Det er ikke mine ord.

stocksnap_cjsrrvr4je

“Skal vi bare stå og se på, da, og ikke gjøre noe?”, var et av spørsmålene som dukket opp i debatten om hvorvidt dette var en grei reaksjonsform eller ikke. Det å la vær spre personinformasjon og hetse noen på nett og mobiltelefon er ikke det samme som å ikke gjøre noe.

For å dra en parallell til et annet omstridt tema: krigen mot terror. Det har vært flere tilfeller der terrorist-ledere gjemte seg i eller i nærheten av skoler. Da står man med et valg. Skal vi sende inn bombefly, ta ut målet og risikere å ta med oss noen uskyldige i samme slengen? Eller skal vi la en morder gå fri og risikere at uskyldige blir drept i en terroraksjon i fremtiden? Det er et vanskelig spørsmål. Vi risikerer at uskyldige blir rammet uansett. Sånn er det i denne saken også. Hvis vi venter på at Mattilsynet skal gjøre noe risikerer vi at dyrene fortsetter å bli behandlet dårlig. Sprer vi videoen, kontaktinformasjonen og ryktene vet vi at uskyldige familiemedlemmer blir rammet. Det er ikke slik at målet helliger middelet.

Fra middelalderen og opp til 1700-tallet trodde vi at offentlig skam var en effektiv måte å styre samfunnet på. Derfor hadde vi gapestokker på torg og gatehjørner. Tanken var at frykten for offentlig uthenging skulle være preventivt og sørge for at folk oppførte seg. Folk oppførte seg ikke allikevel. I 2016 er de fleste enige i at gapestokken var en barbarisk straffeform. Allikevel gjeninnfører vi den på internett, men nå kalles det doxing og kamufleres som sosialt engasjement.

“Hvis det hadde vært et barn og ikke en hund som ble behandlet sånn hadde du reagert helt annerledes!”

Underforstått: hvis jeg hadde hatt mer følelser for offeret hadde jeg vært enig i at å gå ut med navn og nummer til skrekk og advarsel. For å redde barnet.

Vi lever i en rettsstat. Den er ikke perfekt. Noen ganger svikter den. Men den har mekanismer vi kan bruke når den svikter. Det er riktig at jeg hadde reagert annerledes hvis det hadde vært et barn. Barns rettigheter er en av mine største kampsaker, slik dyrs rettigheter er det for andre. Men uansett hvem sine rettigheter vi kjemper for har vi andre og bedre aksjonsformer i et demokrati enn å henfalle til middelalderske straffemetoder.

Hadde det vært et barn hadde jeg sørget for å få med meg noen som kunne gå til rettslige skritt mot den aktuelle kommunen. Da hadde barnevernet etter min oppfatning sviktet og ikke gjort jobben sin, på samme måte som de som engasjerte seg i denne saken mente Mattilsynet hadde sviktet.

Jeg hadde arrangert demonstrasjoner utenfor Barne- og famliedepartementet og protestert høylytt i både tradisjonelle og sosiale medier. Jeg hadde laget en hel masse støy for å sørge for at dette barnet ikke ble glemt og at noen tok tak.

Jeg hadde ikke gått ut med personinformasjonen til mennesket som sto bak den tilsynelatende mishandlingen. Fordi jeg vet at det ikke hadde hjulpet barnet. Tvert imot hadde barnet blitt satt i større fare. Mennesker under press tar dårligere avgjørelser. Det at jeg handler i affekt og skjeller ut, truer og henger ut et menneske på nettet kan føre til at det mennesker handler i affekt og skader seg selv eller andre.

La oss bruke demokratiet og den samfunnsstrukturen vi har. La oss bygge opp under det siviliserte samfunnet og gjøre det sterkere. Når systemet svikter: la oss tvinge dem til å gjøre jobben sin, endre avgjørelsene og gjøre det som er rett.

La oss unngå å oppføre oss som barbarer. Mobb-mentaliteten er noe jeg forbinder med gapestokken og Ku Klux Klan. Virkelighetens vigilanter er ikke Batman. La oss ta samfunnet vårt fremover, ikke bakover. Selv når vi er opprørt over ting vi ser. Spesielt når vi er opprørt. Det er da vi virkelig blir testet. Da har vi et valg: om vi skal gi opp systemet og gjøre jobben selv eller om vi skal sørge for at vi får et samfunn som er sterkt nok til å ta seg av uakseptable handlinger.

Jeg vet ikke med deg, men jeg foretrekker det siste.

Del dette innlegget:

You may also like...

3 Responses

  1. Anonym sier:

    Ang. tilfellet med barnet:

    1. Du hadde nok ikke gjort noenting. Det har vært mange slike saker, aldri sett deg poste at du har vært i noen som helst form for aksjon?
    2. Jeg skulle likt å se fjeset ditt når barnet er mishandlet og ødelagt for livet, men du ønsket å gå gjennom de offisielle kanalene. 🙂

    • strogstad sier:

      Jo, jeg tror faktisk at vi har et samfunn som vil barna våre godt. Jeg tror også på å gå gjennom ild og vann for å beskytte dem. Samtidig står jeg for det jeg skrev: en slik aksjonsform vil ikke beskytte barnet. Tvert i mot vil det sette det i større fare.

  2. Anne Hansen sier:

    Loven skal være lik for alle…uansett. Det er trist å se på hvordan vårt samfunn, med ytringsfrihet, et rettssystem og grundig overveide prinsipper for hvordan myndighetene skal operere blir ødelagt. Som du sier henfaller vi til barbari. Det som skjer er ikke sivilisert. Jeg tviler på at alle påstandene som kommer frem av navngitte personer, er kvalitetssikret og veldokumentert. Vær varsomplakaten burde kanskje i omskrevet versjon, for alle, innføres i et allerede presset skoleverk, med for mye på timeplanen. Litt juss, er kanskje også på sin plass. Utviklingen med gapestokk på Facebook og i blogger, er svært farlig. Det blir en snøball som ruller, og ruller. Så må jeg avslutte med at jeg håper dyrepolitiet blir styrket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *