Boktips: Når livet er kjipt

Oda Rygh har skrevet en bok om livskriser og hvordan de kan oppleves – og viktigere, overleves. Den handler om Orker og om hvordan underskudd av dem kan bidra til at livet knotes til. Det som var ganske vanskelig blir veldig en tilsynelatende uoverkommelig suppe av rus, uåpnede regninger og kjøkkenskap som er tomme fordi oppvasken står urørt på kjøkkenbenken på tredje uka.

DISCLAIMER (LES DETTE):
Forfatteren og jeg er venner på Facebook og bekjente i virkeligheten. Hvis jeg treffer henne på Kiwi stopper jeg og slår av en prat. Vi møtes i lystig lag en sjelden gang i blant. Med andre ord er jeg ikke helt objektiv i lesingen av denne boka. Allikevel tilstreber jeg å beholde en nøytral tone her, og jeg har ikke blitt lovet så mye som en klem for omtalen. Bildene som illustrerer bloggposten har jeg derimot fått låne av henne. Jeg har kjøpt boka for mine egne penger – det vil si, samboeren min har kjøpt den (men hun brukte sikkert mine penger hun også..) og jeg har rappet den av henne. Denne disclaimeren er tatt med for anstendighetens skyld – og litt for at Forbrukerombudet ikke skal beskylde meg for skjult markedsføring. Her spilles det med åpne kort.

En ork, illustrert av Tegnehanne.

Illustrasjon av Tegnehanne.

Det er ikke hver dag jeg sitter og nikker og utbryter «ja» og «mhm» for meg selv mens jeg leser. «Når livet er kjipt» er en sånn bok.

Boka hører hjemme i kategorien faglitteratur for ungdom. Det er ikke en selvhjelpsbok i klassisk forstand, men en fagbok skrevet med et lettbent og lettleselig språk og en åpenbar innsikt i temaet. Samtidig er den veldig praktisk rettet, både partiene om å identifisere krisene og de som handler om å takle dem.

Utgangspunktet for boka er livskriser: hendelser eller perioder der påkjenningene du blir utsatt for blir større enn mestringsevnen. De vi alle sammen opplever en eller flere ganger gjennom livet.

Det sies at man ikke blir gitt en bør man ikke kan bære. En slags positiv tankegang som er ment å være oppmuntrende. Denne oppmuntringen må ikke tas alvorlig. Den har nemlig en bekmørk bakside: Om alle kan bære alle tunge byrder må det jo være noe feil med de som ikke klarer å bære byrdene sine?

Avsnittet over er hentet fra kapittelet om orkene. En måleenhet for krefter. Alle gjøremål du har i løpet av en dag koster orker. I perioder hvor livet er vanskelig får du færre orker, og gjøremålene koster mer enn vanlig. Og plutselig er det tomt. Det er noe alle som har opplevd en depresjon kan kjenne seg igjen i, men som kan se ut som latskap for oss som ser det utenfra.

Boken tar også for seg temaer som økonomi og rus. Dette er områder det fort kan bli krøll med når totalbelastningen blir for mye. Det er ikke uvanlig å la være å åpne regninger når man vet at pengene egentlig ikke strekker til. Det er heller ikke uvanlig å utvikle et usunt forhold til rus i perioder. Selvmedisinering kan føles bra, men er det sjelden i virkeligheten.

Dette er først og fremst en bok rettet mot ungdom og unge voksne. En survival guide for tøffe tider. Allikevel tror jeg det er mange utenfor primærmålgruppen som kan ha nytte av å lese den. Ved å få bedre kjennskap til hvordan psykisk sykdom ser ut kan du kanskje oppdage signaler tidligere hos dine nære. “Nina”, som er en av casene i boken, får en depresjon mens hun går på videregående. Foreldrene hennes tolker symptomene som “ungdomsoppførsel” og tenker det er normalt å sove lenge, spise dårlig og ha det rotete rundt seg når man er tenåring. Denne form for mistolkning skjer hele tiden.

Illustrasjon av Tegnehanne.

Illustrasjon av Tegnehanne.

For noen år siden var jeg hos en psykolog. Jeg hadde en tøff depresjon og trengte hjelp til å komme meg ut av den. Det var ikke første gang jeg hadde hatt en tøff periode, men det var første gang jeg søkte hjelp. I løpet av terapien snakket vi oss bakover i livet mitt for å finne ut når jeg opplevde depresjoner første gang.

“Altså, jeg sleit jo en del på videregående,” fortalte jeg, “Men det er jo helt normalt! Alle ungdommer har det litt tøft innimellom. Det er en vanskelig tid!”

Svaret psykologen min kom med har jeg aldri glemt.

“Du har helt rett,” sa hun. “Det er helt vanlig at ungdom har det litt tøft og vanskelig. Men det er ikke vanlig når det er så vanskelig at man ikke klarer å fullføre skolen.”

Der og da forsto jeg grunnen til at jeg hoppet av videregående som 17-åring nesten 10 år tidligere. Det var ikke fordi jeg var skolelei. Det var ikke fordi jeg hadde problemer med å tilpasse meg videregående etter å ha surfet gjennom ungdomsskolen. Det var fordi jeg var deprimert. Antakelig alvorlig deprimert. Og det var det ingen – inkludert meg selv – som forsto.

Hadde livet mitt sett annerledes ut dersom jeg hadde fått profesjonell hjelp den gangen? Kanskje. Antakelig. Derfor er jeg opptatt av at alle som har med barn og unge å gjøre lærer seg hvordan depresjon og psykisk sykdom ser ut. Det kan denne boka hjelpe til med. Derfor bør den stå på leselisten til lærere, sosionomer, helsesøstre, foreldre, tanter og onkler over det ganske land i høst. Du trenger ikke en gang investere så mye tid, denne boken er lettlest nok til at du kan pløye gjennom den på en kveld.

Boken kan kjøpes både på papir og digitalt fra Humanist forlag. Når du først er i gang synes jeg du skal like Facebooksiden til boka også.

Del dette innlegget:

You may also like...

1 Response

  1. 17. september 2015

    […] Bokanmeldelse på @strogstad – Stian […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *