La oss gå til krig mot skammen!

Skam og tabuer går hånd i hånd, og er dominerende i alt for mange menneskers liv. Mange deprimerte opplever skamfølelse. Ved å ikke snakke om vanskelige temaer opprettholder vi tabuene og bidrar til skam. Det er noe vi må slutte med!

Gå til krig mot skammen

Jon-Ivar Windstad i Kirkens Bymisjon Drammen publiserte nylig et godt innlegg på bloggen Bystemmer. Her forteller han om en mann som slet med skamfølelse og frykt for at familiens fasade skulle falle som resultat av mannens alkoholmisbruk.

Skam er et tema som går igjen i veldig mange som har det vanskelig. Overgrepsofre føler skam, rusmisbrukere føler skam og mennesker med psykiske lidelser føler skam. Noen ganger kommer skammen fordi man føler at man takler livet dårligere enn «de andre» og dermed er et svakt menneske. Voldtektsofre kan føle skam fordi de ikke kjempet hardt nok i mot, gikk på feil sted til feil tid eller drakk for mye alkohol den kvelden. Rusmisbrukere kan føle skam fordi de burde vært sterke nok til å beholde kontrollen over bruken eller fordi de burde ha visst bedre enn å begynne med akkurat det stoffet.

Burde er skammens fetter. Jeg kan ikke fordra burde. Det er et begrep vi er tjent med å utradere ikke bare fra det norske språket, men alle verdens språk. Burde forer skammen og spiser glupsk av selvfølelsen. «Jeg burde ha gjort ditt» og «du burde ha sagt datt». Burde er en uting!

Et annet begrep i skammens nære omgangskrets er tabu. Tabuene hjelper til å skjule de vonde tingene og de vanskelige temaene. Det liker skammen godt. Skammen vil at ting skal være gjemt og ikke snakkes om. Skammen forteller deg at hvis du snakker om det som er vanskelig vil du avsløre deg for verden. «Da vil alle se hvor liten, svak og ubrukelig du er. Alle vil se svakheten din,» sier den, «alle vil le av deg! Det må du sørge for at ikke skjer». Nå skal jeg dele med deg noe av det klokeste noen har sagt til meg noensinne: Skammen lyver! Ikke hør på den. Den er en løgnhals. Ta det til deg som et mantra. Si det inni hodet ditt hver gang skammen stikker frem det stygge trynet sitt. Si det høyt! Skammen lyver! Skammen lyver!

Åpenhet er det beste våpenet i kampen mot skammen. Og åpenheten er et samfunnsansvar! Hver enkelt en av oss må tørre å snakke om de vanskelige temaene. Fortelle om de bratte bakkene livet har servert oss. Vise alle rundt oss at det er lov å ha opplevd vanskelige ting. At det er greit å snakke om det. At du er like mye verdt som alle andre selv om du har en smertefull fortid eller for den saks skyld nåtid.

Tatovering semikolonprosjektet

For tiden er det to store kampanjer som har en målsetning om å rive ned tabuer og skam. Det amerikanske initiativet Project Semicolon ønsker å skape åpenhet rundt temaene psykiske lidelser og selvmord. De har adoptert semikolonet som et symbol for å fortsette når man kanskje har mest lyst til å gi opp. Å velge livet selv når det virker som et uoverkommelig alternativ. Psykiske lidelser er helt vanlig. I følge tall fra Norsk Psykologforening utvikler halvparten av Norges befolkning en lettere eller alvorlig psykisk lidelse på ett eller annet tidspunkt i løpet av livet. Det er også et viktig helseproblem blant barn og unge: rundt 70.000 nordmenn mellom 3 og 18 år har en psykisk lidelse som blir eller bør bli behandlet. Allikevel er det et tema det snakkes lite om på torget eller ved kaffemaskinen på norske arbeidsplasser.

Den andre kampanjen jeg har lyst til å løfte fram er Redd Barnas «Jeg er her». Vi vet alle at det finnes barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Allikevel tenker de aller fleste av oss at det er noe som skjer med «de andre». Denne udefinerbare, mystiske flokken som består av folk vi ikke kjenner. De vi leser om i avisene og hører om på TV. Sannheten er at i følge Redd Barna kjenner rundt halvparten av oss personlig noen som har blitt utsatt for overgrep som barn. Overgrep er ikke noe som skjer «de andre». Overgrep er noe som skjer naboen din, folk i idrettslaget ditt, hun som sitter i kassa på lokalbutikken. Overgrep er noe som skjer familiemedlemmer og mennesker du kjenner og er glad i. Overgrep er noe som kan skje med oss alle.

Allikevel snakker vi ikke om det. Fordi det er ubehagelig. Fordi det er skremmende. Fordi det, sagt rett ut, er forjævlig.

Dermed lar vi tabuene leve. Og skammen vokse.

jeh-sort

«Barn trenger modige voksne. Modige voksne snakker!» sier Redd Barna i sin kampanje. Så la oss være modige. På vegne av alle barna som har blitt utsatt for overgrep. På vegne av alle som sliter med rus, har blitt voldtatt eller lider av depresjoner eller angst. La oss rive ned tabuene, det ene etter det andre. La oss snakke om det vanskelige og vise at fasader er glansbilder – de «perfekte liv» er i grovt mindretall, hvis de i det hele tatt finnes. Ingen av oss fikser alt hele tiden. Det er ingen skam i å være svak en gang i blant. Det er ingen skam i å ikke helt takle alt hele tiden.

For skammen lyver! Og når vi snakker høyt om de vanskelige temaene, kan vi kanskje klare å overdøve løgnene dens.

Del dette innlegget:

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *