5 ting du ikke visste om overgrep

Seksuelle overgrep mot barn er så grusomt at de aller fleste av oss helst ikke vil tenke på det. I hvert fall ikke snakke om det. Men det må du. Du kjenner nemlig etter all sannsynlighet noen som er utsatt. Og tabuene rundt overgrep gjør det enda vanskeligere for dem. Sånn kan vi ikke ha det.

1 – Seksuelle overgrep mot barn er vanlig

Før Redd Barna startet #JegErHer-kampanjen ble det gjennomført en spørreundersøkelse for å avdekke holdninger og kunnskap rundt seksuelle overgrep. Ett av spørsmålene som ble stilt var «Kjenner du noen personlig som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn?».

Halvparten av de spurte svarte ja, at de kjente en eller flere som var utsatt. Gitt hvor lite seksuelle overgrep snakkes om i samfunnet som sådan er det lett å anta at det også her er store mørketall. Hvis halvparten av oss vet at vi kjenner noen – hvor mange av de som svarte nei kjenner utsatte som aldri har fortalt det til dem?

Norsk forskning fra de siste årene viser at 20-36% av norske kvinner og 7-13% av norske menn har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det blir 1-2 utsatte barn i hver eneste skoleklasse.

12244310_10154378393272942_306132371076174508_o

2 – Mange overgrepsofre vet ikke at de er utsatt for overgrep

Når vi tenker på seksuelle overgrep tenker vi først og fremst på samleie. Men overgrep er så veldig mye mer! Beføling av intimsoner er overgrep. Oralsex er overgrep. Å ta seksualiserte bilder er overgrep. Å spre seksualiserte bilder barnet eller ungdommen selv har tatt? Også overgrep.

Seksuelle overgrep mot barn er omfattet av Straffelovens §19, og Redd Barna bruker følgende definisjon:

Seksuelt motivert handling eller oppførsel overfor et barn, som på et hvilket som helst tidspunkt kan oppleves krenkende eller ubehagelig for barnet.

Flere jeg har snakket med har fortalt meg at de gikk flere år før de forsto at det de hadde blitt utsatt for var overgrep. De hadde ikke kunnskap nok om overgrep til å identifisere det de hadde opplevd. I noen tilfeller opplevde de ikke en gang overgrepssituasjonen som negativ eller krenkende der og da. Allikevel hadde de merket godt til skadevirkningene overgrep fører til.

3 – Overgriper og utsatt kjenner hverandre fra før

Hvis jeg ber deg beskrive en typisk overgriper vil du antakelig male et bilde av en middelaldrende eller eldre mann i en hvit kassebil som lokker til seg fremmede barn med godteri. Alle som har hatt barn på barneskolen kjenner til advarselen: «Det har blitt observert en bil ved skolen, og en mann har forsøkt å ta kontakt med barn på vei til eller fra skolen». Alle barn i Norge er redd for fremmede menn med godteri.

Problemet er at den typiske og den stereotypiske overgriperen er vidt forskjellige. I de aller fleste overgrepssaker kjenner utsatt og overgriper hverandre fra før. Den typiske overgriperen er mamma eller pappa. Søsken, tanter og onkler, besteforeldre. Eller treneren, sosialarbeideren eller naboen. For ikke å glemme venner og bekjente.

Å innprente i barn at de skal skrike og løpe når en fremmed tilbyr dem godteri blir som å minne dem på å ta på t-skjorte når det er 20 minus ute. Det vi må lære barna er at de bestemmer over sin egen kropp og at deres grenser gjelder – uansett. Det er når noen vil ta dem på tissen de skal løpe. Ikke når de ser en kassebil.

4 – De færreste overgrep innebærer tvang og trusler

«Hvis du ikke gjør som jeg sier dreper jeg foreldrene dine!» er en typisk setning vi ser for oss en overgriper si til et barn. «Sett deg på fanget mitt, så skal vi kose litt,» er et mye mer realistisk alternativ. Eller «Kom, så skal vi leke en lek!».

I og med at den utsatte og overgriperen vanligvis har et forhold fra før er sannsynligheten stor for at det også er tillit inne i bildet. De fleste overgrep blir kamuflert som omsorgshandlinger eller lek. Det betyr ikke at det er mindre skadelig. Snarere tvert imot: grove tillitsbrudd vil også i mange tilfeller føre med seg relasjonstraumer som gjør at den utsatte vil ha store problemer med å stole på mennesker senere i livet. Dette bidrar også til at mange overgrep ikke blir avdekket.

5 – Det tar i snitt 17,5 år før en utsatt forteller om overgrepene

Jeg har lyst til å utfordre deg til å holde pusten det neste minuttet. Ta en pause fra lesningen, finn fram en stoppeklokke og bare hold pusten.

Klarte du det? Kanskje det gjorde litt vondt i lungene etterhvert?

Tenk deg å bære på den smerten og skammen seksuelle overgrep fører med seg. Ikke bare i et minutt, men i 17 og et halvt år. De fleste av oss kan kjenne oss igjen i at det noen ganger kan være vanskelig å holde på en hemmelighet. Om du er utsatt for et overgrep er det ikke en hvilken som helst hemmelighet – det er en svart, kvalmende klump av en hemmelighet, som spiser deg opp innenfra. Ingen skal trenge å gå å bære på noe sånt i så lang tid.

Derfor må vi begynne å snakke om overgrep. Vi må innrømme at det er et problem og vi må legge til rette for at de som er utsatt får anledning til å snakke om det. Først når vi snakker om det kan vi plassere skammen der den hører hjemme. Først når vi snakker om det kan vi begynne å bygge opp grensene overgriperne har revet ned. Av skade blir man ikke sterk, man blir skadet! Når vi snakker om det kan vi hjelpe til å hele den skaden.

Så snakk om seksuelle overgrep i lunsjen i dag. Snakk om det i heisen, på bussen, når du drikker kaffe hos svigermor. Snakk om seksuelle overgrep med barn, med voksne, med ungdom. Riv ned tabuene, ord for ord, steg for steg, dag for dag. Når tabuene blir borte er det lettere for en utsatt å fortelle. Det gjør en forskjell i menneskers liv. Det kan være første skritt til å bli frisk.


 

Les om kampanjen på Redd Barnas hjemmesider: reddbarna.no/jegerher. Hvis du ønsker materiale eller har spørsmål, ta kontakt på jegerher@reddbarna.no eller med ditt lokallag. Se også kampanjefilmene på YouTube.

Del dette innlegget:

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *